«På denne tid, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jøder å knurre mot de hebraisktalende over at deres enker ble tilsidesatt ved den daglige utdeling.» (v.1).
   Så det var ikke bare fryd og gammen i den første menighet heller. Menneskenaturen fornekter seg ikke. Her var det tale om forfordeling - noen fikk de beste stykkene ut fra hvilken flokk de hørte til etter kjødet. Men det er jo forbilledlig hvordan apostlene ordner denne saken: «Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom.» (v.3a).
   «Fylt av Ånd og visdom!» Kunne det være nødvendig til en slik oppgave? Vi ville kan hende si, sunt bondevett. Men apostlene så altså hvilken fare dette representerte for menigheten. De så at her begynner Satan å få rom. Her er han iferd med å få en fot innenfor.
   Du kjenner vel til Jesu ord i Matt 12:25: «Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.»
   Det kan altså true hele menigheten om slike ting - uoverensstemmelser - ikke blir tatt opp, og gjort noe med. Her gjelder det et praktisk spørsmål - alvorlig nok altså - men langt alvorligere er det, når det kommer til åndelige uoverensstemmelser i en menighet. Guds Ånd lærer ikke to forskjellige ting om sentrale spørsmål om vårt liv med Gud.

   Vi skal ikke gå så langt med dette nå, men se noe på hva det kan koste å stå fast på Guds åpenbaring. En av disse som her ble uttatt til å tjene ved bordene var den første kristne martyr, Stefanus - «en mann full av tro og Den Hellige Ånd,» heter det om han her. (v.5). En skulle tro han heller var tatt ut til å forkynne, men det var han ikke altså. Men ikke dermed sagt at han ikke vitnet - han vitnet til og med ved tegn og under. Men så skal du merke deg noe - ja, du bør merke deg det nøye, for det vil skje med deg også, om du står på det samme som Stefanus, nemlig det av Gud åpenbarte evangelium - vi leser i vers 9 her: «Da stod det frem noen av den synagogen som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og noen av dem som var fra Kilikia og Asia, og de gav seg i ordskifte med Stefanus.»
   Her ser vi djevelens fot igjen - nå søker han å komme inn en annen dør, gjennom disse religiøse menneskenes fiendskap mot Ordet. De vet å sette fine navn på seg selv - hør bare: «- noen av den synagogen som kalles de frigittes!» Vi er også flinke til det: Saron = fruktbar slette. Betania = fredens hjem. Filadelfia = broderkjærlighet. Ja, fine navn, men verre å leve opp til i praksis kan hende.
   Nå skal vi ikke henge oss opp i forsamlingsnavn, men vi skal ikke gi oss selv vitnesbyrd! Vi er kalt til å vitne om Jesus! Hvor frigitte var de, disse som kom og gav seg i ordskifte med Stefanus? Det ble snart åpenbart i møtet med en virkelig frigitt! En som hadde sin frihet ene og alene i sin frelser!
   En må undre seg på, hvilken grunn disse som ikke kjente Jesus som sin frelser, kalte seg frigitte på? Det vet vi jo ikke - men vi kan la spørsmålet gå ut her nå: Hva kaller du deg frigitt på? Hvor søker blikket ditt hen da? Hvor stanser det hen? Lykkelig da den som kan si av hele sitt hjerte: Jeg vil prise min gjenløser, for Hans store kjærlighet!
   Ja, Han er alt for meg! Han er mitt eneste håp! Dette er hos den sant troende en dyp erkjennelse! Du forstår at det går an å mene at en fryder seg i Jesus, mens det i virkeligheten kun er tale om religiøse følelser, uten ankerfeste i sannheten! Det er svært! Jesus blir en slags fetisj i denne religiøsiteten. Men det er da selvsagt ikke tale om Bibelens Jesus! Han er sannheten! - og de troende er ifølge apostelen Jakobs ord i Jak 1:18, født ved sannhets ord! De har altså fått innsikt i sannheten! De lever i denne erkjennelse med sin frelser som best kan uttrykkes gjennom en sangstrofe av Per Nordsletten: «O min Frelser så kjær, kan du slik som jeg er ta imot meg og feste til brud? Og kan du ha meg kjær selv så heslig jeg er, da er du en forunderlig Gud.»

E.K

   Først denne alltid tilstedeværende undring, og så svaret som vi har fått av Herren selv: «Ja, ditt ord sier så at jeg nåde skal få, at du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod gir meg nåde og mot til å tro at min brudgom du er.»
   Dette er den tro som Jesus i Luk 18:8, undrer seg på om Han vil finne, ved sin gjenkomst til jord! «Men når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?»

   I dette møtet med den Ånd som var i Stefanus, ble det klart for de såkalte frigitte, og alle de andre i følget, helt opp i det høye råd, at de slett ikke var fri, men bundet i og av en religiøs ånd, som de ville gå under ved. De hadde virkelig bygd sitt hus på sandgrunn - men bøyde de seg da for den sannhet som ble åpenbart dem? Nei, de satte pannen imot! Ville ikke høre - og så veller det frem det som virkelig bor i deres indre, den heslighet Per Nordsletten fant i sitt eget bryst, men til forskjell fra disse, bar frem i lyset.
   Bare hør på dem, når denne store gave det jo i virkeligheten var, sannheten går opp for dem: «De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle si: Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og mot Gud.» (v.11).
   «Avtalte i hemmelighet!» «Vi har hørt!» sa de. Noe de jo slett ikke hadde! Så fikk de hisset opp tilstrekkelig mange mot ham, til å få stilt ham for Rådet! Og «Der stilte de frem falske vitner som sa ...!»
   Stilte frem falske vitner! Visste hva de gjorde altså! Snakker om ormebol! Vi har hørt ham si! - sier de like ut. De løy uten blussel med andre ord! Men hadde du møtt disse i en holdning av respekt overfor deres gudsdyrkelse, så hadde du gjerne møtt vennlige mennesker. Altså - bare de nå kunne få den nødvendige ros og anerkjennelse for sitt religiøse liv. Sine dyder. Sine gjerninger! Sin iver i gudsdyrkelsen osv. De har i virkeligheten hele sitt fokus rettet på seg selv og sitt eget åndelige liv. Gud er bare et middel til å videreutvikle dette. En sant kristen derimot, har sitt fokus på Jesus og det åndelige liv som er gitt i Ham.

   Men hvordan står det nå til med meg? Tar jeg imot sannheten, når den kommer til meg? Eller er jeg så overbevist ut fra mitt religiøse liv - den åndelighet jeg finner hos meg selv, den kunnskap i Guds ord jeg har, alt jeg har vært med på og deltatt i, i kristelig sammenheng, alle de personer som har ansett og fremdeles anser meg for å være en rett kristen, at jeg har nok med det?
   Eller er det snakk om sannhets erkjennelse, ut fra Den Hellige Ånds overbevisning i mitt indre menneske, så jeg må si som Paulus: «- det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal 6:14).
   Men som han sier i Fil 3:18 - og da taler han om menigheten: «For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors.»
   Det svære ved dette er, at svært mange - mest sannsynlig de fleste - som vandrer som fiender av Kristi kors, er selv overbevist om at de dyrker Gud på rett måte. De tar det jo på alvor og slett ikke som disse som kun roser nåden.
   «For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors.» Mange!
   Dette sier han som selv var på feil side, da Stefanus for sitt vitnesbyrds skyld, ble steinet til døde av disse religiøse menneskene. For du vet jo hvordan det gikk Stefanus for Rådet - for den Ånd som var i ham, avslørte også dem.

   Hva sier du? Griper du etter stein, om noen sårer dine religiøse følelser eller sier du: Takk Gud for sannheten! - selv når den svir som verst? For det må koste hva det vil, for jeg må hjem til himmelen!
   Jesus står også i denne dag, i denne stund, med åpne armer for hver såret sjel! Hver den som tar imot sannheten kommer til Ham!!