10 søndag i treenighetstiden

   Så kan altså en troende volde Den Hellige Ånd sorg. Ja, det står endatil at man kan utslukke Ånden!: «Utslokk ikke Ånden!» Like på dette verset følger: «Ringeakt ikke profetisk tale.» (1 Tess 5:19-20).
   Det er da ikke et hvilket som helst ord en av disse selvbestaltede «profeter» finner på å lire av seg, under påstand om at det er Guds tale til oss, men Guds eget ord! Det du erkjenner virkelig er Guds ord, men likevel skyver fra deg - det vil si, ringeakter.
   Det skjer der hvor noe har fått slik kraftig tak i deg, at du vanskelig kan eller vil slippe det. Det kan være noe du særlig fristes av, og gir etter for, selv om du må erkjenne at du vet det er imot Guds vilje. det er dette de gamle kalte skjødesynd! Noe du særlig kjæler for, og helst ikke vil slippe. Det kan være noe som kommer innenfra, et begjær, som i tillegg stadig vekkes til live av noe ytre, steder du oppsøker, filmer, TV, blader og i vår tid særlig internett, for eksempel pornografi! I stedet for å vende seg til Herren med denne svakhet og synd, om du så falt for tusende gang, begynner du å forsvare det, og gjøre det til noe annet enn hva det faktisk er - nemlig synd! Det er en særlig fare for dette, i og med at samfunnet forøvrig jo er mer og mer åpen for disse ting. Da blir de likesom ufarliggjort! Vi er alle mer og mindre barn av vår tid! Det vil si at vi påvirkes mer av tidsånden enn vi selv er klar over! Da gjelder i særlig grad dette: «Ringeakt ikke profetisk tale!» Eller som vi leser det i teksten vår!

«La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere.» Dette beskriver følelser, og følger/frukt av følelser. Vi må nevne noe som i særlig grad har evnen til å bore seg dypt inn i hjerte og sinn, og sette seg fast der, det er fornærmelser og urett som er begått mot en. Om ikke dette tas med innfor Gud med det samme, utvikler det nettopp dette vi leser om her: Bitterhet! Det kan aldri vokse frem noe godt ut av å ta vare på slikt!

   I Hebreerbrevet leser vi så alvorlige ord om dette: «Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.» (Hebr 12:15). Bitter rot! Det er altså så om å gjøre at det ikke får rotet seg!
   Dette kan bli en hard kamp for den enkelte - det har også med temperament, karakter og legning å gjøre - men en må for all del ikke slå seg til ro med, at dette er noe man er tillatt å huse! Hva sier Guds ord - profetisk tale?: «La det være langt borte fra dere.»
   Kjære venn, du som måtte slite med dette - gå til Ham med det! Er det noen som skal straffes for noe, i sin tid, så skal Han sørge for det. «Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» (* Overlat saken til Guds vredes dom). (Rom 12:19).
   Vi er ikke alltid i stand til å felle en rett dom i slike tilfelle, for den kan være farget av så mye - ikke minst egne opprørte følelser! Den som først og fremst tar skade av slikt, er en selv - og som Ordet advarer oss «mange blir smittet av den!»
   Dette oppgjør kan du aldri komme utenom, min venn! Det er helt uavhengig av om du har retten på din side eller ikke - slipp det! La det ligge hos Herren! Dette er ikke sagt for å legge stein til byrden, men forhåpentligvis til veiledning og hjelp! Det Herren vil er å fri oss ut fra alt som vil binde oss i mørke, til den frihet Han har kjøpt oss så dyrt! Han vil din glede!
Tenk, Han har gitt deg sin Hellige Ånd, Han har du fått som segl til forløsningens dag. (v.30). Gled deg i stedet i det faktum!

   Som segl, leser vi. Det fortelles oss hos profeten Esekiel om en dom over Jerusalem for dens frafalls skyld - da leser vi: «Herren sa til ham: Gå midt igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer der.» (Esek 9:4). Han merket sine - de dommen skulle gå forbi!

   I apostelen Paulus' brev til efeserne leser vi: «- i Ham (Jesus) har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.» (Ef 1:13). Han har merket deg - du som har tatt din tilflukt til Jesus!

   Også dette har djevelen - den Guds ape han nå engang er - satt seg fore å herme etter. Det står så uhyggelig og tragisk om dette i Åpenbaringsboken: «Det (den falske profet - dyrets profet) utvirker at det blir gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i sin høyre hånd eller på sin panne.» (Åp 13:16).
   Det første merke frir dem som bærer det, fra dommen - det andre besegler dem som bærer det, for dommen!

   Har jeg Den Hellige Ånd? Er jeg virkelig en av dem? Er jeg verdig noe slikt, slik som jeg nå engang er? Ja, hvor skal du nå finne svaret på det? Det må jo bli i Guds eget ord, ikke sant? Åndelige - eller i beste fall sjelelige, dersom det er falske opplevelser det er tale om - er noe som rett og slett hører mennesket til, fordi det, enten det vil innrømme det eller ikke, er uhelbredelig religiøst. Derfor kan du finne nok av mennesker som ikke har hatt, og heller ikke på noen måtte vil ha noe med Jesus, og den frelse som er av Gud å gjøre - som kan vitne om mange slags «åndelige» opplevelser. Innenfor sekter og religioner som forkaster Jesus, for eksempel. Hva skal så du finne der inne i deg selv, som ikke også de kan vitne om i enda sterkere grad?
   Men én ting kan de ikke etterligne! «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Rom 10:13).
   Ja men, er dette noe sikkert tegn? Er det ikke nettopp det de gjør i alle retninger som kaller seg kristne iallfall? Nei, langt ifra! Påkalle! Kalle på! Rope på! Det er et sterkt uttrykk det! Det ligger et behov bak en slik påkallelse! Og hva er det som påkalles? Herren? Ja, men her det viktig at du får med deg nyansen i ordet! Legg nøye merke til hva som står: Herrens navn!
   For å få med oss betydningen av dette, skal vi lese ordene fra engelen til Josef, om Jesu fødsel og hans (Josefs) oppgave i den sammenheng: «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21).
   Ser du da hva det ligger i å påkalle Herrens navn?

   Mange taler om Jesus - synger om Jesus - kaller både seg selv og sin menighet ved Hans navn, uten noen sinne å ha påkalt dette navn i sannhet! Det klinger nå med, for det er jo en del av læren! Men er det hovedsak? Ligger du i den kalde og frådende sjøen og kaver for livet, og det blir kastet ut en livbøye til deg - ja, da er den livbøyen hovedsak! Ikke noe annet betyr noe i forhold til denne livbøyen! Om du så skulle plukke med deg verdifulle gjenstander som fløt i havet rundt deg, måtte du fremfor alt være forvisset om at du hadde tak i bøyen. Ellers var du jo tapt, tross alle verdifulle ting ellers! Det var ingen frelse i dem - de var kun verdifulle for deg, så lenge du hadde tak i bøyen - så lenge du hadde del i livet!
   Da kommer dette spørsmålet til deg: Har du påkalt Hans navn? Påkaller du det? Ja, da skal du vite at Han også er trofast! Han har gitt deg det du har bedt Ham om - ja, Han gav deg det før du ropte, Han gav deg det i sin Sønn, Jesus Kristus, fra evighet av! Nå kan du begynne å glede deg i Hans frelse, du som ikke vet deg noe annet til frelse, og derfor må påkalle Hans navn!
   Det hele står og faller med om Han står ved sitt Ord! Om Han er trofast! Og det vitner da Skriften om i utallige ord og vendinger: Gud er trofast! Uten svik! Det er hit Den Hellige Ånd vender ditt blikk!
   Når du nå har fått en slik stor nåde, å få eie Den Hellige Ånd som veileder, trøster og talsmann, er det da så utenkelig å bringe eventuelle fiender og motstandere innfor Gud i bønn, og be om at Han må ta seg av det? Det er vel bare en byrde å måtte bære dette selv, ikke sant? Det beriker vel ikke akkurat ditt liv? Det er ikke du som skal klare det, det er Han!