Tilbake            
                                               18 søndag i treenighetstiden

 

 





 

Gud er kjærlighet el. I dette er kjærligheten -!

1 Joh. 4, 11 - 16

   Vi tar også med oss det 10 vers:

   10. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
   11. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 12. Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til Ham er blitt fullkommen i oss. 13. Av dette kjenner vi at vi blir i Ham og Han i oss, at Han har gitt oss av sin Ånd. 14. Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. 15. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud. 16. Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.

 

   Ja, Gud er kjærlighet! Klarere enn det blir sagt oss her kan det jo ikke sies «- Gud er kjærlighet!» (v.16).
   Men nå er det ikke bare slik at det sies oss - det er ikke bare slik at det står skrevet der, og så får vi prøve å tro det så godt vi kan - det er jo nok at det er skrevet, i og med at det er Guds eget ord, og Han bedrar ikke noen - men nå er det mer: Denne «Guds kjærlighet er åpenbart iblant oss,» vitner apostelen - nemlig ved det «at Han har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.» (1 Joh. 4,9).
   Som vi også leste det her: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (v.10).
   Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart, og det iblant oss! - Ikke i et syn, ikke en slik åpenbaring, men i det virkelige liv. Han var et menneske som oss, ikledd kjøtt og blod, og de så med sine egne øyne at Han ble naglet til et kors på jorden, og hang der under Guds dom inntil døden inntraff. - Guds lam som bærer verdens synd, ble åpenbart for dem der! Og dette ble en livslang, en evig og uforanderlig forsikring for dem om, at Gud elsket dem. Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! (Rom. 8,32).

   Når det ble et spørsmål for dem: Hvordan stiller Gud seg til meg? - for, som du vet, de var syndere de som oss, og det var ting der i deres hjerter og liv, som de måtte erkjenne var under Guds dom, og djevelen er en mester i å virke anfektelse - ja, bare prøv å forestille deg, hvordan han var overfor disse apostlene som skulle bringe Jesu budskap ut til frelse for så mange - men når dette spørsmål: Hvordan stiller Gud seg til meg? banket på døren hos dem, da så de ikke på seg selv og sitt eget liv, for det innebærer så mangt. - Der var mye prøvelser og vanskeligheter, elleve av de tolv endte sitt liv for bøddelens hånd, og Johannes som har skrevet til oss her, satt som en gammel mann på fangeøya Patmos, «for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld,» som han skriver om det (Åp. 1,9). - Jakob, Jesu bror, ble halshogd like etter at Jesus var fart opp til himmelen. - Paulus' mange trengsler og lidelser kan du lese om i brevene hans. - Det er altså mye som kunne vekke spørsmålet: Hvor er Gud? - Har Han forlatt meg? - Elsker Han meg, som opplever så mye trasig? - Da så de på Golgata kors!
   Der har du, likesom dem, en fullkommen og evig forsikring! «Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse,» sier Ordet. (2 Kor. 5,7).

   Vi finner så mange som har sin åndelige glede, sin trøst - ja, hele sitt kristenliv, i dette at Jesus hjelper dem her i livet - at de er blitt helbredet for sykdom, at de opplever konkrete bønnesvar, og opplever forunderlige ting osv. - og vi har vel alle noe erfaring med dette, og takker Gud for det alt, men noen får dette som selve grunnen under seg, og det oppstår hele åndelige bevegelser omkring slike ting.
   Jeg husker blant annet et tilfelle - jeg var ganske ny som kristen, hadde fått se inn i evangeliet, som det heter, etter å ha strevet i lang, lang tid, og vitnet på et møte om det for meg så forunderlige verk Jesus hadde gjort for meg. Det satt et par der også, som vitnet om et konkret bønnesvar de hadde fått, jeg mener å huske dagen før - da nærmest sprang en eldre mann opp, og det må kalles «fyrte løs» - dette var ekte kristendom, det Gud gjør i dag, i vår tid, det var dette vi trengte osv., i samme spor - og ja, jeg merket at det var en klar brodd imot det jeg hadde vitnet.
   At det sto en der med en sjel som hadde gått over fra døden til livet, ved synet på evangeliet - og at det faktisk var noe Gud hadde gjort i vår tid - om enn ved det som hadde skjedd i eldre tid - det var likesom ikke noe det.
   Fiendskapet mot den sanne, levende Gud, kommer frem på de mest forunderlige måter, og verst er det når det kler seg i åndelige gevanter.

   Det går vel bra det der, så lenge synlige ting skjer, men nå er det ikke alltid Gud handler slik at vi forstår Ham, og heller ikke slik som vi etter vårt gamle menneske gjerne vil ha det. Sykdom kommer, så ulykke, så nød av forskjellige slag - hva da?
   Jeg har sett på nært hold hva som da kan skje med slike folk, og det er ingen hyggelig sak.
   De bygger sitt hus på sandgrunn! - For de bygger i virkeligheten ikke på Guds godhet og trofasthet, men de bygger på sin egen tanke og formening om, hvordan Gud bør være og handle - og det går hele tiden ut på det som er en umiddelbar fordel for dem.
   Judas var en person som fulgte Jesus, fordi han hadde fordel av det. - Det falt glans også på ham, når Jesus gjorde sine tegn og under - for ikke å tale om den posisjon Judas skulle innta, når Jesus opprettet sitt rike!

   Men nå gikk Jesus en helt annen vei til dette, enn hva Judas hadde tenkt seg, og da ble han skuffet, så skuffet at han gikk over til fienden og solgte den sanne frelser for tretti sølvpenger - for i alle fall å ha noe igjen for det.
   Disse menneskene reiser etter religiøse opplevelser, men den Guds kjærlighet som er åpenbart i den forkastede og korsfestede Jesus Kristus - nei, den er ikke like interessant.

   Men det er vel her du lever: «Det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved Ham!»
   Den sangstrofen er jo hentet like ut av det bibelvers vi siterte: «Han har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.» (v.9).
   Leve ved Ham! Du skal leve ved den soning som Guds Sønn har gjort for dine synder! Ikke fordi du er en så vidunderlig og verdifull skapning - en forkynnelse det knapt kan advares nok imot! - Når jeg kommer inn i Guds lys med mitt liv, så ser jeg ikke mye vidunderlig og verdifullt - nei, jeg må heller si med Paulus: «I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt!» (Rom. 7,18). Intet!
   Hvor ble det da av all verdifullheten? Nei, det er ikke derfor vi skal stå på himmelen strand og for Guds trone en dag, men fordi Han gjorde soning for vår synd! I dette er Guds kjærlighet åpenbart!

   Uansett hvordan det er fatt med deg, her og nå, så står jo det fast! Det er det eneste i tilværelsen som ikke kan vakle!
   Og så er da dette et forvarsel til oss om hva vi har i vente, som også Johannes skriver om: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er.» (1 Joh. 3,1-2).
   Og så skriver apostelen i teksten her: «Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (v.11).
   Det må vi legge oss på hjerte - jeg som selv er forlatt så mye, jeg som selv har fått alt for intet, jeg som ikke fortjente noe annet enn en evig fortapelse!

   «Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til Ham er blitt fullkommen i oss.» (v.12).
   Altså, der hvor hat og nag til andre troende får rom, der viker Guds Ånd fra vedkommende; for Gud er kjærlighet! - Det er alvorlig!

   «Av dette kjenner vi at vi blir i Ham og Han i oss, at Han har gitt oss av sin Ånd.» (v.13).
   Hva er det sikre kjennetegn på at Ånden er virksom i oss? Jo, at Jesus blir umistelig! - At budskapet om Ham blir sant og levende for oss! Det er nemlig Åndens gjerning å herliggjøre Jesus for oss. Og hør bare hva apostelen skriver videre: «Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.» (v.14-15).
   Det er så om å gjøre at dette ikke blir skjult for oss. Alt annet kan du mangle, men mangler du troens blikk på Jesus, da er du tapt!
   Jeg talte med en såkalt bekjennende kristen dame et sted i landet - hun hadde sine foreldre et sted hvor jeg ofte hadde hatt møter, men jeg kunne ikke huske å ha truffet på dem, så jeg spurte forsiktig: Er de troende, foreldrene dine? Det er ikke noe vi skal dømme om, var det ganske så spisse svaret jeg fikk, de går nå i kirken av og til, til jul og ved andre anledninger.
   Nei, jeg blander meg ikke bort i andre menneskers gudsforhold direkte – det får nå være Guds ord som avslører det i tilfelle – men jeg vil nå likevel spørre: Kan man ha sett inn i en slik kjærlighet som det vi nå er samlet om - Gud sparte ikke sin egen Sønn for min skyld, men gav Ham villig - ja, det behaget Ham å knuse Ham, står det (Jes. 53,10), fordi det ville bli til frelse for meg, som bare har syndet imot Ham - og så gå omkring og være en hemmelig kristen, som ikke engang finner det verd å tale om det? Jeg tror ikke det!

   La oss legge oss det på hjerte og ta det med oss videre på ferden, det vi leser her: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (v.10).


   Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagd,
Du unnte meg i Kristus barnekåret.
Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd
Og har på tunge trældomsåket bore!
No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:
Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!
No vil eg meg av nåden einast rosa.

E.K.