Tilbake            
                                               11 søndag i treenighetstiden

 

 





 

Livet i Ånden el. Det gjorde Gud!

Rom 8:1 - 4; 14 - 18

   1. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. 2. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. 3. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, 4. for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.
   14. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. 15. Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! 16. Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. 17. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal herliggjøres med Ham. 18. For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

 

   «Umulig for loven!» (v.3).
   Tenk deg! - Guds mektige lov, Guds uttrykte vilje, maktesløs! Kan du forestille deg Herren, stående der med hendene langs siden, oppgitt! Tenk, Gud selv, maktesløs!
   Og da må det jo være interessant å vite, hva det var Han sto maktesløs overfor? Hva slags materie var det Han ikke fikk noe ut av? - Han som skapte himmel og jord, ja universets myriader, og dannet menneskets legeme av en jordklump.

   Det var kjødet. Det du er ut av naturen. Slik du ble på fallets dag. Og kjødet er ikke dette synlige og følbare legeme, men det er det innvortes menneske, dets vesen og «ånd.» Overfor dette står Guds lov maktesløs.
   Lenger ute i samme kapittel leser vi videre om dette kjødet - og det er deg der du sitter nå -: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» (v.7).
   Attrå – det vil si, lyst og begjæring. med andre ord det ditt kjød naturlig har lyst til og begjærer, det er fiendskap mot Gud! Det vil si, at det strider mot Guds lov - og ikke mindre - mot Guds evangelium. Vi er nemlig like lite naturlig ett med evangeliet, som vi er det med loven. Ja, heller enda mindre med evangeliet!
   Guds ord forkynner altså, at det (kjødet) ikke er Guds lov lydig - ja, men det går også videre og sier, at det kan ikke være det heller! Det vil jo da si at det ikke kan forandres - ikke forbedres.
   Men da er jeg jo fortapt! Når jeg naturlig har et kjød, hvis attrå er fiendskap mot Gud. At når Guds lov - Guds vilje - rykker innpå meg med sine rettmessige krav, skjer det ingen forandring eller forbedring i dette, men det bringer bare fiendskapet og opprøret frem i dagen, frem i lyset - ja, da er jeg jo virkelig fortapt.
   Jeg er altså ingen Guds venn - (og det forskrekkelige med dette er jo, at jeg som menneske viser meg å være en avgjort fiende av det høyeste gode!) - og kan heller ikke bli det.

   Materiale. Du har kan hende tent fyr på et ark noen gang. Det ligger der på bordet, det har forandret utseende fra hvitt til svart, og er blitt noe bølgete og ujevnt, men det er like helt - kan hende kan du fremdeles lese skriften på det - men prøv å arbeide med det.
   Du har disse som er så fantastisk gode i papirbretting (origami), men det hjelper ikke hvor dyktige de er, materialet vil ikke, det smuldrer bort under fingrene deres.
   Det duger altså ikke. Det kan se greit ut så lenge det bare får ligge der, men idet du skal til å arbeide med det, blir sannheten åpenbar. Det er som Paulus sier: «Jeg levde en gang uten lov.» (Rom 7:9a). - Da var han som et slikt brent ark som fikk ligge der uberørt. - «Men da budet kom, våknet synden til live.» (Rom 7:9b).
   Da budet kom - da Guds lov ville til å forme ham - da åpenbarte materialet sin indre egenskap - det gikk i oppløsning.
   Eller tenk deg tremateriale - en dyktig snekker, en dyktig treskjærer - men hva skal han gjøre når materialet er morkent og råttent? Maktesløs! - Ikke fordi det er noen mangel ved ham og hans evner, men materialet duger ikke!
   Det er som om du hører Paulus' ord: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt» - ingen mangel ved det altså, men - «jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» (Rom 7:12 og 14b).
   Om snekkeren nå kunne fått til en stol av dette materialet, hvem ville ha våget å bruke den? - For ikke å tale om en stige!
   Har det gått opp for deg dette? For vi har jo egentlig ikke talt om papir og tre nå, men om deg, slik du er ut av naturen. Men det har du vel forstått. Hvorvidt du er enig, se det er jo en annen sak.
   Er du uenig, så har jeg bare en ting å si deg: Legg deg i selen, og gjør Guds lov! - Og glem da ikke å begynne med begynnelsen: Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, og din neste som deg selv.
   Det er to små, men avgjørende ord, du for all del ikke må glemme, når du nå går i gang med dette: hele - og all!
   Det blir ikke plass til så mye annet da? Nei, ikke det minste komma!

   Vi andre, som har måttet gi Gud rett her, vi kan gå videre.
   Vi leser i det fjerde vers i teksten vår: «...for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss.» Altså, den rettferdighet det viste seg umulig å frembringe i oss - den rettferdighet vi må ha i eie for å kunne bestå for Gud.
   Den som stiger frem for Gud uten å eie den fullt ut, han går fortapt! – det vil si, han blir dømt.
   Det er her Gud får deg i tale, ikke sant? Jeg mangler det ene nødvendige - og mangler derfor i virkeligheten alt. At jeg er fortapt, det er ikke bare en læresetning i boka, men det er virkelighet.
   «Jeg var fortapt og så ingen vei!» Kjenner du den plassen? Da ser jeg: «Jeg er maktesløs!»
   Men er også Gud det? Ja, hva vårt kjød angår, så er Han det - men ikke dermed maktesløs i det hele. Det er guddommelig sannhet, når Ordet forkynner: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse.» (Jes 59:1). 
   «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud.» (v.3a).
   Det gjorde Gud! Få nå endelig det med deg, at vår frelse, det er noe Gud har gjort! - Og det helt uberoende av oss. For du har vel fått med deg, hvordan det er fatt med oss nå? Det er Guds ords forkynnelse, og enhver som vil kan få erfare det i sitt eget liv, som nevnt.

   Hvordan gjorde så Herren dette? Jo, Han utvalgte en annen enn oss - en som ikke hadde dette fall i sitt kjød - og så lot Han Ham gjelde i vårt sted.
   Som Peter talte til folket på pinsefestens dag: «Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud.» (Apg 2:22). Og hør du, det samme! Det er jo det vi leser her i vår tekst: «Det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.» (v.3b).
   Han satte altså deg helt til sides, og så handlet Han i Kristus i stedet. Og det er din frelse!
   Og om du skulle komme til å tenke, at det skal vel mer til - hva med veien videre for eksempel? - Det er dessverre så mye forkynnelse, som forstyrrer dette budskapet for oss, men budskapet i seg selv kan - Gud være takk! - ikke forstyrres av noe! - Så hør Herrens ord: «For det er Hans verk» - der hørte du det igjen - «at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» (1 Kor 1:30).
   Var det noe som manglet her? Nei, nok i Jesus nå, og helt frem! Det er den hvile Jesus kaller deg til. (Matt 11:28).
   Derfor altså, er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. (v.1).
   Det er noen som leser dette verset avkortet - og det er farlig: «Så er det da ingen fordømmelse!» - Og så utelates det vesentlige, det som være med: «- for den som er i Kristus Jesus.» Det er nemlig i Ham - og bare i Ham - fordømmelsen er tatt bort, og forbannelsen opphevet.

   «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» (v.2). «- har i Kristus Jesus frigjort meg -.»
   Ånden - Livets Ånd - Han er det som forkynner dette inn i et menneskes hjerte, til tro og en fullstendig og fullkommen frigjørelse. Du får plutselig øyne å se med - at alt det du treng for himmel og jord, det er deg alt gitt, i dette ord - i denne person: Jesus!
Og idet du får se, og flytte inn i dette, blir det også sant om deg det vi leser i vers 14 i teksten: Du drives av Guds Ånd. Og det fordi du ved troen er et Guds barn.
   Guds Ånd vil ta frykten bort i et Guds barn - trellefrykten, som synden og loven virker. Den fullkomne kjærlighet, vitner Ordet - hvilket vil si den som åpenbares der på korsets tre - driver frykten ut. (1 Joh 4:18).
   Når et menneske ved hjelp av Guds ord og Guds Ånd er falt til ro i evangeliets ord - i nådens ord og budskap - da begynner Ordet og tale til vedkommende om hva dette vil si, og hva vedkommende eier ved det. Det er hva de siste vers i teksten vår er opptatt med.


   Ser du deg svart og urein,
Kjenner på syndig trå,
Dømd av ditt eige hjarta,
Kjære, på Jesus sjå!
Nåde Han deg forkynner,
Blodet Hans rann for deg
Då Han for dine synder
Vandra den tunge veg

   Jesus, Jesus! Alt det du treng for himmel og jord,
er gøymt i det eine ord!

   Ber du så lite frukter,
Lite av gledessong,
Aldri du meir vil synda,
Snåvar då gong på gong.
Gøym deg i Kristi rettferd!
Fullkommen var Hans veg.
Lev i Hans frie nåde, så lever Han sjølv i deg!

E.K.