Tilbake            
                                               Samefolkets dag
  Tilbake            
                                               Samefolkets dag


 

 

 

 


Så med tårer, høste med jubelrop el. Herren fører

Slm. 126, 1 - 6

   1. En sang ved festreisene.
   Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. 2. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting har Herren gjort mot disse! 3. Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. 4. Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet! 5. De som sår med gråt, skal høste med fryderop. 6. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.

 

   Den første tid som kristen, da du nettopp hadde fått se inn i hva Jesus hadde gjort for deg - at Han hadde kjøpt deg fri, med en løsepenge som aldri kunne miste sin verdi, da var du glad! - Da var du ivrig! - Ikke nødvendigvis i den ytre tjenesten, men ivrig etter å høre Hans ord, å komme dit hvor Jesus var.

   Jeg husker da jeg selv hadde levd noen år som kristen, jeg og en venn var og besøkte en eldre mann, og han spurte, noe forundret: Har dere ennå den første frelsesfryd?
   Jeg tenkte: Hva har du?
   Enn du som leser nå: Hva har du?
   Hva leste vi her: «Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel.» (v.2a). «Da,» står det videre, «- sa de blant hedningene: Store ting har Herren gjort mot disse!» (v.2b).
   «Store ting har Herren gjort mot oss,» gjentar salmisten selv, «vi ble glade.» (v.3).
   Det gjelder altså om, å bli bevart i den erkjennelsen, erkjennelsen av de store ting Herren har gjort mot oss, og erkjennelsen av at Han er den samme i dag - Han er uforanderlig!

   Herren er ikke slik som visse kristelige bevegelser, forstår du - som forlanger at du skal være en glad kristen - nei, men Han vil selv gjøre deg glad. Men da må du stadig få salvet dine øyne, så du ser Ham!
   Dette sanne syn på Herren møter vi med det samme i salmen her: «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake.» (v.1).
   Denne minnelsen om, at frelsen hører Herren til, at det er noe som ligger i Hans hånd, og ikke vår.

   Hvor mange er det ikke som sliter seg ut på dette, å skulle bevare seg selv som kristne! Og så kommer en inn i et forferdelig lovstrev, hvor all oppmerksomhet er rettet mot din egen person, hvordan du er og ikke er, hvordan du skulle være og hvordan du burde være osv.
   Bare nå, mens du har sittet og hørt om den første fryd og de glade dager, har du gjerne tenkt: Ja, det er slik jeg skulle være!
   Men hva kan du gjøre med det? Skal du ha det å streve med i tillegg til alt annet?

   «Gi meg igjen din frelsesfryd,» ber David, da han gikk der som en uttørret bekk. (Slm. 51,14).
   Han ber om å få det - at Gud som først ga ham det, også må gi ham det igjen.
   Han vet, at dette ikke er noe han kan hente ut ifra seg selv. Nei, du må få festet blikket på Jesus igjen, ikke på deg selv, ikke på alt du mener at du skulle være og ha gjort - men på Hans vitnesbyrd: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg!» (Mal. 3,6). Jesus er som før!

   Nå vet vi jo det, at det å være en kristen, det er ikke å gå rundt med slike sprudlende følelser hele livet - nei, de første brusende følelsene avtar på den måten - det hele flytter likesom lenger inn, blir dypere - en glede i hjertets innerste, som også er der, når de mer ytre følelsene mangler. Det er en glede som har sin grunn i, at en ser Herren i Ordet.
   Det er dette det siktes til, når det heter: «Gleden i Herren er deres styrke!» (Neh. 8,10).
   Faren er, når du befinner deg vel til mote, selv når dette uteblir! Tørsten og trangen, ikke etter deilige følelser, men etter Herren selv, avtar, uten at det bryr deg noe videre.
   Når hadde du sist en stund innfor Herren, da det var Ham selv du var opptatt av, og ikke med bønn om en hel masse ting? Du har lov til å komme frem med alle ting som ligger deg på hjertet, men når var du der sist for Hans skyld?

   Dette fjerde verset i denne salmen: «Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet!» - det er utlagt slik: «- som når uttørrede bekker fylles når regnet kommer.» Ja, «Guds bekk er full av vann!» (Slm. 65,10).

   Jesus sier om det levende vann, som Han vil gi den som tørster: «Det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.» (Joh. 4,14).

   Det vann som jeg vil gi ham!
   Men når du leser hva Jesus sier her, kunne du jo nettopp komme på den tanke, at du skulle finne det i deg selv. - Dette vann blir jo i oss en kilde! - Men hør: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.» (Joh. 7,38-39a).
   Det er Ånden det stammer fra!: Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe.» Det er Jesu egne ord om det. (Joh. 6,63).
   Og der ser du et eksempel på, hvor farlig det er å bygge en teologi på ett enkelt bibelvers.
   Men hva skjer med så mange, når vi får dette forklart nærmere? Jo, en har ikke mer enn unngått den ene fellen, før en går i den neste: - Ja vel, så det er Ånden som gjør levende! - Ja, da gjelder det jo å få den da! - Og så begynner man med den ene øvelse etter den andre, for å få Ånden. Reiser gjerne over havet, slik vi ser med så mange i dag!

   Men hva leste vi her: «Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham
   Jesus er ikke den som er kommet for å legge stein til byrden, føre inn i strev og arbeid - Han er kommet for å løfte steinene av, og føre oss inn i hvilen.
   Det kan være flere årsaker til at din «bekk» har tørket inn - at du likesom ikke orker å løfte blikket over gruset. Da kommer ikke Han og forlanger forandring hos deg - men Han kommer til deg med budskapet: «Veien oppad er fri!» - «Jeg, Herren, har ikke forandret meg!»
   Det er den stille susen, som profeten Elias fikk høre - den som Herren er i!
   Det er også som oftest i stillheten vi får høre den! «Store ting har Herren gjort mot oss!»

   «Da ble disiplene glade, da de så Herren.» (Joh. 20,20).
   Han hadde altså gjort et sterkt inntrykk på dem! De ble glade, da de så Ham!
   Slik hadde det alltid vært for dem å være sammen med Jesus: Godt! - Og det til tross for at Han ikke la noe imellom, når Han talte til dem.
   De ble glade da de så Ham. Han var altså en kilde til glede for dem!
   Det tales mye i våre dager om, hva som virkelig er verdifullt - det er i alle fall noe som er mer verd enn gull, og det er glede! Gleden forandrer hele livet!

   «Dette har jeg talt til dere,» sier Jesus. - Det er altså det ord, det budskap Han forkynner, som forårsaker det! «- for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.» (Joh. 15,11).
   Fullkommen! - Ja, det må den jo være, da det er Hans egen glede det er tale om!
   Du ser, igjen er det tale om å det - og igjen er det tale om å få det i Ham! - Å få del i det som er Hans.

   Ja men, så er det jo en glede som du kan eie, midt i sorgen! - For sorg blir det her i verden: «I verden har dere trengsel,» sier Han. «Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Joh. 16,33).

   Det kommer jo også frem i denne salmens to siste vers - to vers som vel er rettet til forkynnere først og fremst, men likevel - det vil koste! - Vi er midt i fiendeleiren: «De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» (v.5-6).
   Det vil koste gråt å gå, men det vil ende med fryderop! Å vandre med Herren må alltid få en god utgang! Og det er hva du og jeg må få festet blikket på! Hvordan vil det ende til slutt?
   La Skriften selv svare på det: «Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og Han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og Han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne.» (Åp. 21,3-5).
   Slik ender det for den som har sitt liv i Ham! - Den som må si: «Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds Lam, Ene i din rettferdighet Skjules all min skam!»
   For deg ligger veien åpen! «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør!» Og Han sier mer: «- og ingen kan lukke den igjen!» (Åp. 3,8). Og hør du!: Ingen - og heller ikke noenting! Ingenting kan! - bortsett fra dette at du bevisst vender det ryggen og går bort, eller gir deg over til noe annet!
   En tenker gjerne at synd lukker vel til? Ja, om det var loven vi var underlagt, men nå er det nåden, grunnet på at Jesus har gjort soning for den. Så døren forblir åpen, tross det - så sant du ikke gir deg over til synden. Var det ikke nettopp synden Han sonet? Jo, det var det!
   Da ble du vel glad?

   Du sitter og hører Ordet forkynt, og følelsene skifter om - og legg merke til: - Ettersom du hører Ordet!
   Du satt ikke og tenkte: Nå må jeg tro, nå må jeg tro! - og så anstrengte du deg for å få det til. - Nei, det er Ordet du hører som gjør det. Du satt og hørte, og opplevde å tro! Du ble urolig, du ble trist, du ble engstelig, du ble trøstet og du ble glad! - Alt ettersom.
   Det er Ordet som gjør det, der hvor det ikke blir avvist - ikke du og jeg.
   «Da Herren lot Sions fanger vende tilbake!» (v.1). Det skjer i dag ved evangeliets åpenbaring for hjertet!

 
   Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.

E.K.