|
Vi
kan vel si det slik, at det mest skremmende med denne menigheten,
det er den blindhet den viser i forhold til sin sanne tilstand. Det
er nemlig ikke bare slik at den bommet i ett og annet, men i alt!
Dens eget syn på saken er det stikk motsatte av sannheten - det vil
si, Herrens syn på samme sak. Derfor formaner også Herren her:
«- så råder jeg deg at du kjøper
av meg: - øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.»
(v.18).
Og vi må jo spørre: Hvordan kan dette skje? Hvordan kan en
menighet, som jo er født ved Guds ord og Ånd - det vil igjen si: Ved
sannhets ord (Jak 1:18) bli slik? Kan det skje med meg? Kan
det skje med deg? Har det skjedd med meg, mon tro? Eller med deg?
Vet du, at ditt syn på saken er det samme som Herrens?
Noen mennesker får et langt dødsleie - det går bare en vei,
men det går gradvis, litt etter litt siver likesom livet ut, inntil
tråden brister og det er over. Slik kan det også gå til åndelig. Det
åndelige livet siver sakte, men sikkert, ut - inn kommer kan hende
noe som både føles og oppleves godt, men det er døden! Det er det
som erstatter livet som ebber ut! Det er aldri så fargerikt i naturen
som om høsten - og vi synes det er vakkert - men det er døden
som herjer! Om sommeren derimot er det én farge som dominerer
- den grønne. Ikke så variert å se på, men det er livet som utfolder
seg!
La oss ta noe som er et hakk mindre alvorlig enn døden,
nemlig søvnen. Den erfarer vi alle igjen og igjen, døgn etter døgn.
Hvordan går det til? På samme måte - en blir mer og mer sløv, inntil
en mister helt kontakten med omgivelsene, og en sover! Du kan aldri
huske igjen det øyeblikk, da du gikk over fra våken tilstand til søvn!
Men jeg opplever jo ting, jeg må da være våken! Du opplever
jo ting mens du sover også, men det er ikke virkeligheten!
Derfor kunne denne menighet vi her står overfor, leve
i dette bedraget, gjerne år ut og år inn, fordi det skjedde jo ting
hele tiden - ting så store og bemerkelsesverdige, at de uten å nøle
kalte seg selv rike! - Og at de ikke manglet noe!
Jo da, du opplever ting mens du sover, men en sovende
- for ikke å tale om en død - registrerer ikke omgivelsene omkring
seg. Virkeligheten altså! Den kjente de ikke lenger - den måtte bli
dem forkynt: «- du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og
blind og naken!» (v.17). «Du vet ikke at du er lunken!» (v.16). For
deg selv ser det ut som glød, varme, iver, men det er alt sammen lunkenhet,
og utslag av lunkenhet! Det er menneskelig, og ikke guddommelig! Jeg
som er Livet i enhver troende, og i enhver menighet, jeg står på utsiden
og banker!
Står Jesus på utsiden av ditt kristenliv? Har du et kristenliv
som Jesus bare er en del av? Her sto Han altså på utsiden! Med andre
ord var denne menigheten død! Åndelig død! For vi kjenner ikke noe
annet åndelig liv enn Jesus, gjør vi vel? Han er Livet! (Joh
14:6).
Menigheten var fylt opp av alt mulig annet, av nådegaver
og naturgaver - der var nok mange «gilde» forkynnere, og fortreffelige
sangere - tenk på alle de planer og prosjekter de hadde, disse som
var så rike! Tenker ikke vi også så snart slik: Tenk på alt det vi
kunne gjøre, om vi bare hadde hatt mer penger, mer ressurser, flere
dyktige folk osv. Ja vel, men Jesus blir veldig fort borte for oss
oppe i alt dette, ikke sant? Vi begynner å tenke på, og tale om hva
vi kunne gjøre, om bare ...!
Vil du gjøre noe for Jesus? Ja, det er fint det, men
kanskje virkeligheten er den, at det er på tide Han får gjøre noe
for deg? Åpne øynene dine for eksempel. Gi deg øyensalve som
Han uttrykker det her!
Men du - dersom du er en kristen, har du ikke da hele
himmelens ressurser til hjelp? Om vi er en sann menighet, har vi ikke
da det samme? Problemet oppstår for oss, i dette forunderlige - Guds
vei: «Min kraft fullendes i skrøpelighet!» (2 Kor 12:9).
Hør nå hva denne frafalne og døde menighetsforstanderen
sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød -.» (v.17a).
Har ingen nød! Nei, nettopp - dette var hva som manglet. Ingen
nød! Det steg ikke noe sukk opp til Herren fra denne menighetens lemmer!
For de hadde ingen nød! Og det igjen fordi de ikke så sant på tingene!
E.K.
|
Det er så alvorlig
for oss dette! Vi må be Herren stille diagnosen, ikke vi selv!
Herren slår ikke så hardt ned på den kalde, selv om den
kalde jo er i stor nød. Han er jo åndelig død! Men den kalde har den
fordel, at han vet det! Han vet han er utenfor! Og der kan Herren
møte ham! Altså, det er en sannhet i situasjonen! Så også med den
varme - han er varm fordi han kjenner sannheten! Han lever i dette
- «Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam!» Han vet
at han - som den fortapte og hjelpeløse synder han er - er i Kristus
Jesus, sin frelser!
Du ser den ene vet at han ikke er frelst - og
den andre vet at han er frelst! Begge har med sannhet å gjøre!
Men hva med den lunkne? Han er verken det ene eller det andre. Han
er ikke i nærheten av sannheten! Derfor må den bli ham forkynt, utenfra!
En god sjelesørgerisk regel sier Ø. Andersen er, at dersom
du er redd for å være lunken, da er du det ikke! Hør bare igjen, hva
denne lunkne sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød
-»
Kanskje er du
blant dem som ber om mer nød for de ufrelste? Det er jo så fromt da,
vet du. Men kanskje det er nød for deg selv du trenger, fremfor
noe annet? Det var det laodikeerne var uten! De som vitnet, at de
ikke hadde noen nød, de var i den største nød!
Hva består din kristendom i, min venn? Er det synderens
tilflukt til det blødende Guds Lam? Eller har du passert det stadiet?
Ja, har du passert det stadiet, så har du nettopp møtt dine åndsfrender
ansikt til ansikt, nemlig laodikeerne. De som trodde alt var i den
skjønneste orden, men i virkeligheten virret omkring i dødssøvn, fordi
frelseren og livet sto på utsiden av døren! Døren deres sto ikke lenger
åpen altså, for denne frelser og forsoner, dette slaktede Guds lam
- Han som har kjøpt oss til Gud med sitt blod, Han hvis blod er en
alltid talende forbønn for oss, innfor Guds trone. Han som ved sitt
liv, sin død og sitt blod bygde oss en nådetrone i himmelen! Tenk,
Han hadde ikke lenger en åpen dør hos dem!
Spørsmålet blir jo da: Har Han det hos deg? I dag? Nå?
Ser du at du er slett ikke rik, men ussel og ynkelig og fattig og
blind og naken? Slik at Han, Han alene er din hele rikdom! Ja, da
er du i sannhet rik! Gud velsigne deg!
Men ser du deg
rik, uten i Jesus alene, da er du i sannhet fattig! Da kan en ikke
si: Gud velsigne deg! For da har du satt deg selv helt og holdent
utenfor velsignelsen!
Ordet vitner nemlig om Jesus: I deg skal alle jordens
slekter velsignes! I deg! Dette er det som kalles Abrahams
velsignelse - velsignelsen i hans ætt. Og denne ætt, vitner apostelen
Paulus, er Kristus! (Gal 3:16).
Tenk alvorlig etter: Hva har du da utenfor Jesus? Du
vil kanskje si: Ingenting! Å nei, du, det er ikke så. Det er dette
ateister og såkalte fritenkere håper på - at det skal være nettopp
ingenting. Men selv om dette er et trist endelikt - å bli til
intet, slokt ut for evigheters evigheter, så fremstiller Ordet det
likevel langt mer alvorlig enn dette. Den som er skilt fra Jesus,
står der ikke med ingenting, men med alt det som trekker et
menneske inn under Guds evige dom og evige fortapelse!
Dette var altså den situasjon denne tilsynelatende så
rike menighet befant seg i - spydd ut av Herrens munn! I all sin rikdom
bare eiende dette som blir oss til evig fortapelse og evig fordømmelse!
Stans for dette! Stans for det, når du ser «rike» menigheter.
Disse som det synes å gå så vel for. Er det noe behov for frelseren
og forsoneren der fremdeles? Sant behov.
Og, ikke minst - er dette til stede hos deg som er her
nå?
|
1 søndag
i advent