Vi skal her fremfor alt stanse for det første vers i teksten: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»

   Det står videre i teksten som følger på dette verset hvorfor det er slik – og hele Skriften maler også dette ut for oss – men vi skal nå fremfor alt stanse for dette verset alene først, for så å se også på årsaken til denne ufattelige sannhet – sannheten at det ikke er noen fordømmelse for oss.

   At et menneske ikke kan fordømmes – og nå tales det om deg som har Jesus som ditt håp – vil jo si at dette mennesket er fullkomment, rettferdig, hellig, uten noen synd, ikke den minste av det, videre at han ikke har gjeld til noen og skylder ikke noen noe som helst. Skylder ikke engang Gud noe, uten dette å si Ham takk! Takk Gud! Og hva takker du da Gud for? Jo, nettopp det vi forkynte nå!
   Hvorfor er du gjeldfri også overfor Gud? Hvorfor skylder du Ham ikke noe? Fordi all gjeld er betalt! Det er ikke du som har betalt så mye som ett øre – da ville Gud nemlig være deg noe skyldig, men det er Han så visst ikke – men det er Gud selv som har betalt din gjeld, og det til siste øre. Altså, er du gjeldfri!

   Hvorfor følger jeg Jesus? Det kunne sies mer enn ett om det, men et bilde som kaster noe lys over det iallfall – at det ikke er noen tvangstjeneste hos Ham. På et slavemarked i Amerika for mange år siden, fikk en rik mann se en ung jente stå bundet – hun så så trist ut, og han syntes synd på henne, så han kjøpte henne fri. Men til hennes store forundring, sier han: Nå er du fri! Nå kan du gå hvor du vil! Men når han gikk videre registrerte han at hun fulgte etter ham, og han spurte hvorfor. Da sier hun at hun vil være i tjeneste hos ham. En som gjør slikt er jo åpenbart en god mann.
   Ser du det?

   Hva sier da dette verset - «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus,» deg fremfor alt? Jo at du er gjeldfri! At synden i deg ikke lenger kan fordømme deg, for den er sonet, det er betalt fullt ut for den! Å du, når jeg får se noe inn i dette forunderlige evangelium, så ser jeg også hvor lite troende jeg i virkeligheten er. Hvor lite jeg egentlig fatter av dette. Men Gud være takk, for at det ikke er den mengde av tro og frimodighet jeg er i stand til å måle hos meg selv, det hele står eller faller med, men at det for vel to tusen år siden nå var en som var villig til å slepe seg ut til Golgata utenfor Jerusalem, med et kors på sine skuldre. Denne mann var Guds Sønn, det vil si - ingen annen enn Gud selv kommet i kjød!
   Hvorfor betalte Han denne høye prisen? Fordi Han så nettopp deg der på slavemarkedet, under den største av alle slavehandlere – djevelen selv! Det kunne Han ikke bare gå forbi!
   Du har en anskuelsesundervisning av dette i Joh. 4, hvor det heter at «Han måtte da reise gjennom Samaria.» (v.4). Måtte! Hvorfor det! For det var en kvinne der som sukket til Gud i sin synd! Hva slags kvinne var det? Det var en som loven kalte en horkvinne! Ser du da Guds kjærlighet – du som måtte tenke at Han kun bryr seg om de gode og fromme? Ja, Han bryr seg også om de «gode og fromme,» men hva er det Han arbeider på, når det gjelder dem? Jo, at de må innse at de slett ikke er gode og fromme, men skyldig til døden for syndene mange. For nå er det Gud som dømmer, og ikke naboen!
   Han dømmer deg – det vil si, åpenbarer deg – som den du i virkeligheten er, i den bestemte hensikt at du skal fly til den fristaden skjønne, frelserens vunder og sår.
   Du vet i det gamle Israel hadde Gud opprettet flere byer, som kaltes fristader, hvor den som hadde kommet til å slå noen ihjel, kunne fly fra blodhevneren, og være inntil det kunne felles en rettferdig dom. Et forbilde på evangeliet! - Dit synderen kan fly fra sin synd!
   La oss bruke et bilde: Idet et menneske går gjennom den trange porten som heter frelse i Jesus alene – altså, evangeliet, så ligger syndelegemet igjen på utsiden. Nå ser du det med Guds øyne! Du har fremdeles synd i deg, men innfor Gud er du fullkomment ren – derfor dette verset igjen: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»
   Kunne det sies, dersom Gud fremdeles fant synd å fordømme hos deg? Nei, det er ingen fordømmelse, rett og slett fordi det ikke lenger er noe å fordømme hos den troende! Ja men, vi synder jo som en følge av at vi fremdeles har synd? Ja, men vi har i følge Joh 2:1-2, også «en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» Og Han fremstår ifølge Johannes, som talsmann for oss, nettopp når vi har syndet!

E.K.

   Synden kan ikke lenger fordømme oss, vitner Ordet! Hvorfor er synden fortsatt farlig for oss da? Fordi den kan forderve og sverte samvittigheten din på en slik måte, at du ikke lenger makter å tro det! Tro at det gjelder deg!

   Det finnes Bibeloversettelser som har et tillegg til det som står i vår tekst – da lyder det slik: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.»
   La oss stanse noe for det til slutt – for noen vil vel oppleve det som et hinder, men det bekrefter tvert imot det vi har delt sammen nå. Forutsetningen for å se det, er at du vet hva det vil si å vandre etter kjødet, og hva det vil si å vandre etter Ånden.
   Vi skal bruke noen gudsord til å opplyse det: I Ef 2, skriver Paulus til troende om hvordan det var fatt med dem før de ble omvendt til Herren, og så skriver han i det 3 vers: «Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje.»
   Vi gjorde kjødets og tankenes vilje – vårt kjøds lyster, skriver han. Og hva er kjødets lyst fremfor alt annet? Jo, det er seg selv! Helt fra fallets dag av har kjødets lyst fremfor alt annet vært å tilbe seg selv og bli tilbedt for hva det er i seg selv. Dere skal bli som Gud, fristet djevelen med, og mennesket falt i det! I det! Derfor vil mennesket naturlig også berge seg selv! Iallfall bidra noe til det! Men for det naturlige menneske, kjødet, å svømme over til himlenes rike, det er like umulig som å få et spett til å svømme over den engelske kanal – det vil synke som en stein, fordi dette havet er nådens hav! Kjødet vil alltid vende seg til gjerningenes vei, det vil si, lovens vei. Det vil se etter bestemte gjerninger, det vil beskue seg selv etter forandringer til det bedre, det vil veie og måle seg selv mot en skala det selv har satt opp. Derfor vil det aldri komme over – det vil synke med det samme! Men merk deg kjødets vei her – hva det vil si å vandre etter kjødet! Om disse sier apostelen Paulus i Rom 10:1-4, med stor sorg i hjertet: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.»
   For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror! Da er vi inne på nådens vei, evangeliets vei, Åndens vei!
   Vi har et bilde på det, når det gjelder ham som kalles gamle Simeon, han som hadde fått det budskap av Ånden at han ikke skulle dø før han hadde sett Guds frelse – og da må du legge nøye merke til hva som står i Luk 2:27: «Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med Ham som skikken var etter loven.»
   Ser du? Drevet av Ånden! Og hvor drev Ånden ham? Jo, dit hvor Jesus var!
   Da Jesus var tolv år hadde de vært i Jerusalem – da de dro hjemover igjen trodde foreldrene at Han var i reisefølget. Da de oppdaget at Han ikke var det dro de tilbake til Jerusalem for å lete etter Ham, og de fant Han omsider i templet. Hør hva Jesus sier da!: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Luk 2:49).
   Det er Jesus som er kjernen! Det er Ham alt dreier seg om! Ånden driver alltid et menneske til Ham! - igjen og igjen og alltid, inntil du ser og forstår at alt det du treng for himmel og jord, Er gøymt i det eine ord, Jesus!
   Det er å være drevet av Ånden! Du kommer til Ham! Han skal vokse, jeg skal avta, sa døperen. Vi ser svært så mye av det motsatte i kristenheten. Det er vi som vokser, både når det gjelder den enkelte, og også kirker, organisasjoner, bevegelser – hei, se på oss! Se hvor store vi er! Se hva vi utretter osv.! Hvor er Jesus? Å jo, de kan likesom prise og opphøye Ham også, men ikke uten at vi også blir noe!

   Sannheten, enten vi liker det eller ikke, er at vi er ingenting! Vår destinasjon etter vår naturlige fødsel er fortapelsen – den evige forkastelse! Det vi er for Gud, er vi alene i Ham! Og hør igjen!: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus!»