Tilbake            
                                               1 søndag i fastetiden

 

 


 



Jesus bad med høye rop el. sterkt skrik

Hebr. 5, 7 - 9

   7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda Han var Sønn, lærte Han lydighet av det Han led. 9 Og da Han var fullendt, ble Han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot Ham.
 

   Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste, bar!
Men la kors og død og smerte
tale, rope i mitt hjerte
hva min frelse kostet har!

   Ja, hva min frelse har kostet, det får vi en klar indikasjon på her i teksten: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop til Ham som kunne frelse Ham fra døden.» (v.7).
   Jesu bønnestunder, der Han gikk avsides for å tale med sin himmelske Far i lønndom – det var ikke noen slike rolige hyrdestunder, hvor Han søkte å ha det godt – slik som mange kan ha sine bønnestunder, hvor en søker gode og salige følelser, omtrent som en narkoman som går avsides for å sette et skudd. Nei, det var nødrop! Nødrop fra Ham som hadde tatt på seg verdens synd. Din synd! Sterkt skrik og tårer! Kan du se det for deg? Da kommer denne sangstrofen for meg: «Synder som tankeløs ferdes på jord.» Ja, dessverre – så ofte tankeløs.

   Å ja, jeg kan virkelig trenge å synge så ofte:

   Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne,
som deg, frelsens fyrste, bar!
Men la kors og død og smerte
tale, rope i mitt hjerte
hva min frelse kostet har!

   Rope i mitt hjerte!

   Det er en svært alvorlig side ved det vi er samlet om, og det trenger vi virkelig å besinne oss på i vår «lettvinte» tid – men det er absolutt ikke noen gremmelse å være en kristen og leve med Jesus, vet du. Nei, hvor ofte har du ikke gått hjertelig glad fra en bønnestund innfor Hans åsyn? Jeg håper iallfall det for din skyld. At du har fått se noe inn i det forunderlige vi leser om her – at Han gjennom den nød Han tok på seg å bære, nemlig den nød som synden bærer med seg, vant deg – nettopp deg – en evig forløsning. Så ikke du skal ende i evigheten med et sterkt skrik.
   Det var jo derfor Jesus, Guds Sønn, åpenbarte seg i verden – hør du!: For at du skulle se Ham og leve!
   Det er kanskje mye som er blitt lagt på deg – kanskje gjennom forkynnelsen du har gått og hørt, såkalte kristelige bøker du har lest, særlig da disse som er kommet til oss fra USA, men også andre – alt det du må gjøre, tro, virke, oppleve osv., om du skal være en fullgod kristen. For du er jo ikke åndelig nok! Å nei, du må videre frem! Alltid videre frem! Alltid er det noe som står tilbake! Når du har nådd til den A de har satt opp for deg, må du straks videre til B osv.
   Stans nå opp! Er dette kristenliv? Er det dette Gud fra himmelen har kalt deg trette trell til? Nei, takk Gud, det er det ikke!
   Job, denne lidende Guds tjener får høre av en god venn: «Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!» (Job 37,14). Stå stille! Å du, hvor vi kan trenge å høre det i vår oppjagede tid – også i den kristne forsamling!
   Men ikke bare stå stille, men også gi akt! Gi akt på Guds under! Han steg hit ned som en av oss – under de samme kår som du ser av teksten vår: «Enda Han var Sønn, lærte Han lydighet av det Han led.» (v.8). Hvorfor? For å ta bort alt som kunne hindre deg i å nå himmel og salighet.
   Som profeten Jesaja vitner om den hellige veien: «Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.» (Jes 35,8).
   «Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk til.» Hva er det som fremfor alt kan sies om dette Hans folk? Jo, «de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i lammets blod.» (Åp. 7,14).
   Du er ikke lenger uren, men ren. Hvorfor det? Ved hva? Er det fordi du har fått renset ut og kastet på dør all denne uhumskhet som ditt hjerte var så fullt av, slik at du nå er blitt from og god og ikke faller mer? Nei, da er du ingen kristen, men en fullbefaren fariseer. Nei, det har sin grunn i lammets blod! Det blod som Han utøste der på korsets tre!
   Derfor kom Jesus til denne verden – for at du skulle bli frelst ved å se Ham. Se Guds Lam! Ikke en hvilken som helst Jesus som blir forkynt, men det Guds Lam som bærer verdens synd. Som bærer din synd! Han som «ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» (v.7).

E.K.

Han – ikke du – hadde den gudsfrykt som holdt mål. Som var uten lyte for den Hellige. Denne sin gudsfrykt har Han gjort gjeldende for deg. Dette er din frelse! Og den som er frelst, han er fullkommen for Gud! Ikke bare et stykke på vei altså – mer eller mindre, nei, fullkomment fra første til siste stund! For det jo ingen ringere enn Kristus med all sin fortjeneste, rettferdighet og hellighet som nå gjelder i ditt sted. Og skulle det være noe å utsette på Ham? Han som ble bønnhørt for sin gudsfrykt!
   Du vil aldri bli bønnhørt for din gudsfrykts skyld. Nei, du blir bønnhørt for Jesu gudsfrykts skyld. At du regner deg den til gode.
   Vil en sann troende noensinne komme på den tanke, at han i seg selv skulle inneha en gudsfrykt som står seg for Gud? Nei, langt derifra! Det er jo nettopp en troendes kjennetegn at han tar sin tilflukt til Jesus og Hans gjerning – til blodet, den kostbare pris som alene kan åpne et stengt paradis.

   Hør hvor fint denne teksten vår slutter – å ja, tenk om vi virkelig kunne høre det, at det måtte trenge inn i sinn og sans: «Og da Han var fullendt, ble Han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot Ham.» (v.9).
   En ting vi skal stanse for her – for for enkelte, når de hører en slik tekst blir de ikke stående igjen med Jesu fullendelse, men det var denne lydigheten da, vet du. «- dem som er lydige mot Ham.» Ja, hvordan er det nå fatt med meg i dette stykke? Og så er det på an igjen!

   Hør nå. Da Paulus av Herren ble kalt til apostel, fikk han lagt på seg et helt bestemt oppdrag, en helt bestemt gjerning, som vi kan lese det i Rom. 1,5: «Ved Ham (Jesus) har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for Hans navn.» Virke troens lydighet!
   I Rom. 16,25-26, kan vi lese: «Men Ham som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet -.»
   Ser du? Det er det åpenbarte evangelium som virker troen i den som hører det! Dersom han da ikke står det bevisst imot, og altså ikke vil tro. Det som Skriften kaller vantro!
   Legg merke til at det kalles vantro – ikke ikke-tro. For også vantro er en tro, men den tror løgnen fremfor sannheten. Som troen er virket ved sannhets ord er vantroen virket ved løgnens.
   Det er altså ved å høre evangeliet forkynt at troens lydighet virkes i deg. Hva er da om å gjøre for deg? Det er jo opplagt – du må høre evangeliet forkynt. Høre om Ham som gjennom lidelse for syndens skyld ble fullendt i ditt sted. Han som «ble opphav til evig frelse» for deg!

   Og ve den, skriver apostelen Paulus til galatermenigheten, som forkynner deg et annet evangelium.
   Ja, hva var det da for et evangelium han forkynte? Det skriver han så klart og godt til korinterne i 1 Kor. 15,3-8: «For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravet, og at Han oppstod på den tredje dag etter Skriftene.» Hvor var du med ditt bidrag her? Og så skriver han videre til dem: «- og at Han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble Han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.» Flere hundre av dem lever ennå. Du kan gå og spørre dem. «Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble Han òg sett av meg som det ufullbårne foster.»
   Jeg så Ham levende etter døden, jeg og alle apostlene samt fem hundre brødre. Det er sant altså, det Jesus forkynte til sine disipler og nå også til deg: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh. 11,25).
   Hvorfor skal du leve om du enn dør? Hvorfor skal du kunne gå ut herfra i kveld med takk til Gud i ditt hjerte, tross all den synd som henger så fast ved deg? Jo, som vi hørte av teksten vår: «Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
   Alt annet kan jeg miste. Jeg sier ikke at jeg glad vil miste alt annet – tenk på helse, barn, barnebarn, forstanden osv., nei det er mye jeg ikke gjerne vil miste – men jeg kan. Det er bare ett jeg ikke for noen pris kan miste, for da er alt tapt: Det er Jesus! I Ham har vi nemlig fått alt.