|
Ta
det alvorlig! - eller: La det bli alvor! La
det bli! - altså motta det!
Det er alvorlig å ikke ta Guds ord alvorlig. Det vil si, når
det ikke lenger får tale til oss som Guds ord - det som blir stående
når himmel og jord forgår (Matt 5:18), og som vi til sist skal dømmes
etter. Som Jesus sier i Joh 12:18: «Den
som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer
ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham
på den siste dag.»
Når alt her på jord er borte, står du innfor Gud, alene
med det ord du hørte. Som Jesus sier i Joh 12:48: «Den som forkaster
meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord
jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.»
Jo, det er grunn til å ta det alvorlig! Eller, la det
bli alvor! Tenk på de mange, mange som har stilt seg likegyldige,
eller fiendtlige overfor det ord som er kommet til dem, helt fra de
var barn. Dem for hvem bedehuset var det minst betydningsfulle bygg
i bygda eller byen. Nå står de innfor den levende Gud og evigheten,
og det hele står eller faller nå med hva de gjorde med det ord som
var sendt dem til frelse. Da går det endelig opp for dem, at det de
anså som det minst betydningsfulle, det var i virkeligheten det mest
betydningsfulle av alt - ja, det altavgjørende. Og det mest tragiske
da: Det var sendt dem til frelse.
Hør dette: «Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup
for sin sønn. Han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til
bryllupet. Men de ville ikke komme. Da sendte han andre tjenere ut,
og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid,
oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er
ferdig. Kom til bryllupet! Men de brydde seg ikke om det og gikk sin
vei, en til sin åker, og en til sin handel. Men andre la hånd på hans
tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel. Da ble kongen harm,
han sendte ut sine krigshærer og drepte
disse morderne og satte ild på byen deres. Så sa han til sine tjenere:
Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd.» (Matt
22:2-8).
Gud er farlig! Han kommer til å dømme oss etter sitt
ord, uten å vike det aller minste til høyre eller venstre. Du skal
være klar over, at dette er Gud i Hans hellige rettferdighet, utenfor
Kristus. Du kan ikke bevege Ham det aller minste.
Jesus er fremfor alt annet et tilfluktssted for mennesket. Han bærer i profetien
navnet: «Herren vår rettferdighet!» (Jer 23:6). Det vil si,
Han er blitt for oss den rettferdighet som kreves i møte med den tre
ganger hellige Gud. Derfor er det ingen frelse utenfor Ham. Det uttrykker
Han slik blant annet: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh
14:6). Ingen! Der er også du inkludert!
Å «komme til Faderen,» som Jesus uttrykker det her, er
ikke bare «som når et barn kommer hjem om kvelden,» som det heter
i en sang, men det er å bli anerkjent og godkjent av den Hellige.
Da må vi ha det som trengs, og det er nettopp hva den Hellige selv
har gitt oss i Jesus Kristus. Vi må ikke la oss bevege av menneskelige
tanker her, men høre Guds ord. «Hør! Så skal deres sjel leve,»
sier Han. (Jes 55:3).
Du hører nå og da denne forkynnelse – evangeliet blir
forkynt, men så lyder det: Nå gjenstår det bare at du tror dette!
Eller noen ganger enda grovere: Men nå må du tro dette! Hørte en god
en forleden – det var tale om Davids kamp mot Goliat, slo ham ned
med slyngesteinen og hogg hodet av ham. Dette til seier for hele Israel.
Da folket fikk høre dette ble det fest! Tenk om det skulle bli sagt:
Men dere må tro at dette er skjedd om det skal gjelde for dere! Skulle
da Goliats hode forenes med kroppen igjen, om du ikke trodde det?
Håper du ser denne! Herren har seiret!
I dag harseleres det med Guds ord i vide kretser - også
langt inn i de kristnes rekker. - Vi har såkalte åndelige ledere i
dag, som endatil sier: «Så sier Guds ord - men vi kan ikke ta hensyn
til det!» Er slike noen virkelig innsatt av Gud!? Svaret
er jo gitt!
Det er selvsagt alvorlig for dem selv - men det er også
alvorlig for oss alle. Litt etter litt blir vi nemlig smittet av et
slikt forhold til Guds ord: Det er vel ikke så nøye! Hør hva Guds eget ord svarer på
det: «For dette er ikke noe tomt ord for dere, men det er deres liv.» (5 Mos 32:47a). Deres liv!
Da er det Guds lov som er lagt frem for dem. Men nå,
i den nye pakt, er det vel mindre alvorlig? I Hebreerbrevet står det
om det: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på
to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den
skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet
paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens
Ånd?» (Hebr 10:28-29). Nei, tvert imot vår
tanke om det altså.
Ordet vi leste i teksten vår er ment akkurat slik som det lyder: «Ta
det alvorlig og omvend deg.» (v.19b).
Jesus sto her overfor en menighet som hadde alt «på stell,»
i egne øyne. Merk deg bare hva de trodde om seg selv: «Du sier: Jeg
er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» (v.17a).
Dette trodde de fullt ut var sannheten - men hvor langt fra sannheten
det var, det ser vi først når Herren avlegger sin «rapport»: «
– og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind
og naken.» (v.17b). Og: «Jeg vet om dine
gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om
du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller
varm, vil jeg spy deg ut av min munn.» (v.15-16). Og da er det Jesus
gir dem innblikk i denne sannhet: «Alle dem jeg elsker, dem refser
og tukter jeg.» (v.19a).
|
Denne totale mangel på refs og tukt, som igjen førte med seg en total
mangel på sant syn på seg selv, åpenbarte i virkeligheten at noe var
svært galt i denne menigheten.
Det finnes grupperinger iblant oss i dag, som tvert imot
ser på dette som tegn på at alt er vel med dem - når alt går som en
klokke, alt lykkes, ingen sykdom og ingen vanskeligheter.
Du sier: «Jeg
er rik osv.» (v.17). Det er der sykdommen åpenbares. Enhver kristen
kan jo med full rett si: «Jeg er rik, jeg har overflod og lignende»
- men her lå trykket på jeg.
Jesus var bare middelet til selv å bli store. Noe som igjen førte
med seg denne giftige selvgodheten.
Et sant kristent vitnesbyrd lyder: «Jeg er fattig i meg
selv, men rik i Jesus.» Jesus er min rikdom - Jesus er min overflod osv. Denne sannhets erkjennelse
må Herren igjen og igjen få føre oss inn i, og bevare oss i, ellers
så ender også vi i lunkenhet.
«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner
døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han
med meg.» (v.20). Som en kjent Bibellærer sa: «Nøden ble stor da jeg
innså at det ikke var noe håndtak på utsiden av denne døren -» den
måtte altså åpnes innenfra - «men nøden ble virkelig stor da jeg innså,
at det ikke var noe håndtak på innsiden heller.» Ja, da ble det bare
et nødrop til Herren, vet du. «Jeg var fortapt og så ingen vei.» Det er situasjonen da.
Vi skal se noe på dette verset: «Se, jeg står for døren
og banker.» Jesu banking - det er Hans røst,
det er Hans budskap.
«Om noen hører min røst og åpner døren,» leser vi videre. Dette er
en såkalt «hebraisme,» sier den samme Bibellærer. Det som egentlig
står, er: «Der hvor døren åpnes ved denne røst,» eller «der hvor denne
røst får åpne døren.» Det er altså Hans røst, Hans budskap, i seg
selv, som åpner hjertets dør.
La oss gå tilbake til Fredrik Wisløffs sang, og se på
det: «Jeg var fortapt og så ingen vei, Da så jeg blodet.» Hører du
hva som sies her? Og videre: «Da ingen makt kunne frelse meg, Da frelste
blodet.» Slik går Jesus inn til et menneske! Og det
er også det videre grunnlag for samfunn og samliv med Ham: Blodet! Det er alltid dette budskap om blodet som åpner døren
- ja, blodet er den åpnede dør! - aldri noen kraftanstrengelse
fra din side.
«Jeg vil gå inn til ham og holde nattverd med ham, og
han med meg.» Ja, du vet hva nattverden er - det er der hvor Jesus
gir seg selv til deg, med alt hva Han er og har. Det legeme som ble
gitt for deg, og det blod som ble utøst for deg til syndenes forlatelse.
Men her står det også: «...og han med meg.» Det er dette salige plassbytte! - Det
er ikke bare det at du får alt Jesu sitt, men Han tar også alt ditt.
Han, den rettferdige ble synder, og du synderen ble rettferdig. Dette
gjorde Han for deg!
«Det aldri var noen som Jesus på jord, Så medynksfull,
kjærlig og mild.» Hva er altså sagt med dette? Jo, at du som ikke
finner frem - som ikke finner fred - som opplever deg selv så blind
og døv og kald og tom og lite åndelig - med andre ord, så fattig -
du skal få sitte ned og høre om blodet! Det er Guds ord til deg!
«Jeg vil se blodet og gå forbi, med min dom! - Jeg vil se blodet og la all min velsignelse komme over
deg.» Alt, for blodets
skyld, alene! Hvil nå i det! Skulle ikke det holde?
«Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom
jeg og har seiret og har satt meg med min Far på Hans trone.» (v.21).
Hvem er det som seirer uten den som blir i troen på den
Herre Jesus Kristus? Hør hva Paulus vitner: «Jeg har stridd den gode
strid, fullendt løpet, bevart troen.»
Derfor kan han videre si: «Så ligger nå rettferdighetens krans rede
for meg.» (2 Tim 4:8).
Paulus var ikke rettferdig i seg selv - han hadde ikke
gjort seg fortjent til denne rettferdighetens krans ved noe sitt eget
- men «for Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for
at jeg kan vinne Kristus, og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet,
den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten
av Gud på grunn av troen.» (Fil 3:8-9).
Dette var det Paulus hadde fått åpenbart, og dette var
det han var blitt bevart i. Her var det striden sto for ham, dette
var det han opplevde ble angrepet fra alle hold, og dette var det
som gjorde at nettopp rettferdighetens krans lå rede for ham.
Det går ingen annen vei for oss - ingen «halvt på Jesus,
halvt på deg» vei! Nei, veien heter Jesus alene!
Og så avsluttes det som er sagt med dette: «Den som har øre, han høre
hva Ånden sier til menighetene!» (v.22).
Her får
du vite hvem som har talt til deg gjennom disse versene
- nemlig Ånden!
Derfor lyder det altså så sterkt til Laodikeamenigheten
her: «Ta det alvorlig og omvend deg!» (v.19b).
For det er nemlig Guds
Ånd som har talt Ordet til deg!
|
1 søndag
i advent