«Umulig for loven!» (v.3).
Tenk
deg! - Guds mektige lov, Guds uttrykte vilje, maktesløs!
Kan du forestille deg Herren, stående der med hendene langs siden, oppgitt!
Tenk, Gud selv, maktesløs!
Og
da må det jo være interessant å vite, hva det var Han sto maktesløs overfor? Hva
slags materie var det Han ikke fikk noe ut av? - Han som skapte himmel og jord,
ja universets myriader, og dannet menneskets legeme av en jordklump.
Det var kjødet. Det du er ut av naturen. Slik du ble
på fallets dag. Og kjødet er ikke dette synlige og følbare legeme, men det er
det innvortes menneske, dets vesen og «ånd.» Overfor dette står Guds
lov maktesløs.
Lenger
ute i samme kapittel leser vi videre om dette kjødet - og det er deg der du sitter
nå -: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er
ikke Guds lov lydig, kan
heller ikke være det.» (v.7).
Attrå – det vil
si, lyst og begjæring. med andre ord det ditt kjød naturlig har lyst
til og begjærer, det er fiendskap mot Gud! Det vil si, at det strider
mot Guds lov - og ikke mindre - mot Guds evangelium.
Vi er nemlig like lite naturlig ett
med evangeliet, som vi er det med loven. Ja, heller enda mindre med
evangeliet!
Guds ord forkynner altså, at det (kjødet) ikke er
Guds lov lydig - ja, men det går også videre og sier, at det kan ikke være det heller! Det vil jo da si at det ikke kan forandres
- ikke forbedres.
Men
da er jeg jo fortapt! Når jeg naturlig har et kjød, hvis attrå er fiendskap mot
Gud. At når Guds lov - Guds vilje - rykker innpå meg med sine rettmessige krav,
skjer det ingen forandring eller forbedring i dette, men det bringer bare fiendskapet
og opprøret frem i dagen, frem i lyset - ja, da er jeg jo virkelig fortapt.
Jeg er altså ingen
Guds venn - (og det forskrekkelige med dette er jo, at jeg som menneske
viser meg å være en avgjort fiende av det høyeste gode!)
- og kan heller ikke bli det - en Guds venn! Alt - ALT - må
bli nytt! Du fødes må på ny!
Materiale. Du har kan hende tent fyr på et ark noen gang.
Det ligger der på bordet, det har forandret utseende fra hvitt til svart, og er
blitt noe bølgete og ujevnt, men det er like helt - kan hende kan du fremdeles
lese skriften på det - men prøv å arbeide med det.
Du har disse som er så fantastisk gode i papirbretting (origami), men det
hjelper ikke hvor dyktige de er, materialet vil ikke, det smuldrer bort under
fingrene deres.
Det duger altså
ikke. Det kan se greit ut så lenge det bare får ligge der, men idet
du skal til å arbeide med det, blir sannheten åpenbar. Det er som
Paulus sier: «Jeg levde en gang uten lov.» (Rom
7:9a). - Da var han som et slikt brent ark som fikk ligge der
uberørt. - «Men da budet kom, våknet synden til live.» (Rom
7:9b).
Da budet
kom - da Guds lov ville til å forme ham - da åpenbarte materialet sin indre egenskap
- det gikk i oppløsning.
Eller
tenk deg tremateriale - en dyktig snekker, en dyktig treskjærer - men hva skal
han gjøre når materialet er morkent og råttent? Maktesløs! - Ikke fordi det er
noen mangel ved ham og hans evner, men materialet
duger ikke!
Det er som om
du hører Paulus' ord: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig
og godt» - ingen mangel ved det altså, men - «jeg derimot er kjødelig,
solgt til trell under synden.» (Rom
7:12 og 14b).
Om
snekkeren nå kunne fått til en stol av dette materialet, hvem ville ha våget å
bruke den? - For ikke å tale om en stige!
Har det gått opp for deg dette? For vi har jo egentlig ikke talt om papir
og tre nå, men om deg, slik
du er ut av naturen. Men det har du vel forstått. Hvorvidt du er enig, se det
er jo en annen sak.
Er
du uenig, så har jeg bare en ting å si deg: Legg deg i selen, og gjør
Guds lov! - Og glem da ikke å begynne med begynnelsen: Elsk
Herren din Gud av hele ditt
hjerte og av hele din sjel
og av all din forstand,
og din neste som deg selv.
Det er to små, men avgjørende
ord, du for all del ikke må glemme, når du nå går i gang med dette: hele
- og all!
Det blir ikke plass til så mye annet da? Nei, ikke det minste komma!
|
Vi andre, som har måttet gi Gud rett her, vi kan gå videre.
Vi leser i det fjerde vers
i teksten vår: «...for at lovens
rettferdighet skulle bli oppfylt i oss.» Altså, den rettferdighet
det viste seg umulig å frembringe i oss - den rettferdighet vi må ha i eie for
å kunne bestå for Gud.
Den
som stiger frem for Gud uten å eie den fullt ut, han går fortapt! – det vil si,
han blir dømt.
Det
er her Gud får deg i tale, ikke sant? Jeg mangler det ene nødvendige - og mangler
derfor i virkeligheten alt.
At jeg er fortapt, det er
ikke bare en læresetning i boka, men det er virkelighet.
«Jeg var fortapt og så ingen vei!» Kjenner du den plassen? Da ser jeg: «Jeg er maktesløs!»
Men er også Gud
det? Ja, hva vårt kjød angår, så er Han det - men ikke dermed maktesløs
i det hele. Det er guddommelig sannhet, når Ordet forkynner: «Se,
Herrens hånd er ikke for kort til å frelse.» (Jes
59:1).
«For det som var umulig
for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud.»
(v.3a).
Det gjorde Gud! Få nå endelig det med deg, at vår frelse,
det er noe Gud har gjort!
- Og det helt uberoende av oss.
For du har vel fått med deg, hvordan det er fatt med oss nå? Det er Guds ords
forkynnelse, og enhver som vil kan få erfare det i sitt eget liv, som nevnt.
Hvordan
gjorde så Herren dette? Jo, Han utvalgte en annen enn oss - en som ikke hadde
dette fall i sitt kjød -
og så lot Han Ham gjelde i vårt sted.
Som Peter talte
til folket på pinsefestens dag: «Israelittiske menn, hør disse ord!
Jesus fra Nasaret var en mann utpekt
for dere av Gud.» (Apg
2:22). Og hør du,
det samme! Det er jo det vi leser her i vår tekst: «Det gjorde Gud,
da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld,
og fordømte synden i kjødet.» (v.3b).
Han satte altså deg helt
til sides, og så handlet Han i Kristus i
stedet. Og det
er din frelse!
Og om du skulle
komme til å tenke, at det skal vel mer til - hva med veien videre
for eksempel? - Det er dessverre så mye forkynnelse, som forstyrrer
dette budskapet for oss, men budskapet i seg selv kan - Gud være takk!
- ikke forstyrres av noe! - Så hør Herrens ord: «For det er Hans
verk» - der hørte du det igjen - «at dere er i Kristus
Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse
og forløsning.» (1 Kor 1:30).
Var det noe som
manglet her? Nei, nok i Jesus nå, og helt frem! Det er den hvile Jesus
kaller deg til. (Matt 11:28).
Derfor altså, er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus
Jesus. (v.1).
Det er noen som leser dette verset avkortet - og det er farlig: «Så
er det da ingen fordømmelse!» - Og så utelates det vesentlige, det som må
være med: «- for den som er i
Kristus Jesus.» Det er nemlig i Ham - og bare
i Ham - fordømmelsen er tatt bort, og forbannelsen opphevet.
«For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og
dødens lov.» (v.2). «-
har i Kristus Jesus
frigjort meg -.»
Ånden - Livets
Ånd - Han er det som forkynner dette inn i et menneskes hjerte, til tro og en
fullstendig og fullkommen frigjørelse. Du får plutselig øyne å se med - at alt
det du treng for himmel og jord, det er deg alt gitt, i dette ord - i denne person:
Jesus! Og idet du
får se, og flytte inn i dette, blir det også sant om deg det vi leser i
vers 14 i teksten: Du drives av Guds Ånd. Og det fordi du ved troen er
et Guds barn.
Guds Ånd vil ta frykten bort i et Guds barn - trellefrykten,
som synden og loven virker. Den fullkomne kjærlighet, vitner Ordet
- hvilket vil si den som åpenbares der på korsets tre - driver frykten
ut. (1 Joh 4:18).
Når et menneske ved hjelp av Guds ord og Guds Ånd er
falt til ro i evangeliets ord - i nådens ord og budskap - da begynner
Ordet å tale til vedkommende om hva dette vil si, og hva vedkommende
eier ved det. Det er hva de siste vers i teksten vår er opptatt med.
|
11 søndag
i treenighetstiden
