Tilbake            
                                               23 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 



 

Når Herren kommer el. Trøst da hverandre med disse ord!

1 Tess. 4, 13 - 18

   13 Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. 14 For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med Ham. 15 For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. 16 For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. 17 Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. 18 Trøst da hverandre med disse ord.
 

   Du skal særlig merke deg det som blir sagt i teksten her: «For dette sier vi dere med et ord av Herren.» (v.15a). Det er altså et budskap fra Herren det vi leser her. Nettopp slik kommer det til å bli. «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun.»
   Selv om det står: «Trøst da hverandre med disse ord» (v.18), så er det noe veldig skremmende ved dette. Ikke skremmende fordi det er noe ondt, men fordi det er overveldende. Det er et perspektiv som er borte for oss om vi ikke forstår at Gud er skremmende, der Han åpenbarer seg i sitt velde. Det er jo denne forståelsen som er blitt mye borte blant oss i dag, og dermed også agen for Gud.
   Du ser det igjen og igjen i Skriften hvordan mennesker faller i avmakt i møte med disse hellige, enten det er Herren selv eller Hans engler. Det overvelder oss, rett og slett. Moses han vitner om møtet med Herren – vi kan lese fra Hebr. 12,21: «Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.»
   Like i nærheten av stedet jeg vokste opp var det en bussgarasje. Vi satt en liten gjeng lent opp mot garasjeportene der en høstkveld, da flyalarmen på taket plutselig satte i gang. Jeg kan ennå ta igjen noe av følelsen da denne voldsomme lyden plutselig brøt ut i mørket der, og vi «sprang så beina sto den gærne veien,» som en sier. Det var skremmende – overveldende. Men det var en lyd som var satt der til redning fra fare.
   Slik – og langt mye mer – tror jeg dette rop fra himmelen og basunens lyd vil virke på de vantro. De som har forkastet evangeliet. Og jeg er også overbevist om at det vil være overveldende for oss som blir frelst også, men ikke skremmende, i den forstand at det vil virke redsel i oss. Det er nemlig vår frelser og forsoner som roper på oss – og det åpenbares noe helt bestemt i dette vi leser her – og du skal merke deg et bestemt ord særlig: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop.» (v.16a). Bydende rop. Det er et rop til seg. Kom! Kom til meg!
   Å du, hvor salig det må være, å være en som Herren roper til seg den dagen – og på den annen side, hvilken forferdelig hendelse om du ikke er det.
   Men du som på grunn av den synd som bor i deg, ikke ser noen annen mulighet for renselse og frelse enn tilflukten til Jesus Kristus og Hans dyrebare blod – til deg er altså denne åpenbaring gitt til trøst. Dette vil skje deg, enten du lever eller er død den dag: «- og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren.» (v.16a-17). For å møte Herren! Det er vårt mål! Det er vel også ditt mål? Lever du som om dette er ditt mål? Du skal hjem til Herren! Der er ditt rette hjem. Underlig om ikke bevisstheten om dette skulle prege deg – at det ikke skulle få noen innvirkning på ditt liv her på jord.
   Hør hva Paulus taler om dette: «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.» (Kol. 3,1-2).
   Det har altså med sinnets retning å gjøre dette. Må tenke på bibellærer Øivind Andersens uttrykk da: Hjertets rettethet på Jesus.
   Vi skal også lese litt om disse tessalonikerne ha skriver dette til. Dette gjelder ikke mennesker med en slik allmen
nreligiøs Gudfadertro. Det må vi merke oss, om vi ikke skal bli stående igjen den dagen Herren henter sine.
   I 1 Tess. 1,5-6, skriver apostelen om hvordan denne menigheten kom til: «For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hvordan vi var hos dere for å være dere til gagn. Og dere ble våre og Herrens etterfølgere, idet dere tok imot Ordet under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd.»

E.K.

   Dette er jo faktisk en likefrem beskrivelse av hvordan det går til at et menneske blir en kristen, og hva det innebærer. «Dere ble våre (apostlenes) og Herrens etterfølgere.» Det er jo det vi alle gjerne vil være, ikke sant?  Men hvordan? En får jo høre så mye underlig tale om det å bli og være Herrens etterfølgere, og det beveger seg gjerne lovens plan. Det som apostelen et annet sted kaller for «verdens barnelærdom.» (Gal. 4,3; Kol. 2,8 og 20). Men kan vi bli frelst og apostlenes og Herrens etterfølgere, ved verdens barnelærdom? Nei, det er jo klart. Altså må det være en annen vei. Vi leste det jo nettopp, men la oss hente inn Peters vitnesbyrd også i denne sammenheng, der han står nettopp overfor noen slike som vil føre lovens vilkår inn i frelsessammenhengen – for det er viktig for oss at vi blir særs våkne og bevisste her. Han sier i Ap.gj. 15,7-11: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter. Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære? Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.»
   «På samme måte som de.» Det vil si, hedningene. Og hvordan ble så disse hedningene i Tessalonika apostlenes og Herrens etterfølgere? Jo, hør det!: «- idet dere tok imot Ordet!» La nå det synke inn!
   Og hva skal jeg si videre da? Nå må du som er her bare gjøre det samme som dem! Hvordan vil du få til det? Det sto noe mer om disse tessalonikernes omvendelse og tro. Det står at de kom til tro under stor trengsel, men det er ikke allmenngyldig. Vi skal ikke lage noen regel ut av det – selv om det nok alltid er tale om en indre trengsel, fordi du er i nød for din sjel. Men det er noe her som er allmenngyldig – noe som er en forutsetning for å komme til tro: «-
med glede i Den Hellige Ånd.» Denne tro som gav disse hedningene del i frelsen, ble gitt dem ved Den Hellige Ånds forkynnelse av nåden i Kristus Jesus.
   Å si at folk nå må tro, det er å oppfordre til frelse ved gjerning. Man gjør da troen til en gjerning mennesket selv presterer, men det er den jo ikke. Det er tvert imot noe Gud virker i menneskets hjerte ved Ordet og Ånden.
   Hør det jeg sier nå – for det får betydning for det som videre blir sagt: En sann kristen – det vil altså si en som har Guds liv i seg, og liv i Gud, han er bevisst på nåden! Nåden! Merk deg det! Han finner aldri noen annen grunn for sitt gudsliv enn nåden i Kristus Jesus.
   Da ser du om du er blant disse som skal trøstes med disse ord. «Meg til frelse jeg intet vet uten deg, Guds lam, ene i din rettferdighet skjules all min skam.»
   Trøst da hverandre med disse ord!
   «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»
   Ja, dette er ord til nettopp deg fra Herren! Ja, trøst da hverandre med disse ord!