Denne kjærlighetens lovsang, eller høysang som den kalles - den begynner i slutten av kapittelet foran slik: «Og jeg vil vise dere en enda bedre vei.» (12:31b). Og dette sier han i forbindelse med sin tale om nådegavene - de beste nådegavene! Og dette er da altså en enda bedre vei! Det er viktig å merke seg hvilken sammenheng det er sagt i - det skal vi komme tilbake til.

   Dette er en av de deler i Skriften som også verden synes vel om. Dette kan de gjerne fremføre på teateret. Og det er da heller ikke så underlig - det er jo noe av det fineste som overhodet er skrevet. Verden opphøyer gjerne det opphøyde - men det er bare fordi den ikke forstår hva som egentlig sies der. Mennesket forestiller seg å elske det fullkomne for eksempel - diktere og forfattere har skrevet store ord om det opp igjennom historien blant annet, men det er bare fordi de ikke forstår hva det egentlig er. De hyller i virkeligheten bare et begrep i sin egen forestillingsverden. - Men det virkelig fullkomne - hva er det?
   Sett nå at jeg møtte en fullkommen skapning - hvordan ville jeg selv fortone meg da? Da - om aldri før - ville all min ufullkommenhet blitt åpenbar. Jeg ville rett og slett ikke holdt ut nærværet av en slik en særlig lenge.
   Det er dette mennesket møter i Guds lov - det er også hva du møter i Jesus, så lenge Han kun står for deg som et forbilde, et mønster - nemlig den hellige, den fullkomne! Og dersom du tar imot til sannhets erkjennelse, det er nemlig hva du da møter, så blir det deg til dom - for du er jo ikke slik som Jesus! - Du er ikke slik som Guds lov fremstiller det sanne og ekte menneske.
   Nei, men jeg gjør da ikke noe krav på å være fullkommen heller, sier du gjerne da - og så forsøker en å smyge utenom. Nå er du plutselig blitt så ydmyk. Du ville ikke høre snakk om at du var en fortapt synder, da det ble sagt deg - og nå når Guds ideal blir stilt frem for deg, slik at lyset begynner å jage mørket bort, så du virkelig ser - nei, da får det være måte på krav! En er da bare et menneske! osv.
   Men Herren slår ikke av en tøddel - ikke et komma - av loven Han. Slik skal du være, sier Han!
   «Jeg gjør alltid det som er til behag for Ham,» sier Jesus. (Joh 8:29b). Og merk deg særlig et ord i den setningen: Alltid! Det er å være et hellig menneske i seg selv. Hvordan kommer så du ut, i forhold til det? Vi har jo knapt slått øynene opp til en ny dag, før vi har syndet på ett eller annet vis.

   Jeg nevnte verdens ros av kjærlighetens lovsang, som vi har lest sammen nå. Det er fordi de ikke forstår den - hva den inneholder.
   Først kan en jo helt enkelt spørre: Men er du slik? Nei, men det er nå mitt ideal - jeg strekker meg etter det! Det er godt om det ennå er noen som strekker seg etter slike ideal, men Guds ord sier ikke bare at du skal strekke deg etter det, men at du skal være slik! Skjelner vi ikke her, går vi oss vill. Sannheten kommer da aldri til å nå oss. Flyttes loven fra det guddommelig plan - hvor den rettelig hører hjemme - til det menneskelige plan - ja så går mennesket ugjenfødt inn i Guds rike på jord - det vil si, den ytre menighet. Og det tragiske er jo at det nettopp er bare her på jord! Når Gud en dag åpenbarer seg til dom, så vil du bli funnet i ditt eget. Fordi det aldri har gått til grunne - fordi du aldri har sett noe behov for å bli frelst fra det, og skjult i Jesus alene.

   Dine medvandrere ble lurt, og du selv ble lurt - for du ble jo så kristelig etter hvert. - Men Gud ble ikke lurt! Han kjenner sine - og Han er det som roper til deg, også i dag - av et hjerte som brenner av guddommelig kjærlighet: «Hør mitt ord, til frelse!»
   Stans opp om bare for et lite øyeblikk nå, for uttrykket: Brenne av kjærlighet!

   Det gjør Guds hjerte - det er åpenbart på Golgata kors, for alle mennesker. Hør mitt ord, til frelse!
   Vi lever i en tid hvor det er så mye løgn i forkynnelsen, så mye vrangt - og da stiger kravet til sannhet frem - og så skal det forkynnes så sant om alle ting. Og det er jo bra! - Men er det nok, at det er sant? «Var det sant det jeg forkynte i formiddag da, Marie,» sa presten til kona si. «Ja, det var det jo,» svarte hun, »og det ville det vært om du hadde forkynt at kona di het Marie også, men det ville neppe noen blitt oppbygd av.»
   Det er ikke nok at det er sant - det må være sannhet til frelse!
   Men la gå - la oss stanse for det, at du strekker deg etter det da - å bli slik som vi leser om det her - men det må jo da nødvendigvis ligge en tro til grunn for det - en tro på at du omsider kan bli slik. En tro på at denne kjærligheten kan oppstå og vokse frem i deg. Her er det verden i sin blindhet, tar så feil. Hva er det egentlig for en kjærlighet vi leser om her? - Og hvordan får jeg del i den? Det må da være et viktig spørsmål å få svar på for deg og meg, som har tenkt oss til himmelen, da jo allting er forgjeves uten denne kjærlighet.
   Er det virkelig en slik kjærlighet som vi strever oss frem til etter hvert? «Jeg burde elske mine medmennesker mer,» tenker du. «Som en kristen burde jeg ha mer kjærlighet!» Ja visst! - Hva gjør du med det? Hva gjør du med det? - Er ikke det spørsmålet ganske absurd egentlig? Går det an å gjøre noe med det? Kan en bestemme seg for å ha mer kjærlighet?
   Jeg vil vise dere en enda bedre vei, sier Paulus, idet han begynner å tale om denne kjærligheten. Og da har han - som før nevnt - nettopp talt om nådegavene. Nådegaver. Det vil altså si noe du får for intet - noe du får uforskyldt - med andre ord, noe du får av nåde! Og så taler Paulus om en enda bedre vei. - Men den skulle vi altså da få del i ved vårt eget strev? Hvordan kan vi tro det?
   Midt i fariseerens selskap kom ei synderinne inn, og la seg gråtende ved Jesu føtter. Da sier Jesus noe viktig - noe vesentlig: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som er lite tilgitt, elsker lite.» (Luk 7:47). Her er altså ikke tale om den kjærlighet du kan møte hos elskelige mennesker, men her er tale om Jesu Kristi egen kjærlighet. - Den kjærlighet som Han omfatter synderen med - og som altså gir et lite gjenskinn hos den som vet seg som gjenstand for den. Det du må - for å bruke et slikt uttrykk - det er å møte Jesu Kristi kjærlighet.
   Hør hva han vitner, han som har skrevet ned kjærlighetens lovsang: «Men sist av alle ble Han òg sett av meg som det ufullbårne foster. For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet.» (1 Kor 15:8-9).
   Mye tilgitt! Og så får du se noe av gjenskinnet idet han sier: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.» (Rom 9:3). Ikke noe lite gjenskinn det!
   Men det er altså ikke graden av gjenskinn som berger deg, men at du har fått del i denne kjærligheten - altså Jesu Kristi kjærlighet til deg. Det er det du skal være rettet imot. Det er et sted du ser ditt navn på Jesu lepper, som ikke noe annet sted - Hans brennende kjærlighet til deg: Det er på Golgata!
   Det er ikke bare en historie dette, at du er elsket av Gud - det er virkelighet og Han har malt det ut for øynene dine: På Golgata!
   Utenfor dette kan du gå så langt som til å gi ditt legeme til å brennes, om det krevdes av deg, og det gagner deg intet (v.3) - men der på Golgata - i Jesu hjerte - der er nåde nok for alle mennesker. Og altså, også for deg.

   Kanskje du skulle begynne å tro det også?

E.K.