Tilbake            
                                               22 søndag i treenighetstiden

 

 





 

Rike og fattige i menigheten el. Veien mellom avveiene

Jak. 2, 1 - 9

   1 Mine brødre! Dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, må ikke samtidig gjøre forskjell på folk! 2 Sett nå at det kommer inn i forsamlingen en mann med gullring på fingeren og i praktfulle klær, og at det også kommer inn en fattig mann i skitne klær, 3 og så ser dere på ham i de praktfulle klærne og sier til ham: Sett deg her på en god plass! Men til den fattige: Du kan stå der, eller sett deg her ved fotskammelen min! 4 Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker? 5 Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike Han har lovt dem som elsker Ham? 6 Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere, og er det ikke de som trekker dere for domstolene? 7 Er det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere? 8 Men dersom dere oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv! - da gjør dere vel. 9 Men dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd, og loven anklager dere som lovbrytere.
 

   Formaningen her er enkel og likefrem. Det er alle formaninger i Skriften. Har du problem med å forstå dem – hva de sier – da er du rett og slett ikke et normalt fungerende menneske. De er nemlig helt klare og rett på sak, og helt på linje med hva vi ellers er vant til å forholde oss til i denne verden - det vil si, bud og regler.
   Hva som er vanskelig å forstå umiddelbart om du ellers er et normalt fungerende menneske, det er evangeliet. Og i særdeleshet når det kommer til dette, å fastholde det. Å bli værende i det. Det er nemlig ikke tale om å bare holde det for sant, men å ha fått se inn i det, og ha behov av det. Det vil si, den hjertelige erkjennelse, at uten dette Jesu Kristi verk er jeg aldeles fortapt.
   Det menneske som ikke har sett seg selv i Guds lys - det vil si, det sanne lys - det menneske har heller ikke sett Jesus, som den Han i virkeligheten er. Det kan bli en masse kristelighet ut av det - det vil si religiøs utfoldelse - men ikke hjertets tilflukt - hør nå!: Til blodet!

   Formaningene – noen hopper over dem som om de ikke sto i Skriften med en hensikt, De får deg aldri i tale, slik at de får vise deg hvem du i virkeligheten er. Dette at du ikke gjerne vil høre dem, åpenbarer nettopp hvem, eller hvordan du i virkeligheten er. Så din opphøyelse av evangeliet blir et rent hykleri. Evangeliet blir i virkeligheten en røverhule, hvor du skjuler deg med din synd. Det er selvsagt et falskt evangelium du da har tatt din tilflukt til. Det sanne evangelium er det vi flyr til fra vår synd. Det er vi som kommer til menighetens dør – for å bruke det bildet – fattige, skitne og i filler. Det er vi som lovens ord – Guds hellige vilje – har fått i tale.
   Noen skyr og beklager seg over formaningene - de er så vanskelige å forstå, så vanskelige å forholde seg til! Å, nei, det er ikke det som ligger i bunnen av dette, men de er så vanskelige å etterleve for de åpenbarer deg som den makelige synderen du er. Og slik vil du jo helst ikke seg deg selv, ikke sant?
   Du hørte beskrivelsen av denne hos Jakob her: «- om det kommer inn en fattig mann i skitne klær.» (v.2). Her var det jo bokstavelig talt – det er hva formaningen sikter på – men alt i Guds ord har en dypere betydning, så også her. I overført betydning er det disse Jesus taler om i Bergprekenen: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» (Mt. 5,3). Eller som Han også beskriver i Mt. 5,40, som «disse mine minste brødre.» Som vi synger i julesangen: «Her kommer dine arme små.» Det er jo blitt forandret i nyere oversettelse. Det ble vel for anstøtelig for dem som ikke ville være det. Vi vil jo være gode og store og kloke kristne. Sitte på lærestol og være den som underviser andre. Og ikke blant dem som aldri kan forundre seg nok over, at en eventuelt er plassert på en lærestol.
  
   Her møter vi et annet forhold til formaningene, som er en like så solid grøft som den første. En er seg ikke nødvendigvis det bevisst, og en ville benekte det på det sterkeste om en ble konfrontert med det, men en har blandet inn etterlevelsen av formaningene i håpet om frelse. Jeg tror det er mange lutheranere – og andre protestanter med – som fordømmer katolisismen, mens de i virkeligheten lever midt oppe i det selv, uten å være klar over det. En knytter noe håp om frelse ut over det som er gitt oss i Jesus Kristus alene.
   Det blir et «kristenliv,» hvor nettopp kristendommen knuger en ned. Det er en byrde som er lagt på dem. Men evangeliets budskap er da ikke en byrde som er lagt på oss, men tvert imot et budskap til hvile.
   Og da kan vi jo spørre: Hvorfor hviler du ikke da? - du som roser deg av å være en kristen.
   «Men akk jeg har et kjød,» skriver Per Nordsletten, «som alltid gjør meg møye, Det er jo dømt til død, Men vil seg ikke bøye.»
   Det er jo dømt til død! Det som reiser seg imot evangeliets ord – det er dømt til død! Det spotter Gud, det gamle menneske i deg, idet det ikke vil tro evangeliets ord til deg. Det som tviler på evangeliet i deg, det tviler jo på Jesus Kristus, det tviler jo på Gud – det er dømt til død! Herren har kalt deg til tro, ved evangeliet! Ja, Han virker tro i deg ved evangeliet, der hvor det ikke blir avvist. Troen er jo ikke noe vi tar oss til. Jeg bestemmer meg for, at fra nå av vil jeg tro på Jesus! Hva slags tro er det? Det er noe som stammer fra det gamle menneske i oss. Men troen er av Gud, virket ved at du får se Guds gave - ved at nådebudskapet når inn til deg ved Den Hellige Ånds opplysning.

   Disse som tror de eter seg til liv ved å etterleve bud og formaninger, de eter seg i virkeligheten til døde. Det er ikke mange som den rike unge mann i Skriften – han som hevdet overfor Jesus at han hadde gjort alt det som loven krevde . Ja, holdt det – det vil si; oppfylt det - fra sin barndom av – men vi har da gjort noe! Ja, vi har iallfall ikke unnlatt å gjøre noe. Slik åpenbarer de at de har sin trøst både i lov og evangelium – som disse som står for tronen på den siste dag, og sier til Herren: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke?» (Mt. 25,44).
   De mente altså, at det hadde de da gjort.


   Hør når et kristensinn taler!: Jeg er et skrøpelig menneske – ja, en synder, men jeg ville gjerne etterleve alle Guds formaninger om jeg bare kunne, for jeg har erkjent at de er gode. Ja, jeg ville gjerne etterlevd hele loven - men som Paulus må jeg erkjenne at «jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» (Rom. 7,23).
   Du skal legge merke til hva Paulus forkynner i Rom. 7 – han har et sinn som gjerne vil gjøre det loven sier – ikke et sinn som forkaster det – men han har også et gammelt menneske i seg, som ikke verken kan eller vil gjøre det loven krever, og dette gamle menneske, kjødet, strider mot loven i hans sinn.
   Hvordan kan du som kristen forkaste noe som er av Gud – ja, etter Guds hellige og gode vilje? Det må du kunne svare på! Men han forkaster dette, apostelen, som noen vei til frelse. Ja, i den sammenheng er dette satt helt på sidelinjen. Det må du fremfor alt ha klart for deg – en etterlever ikke formaninger for å oppnå frelse ved det. Vi er allerede frelst, ved Jesus Kristus!
   Noen kristne sier: Jeg velger å leve slik og slik – eller jeg velger å tjene Herren slik og slik. Jeg vil spørre da: Hva sier Herren?

   Disse ting er gitt oss av Gud, fremfor noe annet for å åpenbare oss så fattige som vi i virkeligheten er – eller iallfall så fattige at vi ikke ser noen annen råd for frelse, enn den Gud har åpenbart i sin Sønn. Prøver vi oss på dette, så åpenbares vi nettopp i skitne filler for Gud! Vi er fattige som må be om alt! Vi er syke som trenger til legedom! Vi er syndere som trenger nåde! Og dette må holdes levende og sant for oss livet ut – ellers glir vi bort fra sannheten og inn i noe annet. Derfor må du aldri avvise noe Guds ord! Men be om Hans lys, så du ser det rett!
   En sann kristen gremmer seg over det som bor i ham fra naturens side, men han blir ikke nedslått og motløs av det, for han har fått tak i motgiften mot den slags mismodighet – dette vi leste også i teksten vår: «Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike Han har lovt dem som elsker Ham?» (v.5).
   Dem som er fattige! Er det ikke nettopp fattig i ånden du føler deg? Så treg til å se og forstå. Så treg til å holde fast på det du har sett og forstått. Så dømt både av gjorte synder, og unnlatelsessynder. Så fattig evne til alt som har med Guds rike å gjøre. Hør nå Jesu ord i Mt. 11,28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
   Strever du og har tungt å bære? Det som hefter ved deg, dette uregjerlige kjødet, og alt hva det har ført deg ut i, det er for tungt for deg å bære. Hør da et velsignet ord i dette budskapet du nettopp hørte av Jesu munn: « Kom til meg, alle som osv.» Alle! Ser du Han kaller nettopp på deg!
   Igjen og igjen må Han kalle på oss gjennom slike ord – gjennom å åpenbare seg og sin frelse i slike ord, for vi er så trege til å ta vare på den skatten som er gitt oss. Vi begynner å tenke tanker som om vi befant oss i lovens rike, og underlagt den trelldom som den fører mennesket inn i, at Herren vil vel ikke ha med en slik å gjøre! Nå er jeg gått for langt! Dette er for ille! - og lignende. Men Guds nåde er alltid tilstrekkelig for den som kommer til Ham.


   Nåde strømmer fra korset ned,
dyp som havet med stille fred,
nok for tid og for evighet,
nåde nok for meg.


   Ja, nåde nok for meg!

E.K.