Dette var de ord i Skriften som løste Luther ut av trelldommen under loven. Ja, det er det budskap, det eneste budskap, som kan løse et menneske ut av trelldommen, både under loven, og under sine egne tankers fangenskap - det er evangeliet. Ordet om hva Gud har gjort i Kristus. Og da, hva Han har gjort i Kristus, for oss!
   Paulus var løst ut og frelst ved det samme budskap. Og det er derfor hva han her bringer videre. Det var blitt frelsesåpenbaring i hans hjerte, og det gikk også til Luthers hjerte - fra hjerte til hjerte. Kan hende har det også nådd ditt hjerte?
   Da blir det i tilfelle for deg, som det var for Paulus - og senere Luther, og mange med dem - du «skammer deg ikke ved evangeliet.» (v.16). Dette vil ikke si, slik du ofte kan få det fremstilt, og som vi naturlig gjerne tenker, at du er så frimodig til å vitne i enhver sammenheng. Her kan vi ofte slite med kjødet, alt etter hva slags typer vi er som mennesker. Dette - menneskefrykt for eksempel - kan vi be Herren om at Han vil overvinne i oss, men det er ikke hva det egentlig er tale om her. Situasjonen er nemlig den for en sann troende - det vil si, en som er kommet til klarhet og orden i sitt gudsforhold, nettopp ved evangeliet - at han ikke kan fornekte det. Han skammer seg altså ikke, for å sette evangeliet opp imot enhver lovtrelldoms vei. Han holder fast ved evangeliet, «for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro.» (v.17).
   Disse ufattelige ord, dette ufattelige budskap, som snur opp ned på alle menneskets naturlige tanker om Gud, og Hans frelse - at Guds rettferdighet er rakt oss, som en gave vi skal få eie ved troen på Jesus Kristus, Hans Sønn, slik Han er fremstilt for oss i evangeliene, og utdypet i apostlenes lære. Og merk deg det, for i dette ligger den åpenbaring som gjør dette så over all måte ufattelig, for den som får se inn i det: Slik Han er fremstilt for oss i evangeliene, og utdypet i apostlenes lære.
   Det forteller oss nemlig, at det er dette budskapet i seg selv, som virker den tro som griper det til rettferdighet - Guds rettferdighet. «Av tro til tro,» som det heter her. (v.17). Budskapet om Guds rettferdighet av tro, virker til tro, og gir dermed del i det.
   Men det er ikke slik at budskapet om troen virker dette, slik du ofte får det fremstilt, at nå har Gud gjort alt så langt, nå står det bare tilbake for deg å tro det - for det må du om du skal bli frelst. Nei, da operer vi fremdeles i lovens rike, hvor ingen oppnår frelse. Uansett hvor lite det måtte være som der står igjen, blir det for mye for et fallent og syndig menneske å ta i vei med, og oppfylle fullkomment. Hør bare - om budet var så lite at du kun skulle plukke opp et strå - ja, så tenkte du vel at, det må jeg da kunne - og det er slik det naturlige menneske tenker om Guds lov - men gjorde du det fordi du elsket Gud over alle ting - av hele ditt hjerte, hele din sjel osv.? Nei, det er vel ikke så lett å være helt sikker på? Hvordan kan du da være viss på at du er frelst? Slik er det å være under loven. 

   Nei, evangeliets vei er en ganske annen. Det forkynner deg ganske enkelt budskapet om din frelser, og venn - Han som har steget ned hit til jord, ned i din elendighet, tatt på seg all din synd, oppfylt loven i ditt sted til punkt og prikke - ja, den minste tøddel, og sonet for deg fullt ut på Golgatahøyden. Ja, du hører Han rope, til deg: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30).
   La ordet ringe for deg, lenge, lenge! Fullbrakt! Kan du da være viss på at du er frelst? Når det er Hans frelse du har satt ditt håp til! Ja, slik er det å være under evangeliet. Og i og med denne tro (tillit), som ordet om Ham har inngitt deg, har du altså fått del i Guds egen rettferdighet. Den burde da holde!

   Et menneske kan spørre: Undres på om jeg virkelig er frelst. Og så sier en eller annen «sjelesørger»: Tror du ikke på Jesus da? Jo da! Ja, men så er du jo en kristen! Ja, det er sant at den som tror på Jesus er en kristen, men her legges gjerne vekten på troen. Det er gjerne derfor stakkaren har kommet i denne klemme, i det hele tatt. «Undres på om jeg virkelig er frelst?» er egentlig: «Undres på om jeg har den rette tro?» Spørsmålet for vedkommende er altså om, hvorvidt hans tro holder mål. Sjelesørgerisk rett - og en stor nødvendighet for oss alle å være klar over - vil være å peke på Jesus i en slik sammenheng. For eksempel: «Ja men, har ikke Jesus fullbrakt alt for deg da?» Det er der løsningen alltid ligger! Han har gjort dette for deg, hvor skrøpelig, syndig og uten tro du måtte være, og det er det som virker troen, som igjen gir del i det. Det er evangeliet!

   Ingen kan komme til ro, i sannhet, ved fokus på vår tro. Da beveger vi oss, som nevnt, fremdeles i lovens rike. Der det kreves noe av oss - både kvalitet og kvantitet.
  Hvor mye har du gjort for Herren? Ja, du kjenner vel til spørsmålet. En skulle spørre disse forkynnerne selv: «Hvor mye har du gjort? - og se hvor de hadde sin hvile.
   Et mer betimelig spørsmål til den troende forsamling, vil nok være: «Hvor mye har Herren fått gjort for deg?»
  Ja, Han har gjort alt, så nå må vi se å betale noe tilbake, det skulle da også bare mangle! Men den som tenker slik står jo i gjeld! Dette er lovens tankegang, og lovens vei, og ikke under velsignelse som mange tenker, men tvert imot under forbannelse. Det er slett ikke denne tankegang som gjør seg gjeldende hos for eksempel Paulus når han taler om å «stå i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1:14), eller: «- vé meg om jeg ikke forkynner evangeliet.» (1 Kor 9:16).
   Det springer ikke ut av en slik beslutning, men det er en frukt av evangeliet selv - «for Kristi kjærlighet tvinger oss,» som han sier. (2 Kor 5:14). Og i forbindelse med utsagnet i 1 Kor 9:16: «Det er en nødvendighet som ligger på meg.» Det er en følge av en brann i Paulus' hjerte. «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann,» synger vi i en kjent bedehussang. For å få en så rett forståelse som mulig, av hva dette egentlig er, vil det kanskje være rettere å si: - en brann i Paulus' erkjennelse. Dette ufattelige som jeg nå har fått del i, evangeliet om Jesus Kristus, som nettopp stiller meg skyldfri (uten gjeld) innfor både Gud og mennesker, er gitt til alle mennesker.

   Det kan synes som et paradoks, at den som er gjeldfri, likevel taler om gjeld, men det har rett og slett med ståsted å gjøre, hvilken forståelse man får av det.

   Du vil snart finne ut, at dette med nåden ikke er noen lett sak å holde fast ved allikevel. Det er en kunst, som de gamle kalte det.

   Men første «bud» er nemlig dette - at Gud ved evangeliet, ved Jesu Kristi gjerning, har stilt deg ikke bare gjeldfri fremfor seg, for tid og evighet, men ikledd sin egen rettferdighet. Og la meg da spørre deg: Er Gud noen noe skyldig? Nei! Men, er da du noen noe skyldig da, som nettopp eier Guds rettferdighet? Da var det jo ikke noen fullkommen rettferdighet! Og noe mindre våger du vel ikke tenke om Guds rettferdighet? Den er nettopp fullkommen! Og så er også du! Dette er grunnvollen! Dette er den klippe Gud har satt våre føtter på, idet Han har gitt oss del i sin fullkomne Sønn.
   Har ikke dette falt på plass for deg, så opphold deg ikke ved noe annet, før så er skjedd.
   Og også etter at så er skjedd, sier Guds ord om vår vei videre: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det.» (Jak 1:25). Han - og ikke den som er fokusert på gjerningene - kommer til å bli en gjerningens gjører, sier Ordet videre, og han skal være salig i sin gjerning. Her må vi altså ikke ta feil, for det er ikke gjerningene som blir det avgjørende, men grunnvollen.

   Og denne grunnvollen, er fremstilt herligere enn de fleste steder i Skriften, nettopp i den teksten vi har for oss i dag. «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.» (v.16). Ja, det er kraften til frelse, og det er Guds kraft. Da skulle det vel holde både til å bringe deg innenfor, og bevare deg der! Å, om du så det i denne stund! Da ser du, at du har funnet den fullkomne hvile for sjelen (Matt 11:29), og Han har funnet deg, det bortkomne får.

   «Den rettferdige av tro, skal leve.» (v.17).
   Troen er en Guds gave, fullt og helt - ja, troen er Jesus Kristus selv, og ved denne gave skal du også leve. Kan Gud gjøre det mer fullkomment? Kunne Han gjort det bedre for oss? Å nei!

E.K.