Tilbake            
                                               19 søndag i treenighetstiden

 

 





 

Alt gjør jeg for evangeliet

1 Kor 9:19 - 23

   19 For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig. 20 For jødene er jeg blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg blitt som en som er under loven, enda jeg selv ikke er under loven, for å vinne dem som er under loven. 21 For dem som er uten lov, er jeg blitt som om jeg var uten lov, enda jeg ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus, for å vinne dem som er uten lov. 22 For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For dem alle er jeg blitt alt, for i alle fall å frelse noen. 23 Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det.
 

   Vi ser en parallell til hva Jesus gjør her, i apostelens valg. Han innehar en rolle – eller vi kan heller bruke et noe gammelmodig ord – stand. Rolle minner mer om noe du spiller, skuespill, men her er tale er tale om noe en virkelig er, eller innehar. Både Jesus selv, og apostelen her stiger ned fra en stand til en annen. De er herrer, de er fri, men velger å bli tjenere, velger å bli slaver av noe, for ved det å bli til frelse for noen.
   Om Jesus selv kan vi lese i Fil 2:5-8: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, Han som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.»
   Det er nettopp apostelen Paulus som skriver dette – og i teksten vår ser du at han er sterkt preget av det sinn som er i Kristus Jesus. Selv om han er fri, underlegger han seg lover og restriksjoner, om det bare kan føre til at han når frem til noen med evangeliet. Men det betyr slett ikke at han inngår noe kompromiss, når det gjelder evangeliet. Men for eksempel for jøder gjør han en del av disse ytre ting som loven krever – mens han i sitt hjerte er fri fra dette – for ikke å skape et unødvendig og umiddelbart anstøt. Og så prater han med dem om Jesus og Guds ords vitnesbyrd om Ham.

   Vi har vel mye å lære av apostelen her, ikke sant? Men en ting vi må ha klart for oss her – at apostelen gjorde en del ting som loven krevde, for ikke å vekke anstøt hos jødene, betyr ikke at han anerkjente dette som nødvendig til frelse, slik de som var under loven gjorde. Han advarer tvert imot sterkt imot å slippe slike ting inn i samvittigheten overfor Gud – som vi ser ikke minst i hans oppgjør med galaterne om den vei de hadde slått inn på. De ville frelses både ved Jesu Kristi gjerning og egne såkalte fromme gjerninger. Vi finner dessverre flust av det iblant oss også i dag. Og når en hører den gjengse forkynnelse, så synes ikke det så underlig heller – at folket (menigheten) er bundet.
   Det er likesom et totalt frislipp på den ene side, som bærer sterkt preg av at en aldri har vært innfor den Hellige med sin synd, og på den andre side en veldig lovbundethet. Det er sjelden en støter på denne sinnets og samvittighetens frihet som vi finner hos apostelen her. En frihet som er en direkte følge av Den Hellige Ånds åpenbaring/opplysning i evangeliet om vår Herre og frelser Jesus Kristus.
   Du forstår, det er ikke den tidligere fariseeren og skriftlærde Saulus fra Tarsus som åpenbarer seg her i teksten, men den frelste synder og apostel Paulus. Og da er vi inne ved hemmeligheten i dette.
   Saulus, han ville tenkt som mange gjør, etter å ha erkjent Jesus som Herre: Jeg må se hvordan Han, min mester og Herre er, og så må jeg legge vinn på også å være slik. Altså et liv med Jesus som forbilde, et liv under loven. Loven som hersker i hjertet, selv om munnen kan tale mye om Jesus, og Hans fortreffelighet.
   Et slikt menneske vil uvilkårlig bedømme hele sitt liv med Gud, i lys av loven. Derfor vil det i virkeligheten ikke være et liv med Gud, men et liv i eget strev etter å oppnå liv med Gud. Det vil si, at ditt eget liv må holde mål for at du skal kunne tro deg frelst og fri. Det blir et tungt liv, som aldri fører til målet – verken det mål å eie dette sinnelag, eller det endelige mål, å nå himmel og salighet.
   Nei, her vitner apostelen Paulus, han som er blitt knust under lovens tyngde, så han må rope ut: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom 7:24).
   Du ser her, at veien til den sanne tro og frihet i Kristus, går gjennom å miste troen på alt sitt eget i åndelig forstand. Dette mitt eget, kan Gud ikke ha noe samfunn med, og enda mindre bruke til å fremme sitt rike. Det må tvert imot få dø!
   Der – under nåden – vokser det nye sinn frem, det som òg var i Kristus Jesus, som han skriver til filipperne. Han får se noe der han fortviler over sitt eget – det som videre står etter hans utrop i Rom 7: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» (v.25).
   «Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» Ergo – jeg har et kjød som tjener syndens lov. Det kan ikke annet, rett og slett fordi det er syndig. Når det følger sin natur – ja, da synder det. Men som kristen er det kommet inn noe nytt – et nytt sinn. Og det tjener Guds lov! Det vil av hjertet være etter Gud, men det lykkes mer og mindre at dette springer ut i det ytre liv, som apostelen også skriver i Rom 7:22-23: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.»

E.K.

   Du skjønner – du skal ikke bli så forundret over at det lykkes så lite for deg. Her åpenbarer Guds ord deg hvorfor det er så – du bærer med deg et kjød «som ikke er Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» (Rom 8:7). Hør det gjerne igjen: «- kan heller ikke være det.» Derfor lykkes det så lite for deg. Og alt som eventuelt lykkes bærer så preg av vårt gamle menneske, at vi ikke får noen trøst av det. Det er da du ikke må bli mismodig og forsøke å rette det opp, verken ved egen eller noen innbilt Guds kraft, men ta til deg nettopp ordet om nåden i Jesus Kristus, som er nettopp for dem det ikke lykkes for – og heller ikke kan lykkes for. Da ærer du Sønnen!
   Og dersom du får leve her, og se inn i dette havet av nåde og frihet Han har kjøpt deg til, da vokser dette sinn frem i deg, som vi ser er i apostelen her – og da kan du underlegge deg ting, som du i din samvittighet ikke er bundet av, om du ved det kan få noen i tale. Så vil de også etter hvert se – i det lys som Ånden gir – at det de holder på med er synd mot Gud, enten det er åpenbare synder eller lovtrelldom.
   Du skal få lov til å leve fortrolig med Herren, slik du er, forstår du – og ikke først når alt likesom er blitt i orden med deg.

   Mange av disse som lever i denne falske åndelighet – bundet midt i det at tror seg friere enn noen annen – de tåler dårlig denne Guds tale om menneskets synd og hjelpeløshet i åndelige saker. Det er fordi de opplever seg på fremmed grunn her. De har aldri selv vært på den plassen innfor Gud – så de tar fremdeles anstøt av denne tale om synd, og mener da at vi bør tone det ned.
   Da vil jeg spørre deg: Hvem har gitt deg tillatelse til å tone ned noe som helst i Guds ord? Er du blitt herre over det?
   Og så får vi all denne tale om tung og mørk forkynnelse – folk vil jo ikke komme, om vi holder på med det der og lignende.
   Det fortelles en historie om bygging av en hengebro – det skjer det jo mye av i Norge – og det ser temmelig skummelt ut for en ukyndig, når de skal bygge fra hver side, og de to endene skal møtes på midten. De henger likesom i løse luften. Da ville en ukyndig kunne tenke: Dette må jo falle ned – skal det berges så må vi nå begynne å bygge med noe lettere materiale. Ja, men da ville ikke jeg kjøre ut på den broen etterpå iallfall.
   Skal det holde, kjære venner, da må byggverket være av Gud – ene og alene – av Gud, og ublandet med vårt «lettere materiale.»
   Jesus sier i Joh 8:32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Og i samme kapittel vers 36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»
   Det er denne frihet vi finner hos apostelen i teksten vår her. På grunn av denne virkelige frihet, kan han underlegge seg så mangt, selv om han er bundet til Kristus, og ikke noe annet. «Alt gjør jeg for evangeliets skyld,» skriver han.

   Det er så viktig at synderen får se, at det er en som har gjort opp med hans synd, før han vender om. Det er en som er garantist – eller borgmann, som det før het – innfor Guds trone, for din frelse, mens du ennå er en fortapt synder i deg selv, på grunn av ditt kjød, som ikke på noen måte kan tekkes Gud. Da – nettopp da – er du fullkomment fri, på grunn av Jesu gjerning for deg.
   Den som har det aller minste av sitt eget til trøst – om det så er hva som er virket av Gud – det menneske er fortapt! Fortapt inntil det ser, hva Guds ord forkynner: Alt er gitt deg i Jesus!

   Så sier han noe underlig til slutt her, apostelen: «Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det.» (v.23).
   Som om han ikke allerede hadde del i det! Men det er så snart for oss å drive bort fra det, for det er unaturlig for vårt gamle menneske, kjødet. Derfor må vi stadig – rett forstått – praktisere evangeliet. Minne oss selv på det, ut fra Guds ord. Terpe på det, om du vil – og ikke la noe som setter det til sides på noen måte få rom i oss. Er det noe som er vanskelig å forstå, slik sett, hør da hva apostelen forkynner i Fil 3:15: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.»
   Du kan gå til Ham med det – men du må aldri la noe kullkaste evangeliets budskap til deg, og få pålegge deg noe annet og mer, enn hva som allerede er lagt på det Guds Lam, og fullført for et par tusen år siden.