Tilbake            
                                               Såmannssøndag





 


 

Som flammende ild

Jer. 20, 7 - 9

   7. Herre! Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg og fikk overhånd. Jeg er blitt til latter hele dagen, hver mann spotter meg. 8. For så ofte jeg taler, må jeg skrike! Jeg må rope om vold og ødeleggelse. For Herrens ord er blitt meg til hån og til spott hele dagen. 9. Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme Ham i hu og ikke tale mer i Hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.
 

   Han var en sann profet, Jeremia - kalt av Gud, og Guds ord var lagt ned i ham.
   Han hadde ikke noe eget budskap å bringe folket - han måtte forkynne det som var åpenbart ham. Han kunne ikke finne på ting som begeistret folket og dro massene til seg.
   I dag hører du mest tale om, om det var få eller mange til stede på møtet. Og var det ikke mange - ja, da var det heller ikke noe særlig. - Men var det mange, to tusen, fem tusen, sju tusen! - ja, da er det liksom ikke måte på hvor gildt det var. - Vi gleder oss alle over, at det er mange på møtene, men hvem spør om, hva de egentlig var samlet om? - Hva ble egentlig forkynt?

   Slik er det for den som er kalt av Gud til å forkynne, han ville jo gjerne at det satt hundretusener - ja, millioner der og tok imot Ordet, men står valget mellom folkemengden og Ordet - noe det faktisk ofte gjør - så velger Han Ordet. Han kan ikke smøre på noe ekstra her, og trekke litt fra der, fordi det nå tross alt er en god sak han representerer - misjonen for eksempel. Nei, han representerer ingen god sak, han representerer en person, og denne personen bærer navnet Sannheten! (Joh. 14,6).
   Og ellers, hvorfor så nidkjær for Ordet? Jo, fordi han selv er født ved Ordet. - Så for ham er det valget mellom liv og død. - Ordet ble ham til liv: «- der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.»
   Og da vet han jo selvsagt også det, at det heller ikke er noe annet som blir folket til liv.

   Jakob skriver om dette i sitt brev: «Etter sin frie vilje har Han født oss ved sannhets ord.» (Jak. 1,18).
   Det er jo ikke den naturlige fødsel, det da er tale om. - Om den sier David: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Slm. 51,7).
   Det er så visst ikke ved sannhets ord dette skjer altså. Her er det tale om arvesynden, og den er så visst ikke av Gud, og følgelig er det som blir født heller ikke en hellig, men en synder! «Vi er født med ryggen til Gud,» som Luther uttrykker det.
   Altså må det her være tale om en helt annen fødsel - en fødsel som skjer etter Guds vilje og ved Hans ord - og dette ord, som da blir oss til nytt liv, liv i Gud, det kalles da sannhets ord. Annetsteds kalles denne oppvåkning til liv, for sannhets erkjennelse.
   Det er altså slik et menneske kommer til liv, blir åndelig levende - ved at Ordet slipper til og får lyse!
   Problemet her er jo, at vi ikke vil tro det Ordet forkynner, men står det imot etter vår natur, synes det er urimelig, uforståelig, stemmer ikke med vår erfaring osv. Men legg merke til hva Guds ord sier om det: Den erfaring du har gjort i åndelig mørke - det er jo klart, at den ikke stemmer med det du får se i lyset!
   Det er da ikke galt med meg! - Jeg har da vel noe å sette inn! - Det må da vel være noe Gud kan ta i bruk, og bygge videre på! - At det skal være nødvendig med en helt ny fødsel, at det må tilveiebringes en helt ny skapning - nei, det er da for drøyt!

   Men hør nå, hva Guds ord forkynner om dette folket som Han kjennes ved: «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» (Joh. 1,13).
   Først står det ved hva de ikke er født - altså ikke på noe naturlig vis. Slik er Isak et forbilde både på Jesus selv, og alle de troende - ingen av dem er blitt født på naturlig vis. Selv om Isak kom til ved Abraham og Sara, så var det likevel på overnaturlig vis, da det skjedde i en alder hvor det var umulig på naturlig vis. Og det skjedde nettopp for at han skulle være et forbilde (vitne) på disse som skulle komme til ved Guds vilje og inngrep alene. - Da først og fremst Jesus. - Om Han unnfangelse leser vi: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.» (Luk. 1,35).
   Og, som vi også hørte om de troende: «- født av Gud

   Peter utdyper det: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet.» (1 Pet. 1,23 og 25).
   Jeg vet ikke om det er gått opp for deg, mens du har sittet her og hørt nå, eller om du kjenner til dette fra før av - at jeg nå faktisk har forkynt deg, ut fra Guds ord, at du er fortapt!
   La oss nå bare stanse opp for den naturlige fødsel: Det er jo en helt umulig sak, at et menneske selv kan ta den avgjørelse, at det vil bli født, og når det vil bli det. - Det er helt og holdent overgitt til andres vilje, og handling. Det er ingen av oss som sitter her nå, som kom til denne verden fordi vi ville det. - Fordi vi tok en bestemmelse. Men når det gjelder denne nye, åndelige fødsel, er det mange som tror nettopp dette. - De tror at de ved å ha gjort slik og slik, er de blitt født på ny!
   Spør du slike mennesker om hvordan de er blitt kristne, så svarer de, ved å henvise til hva de selv har gjort. For eksempel: Jeg bøyde med der og da for Gud! Hør nå på den setningen! Jeg bøyde meg! Er det en fødsel av Gud? Å nei, kan vedkommende si da - det er i seg selv ikke en fødsel av Gud, men Gud tok imot dette, at jeg bøyde meg! Å! - men sier ikke Guds ord nettopp, at det ikke er ved gjerninger? - Det vil altså si, at det ikke er ved noe vi gjør eller ikke gjør.
   Vi kan fortsette med disse utsagnene: Jeg tok mitt standpunkt for Jesus! - Jeg bestemte meg! osv. Ikke noe av dette er et hjertes vitnesbyrd om Jesus og frelsen i Ham, men bare om hva en selv har gjort! For å bli i terminologien: Jeg fødte meg selv! - Eller: Han fødte meg, som en følge av, at jeg ville!
   Men nå sier Guds ord noe helt annet: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» (Rom. 9,16).
   Når viste Gud sin miskunn? Vel, vi kan jo si: Fra evighet av! «- med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» Det sies nettopp ved profeten Jeremia. (Jer. 31,3). Men denne Guds miskunnhet, dette Guds hjertelag for oss mennesker, er blitt åpenbart på en særskilt måte i verden (i historien): «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.» (1 Joh. 4,9).
   Her ser du hva Gud har frelst deg ved! - Hvor var du da hen, med alt ditt kristelige strev, din kristendom og dine bestemmelser, din dåp osv., den dagen? - Den dagen da Han naglet alt som hadde med ditt gamle menneske å gjøre - både det du kaller ondt og det du kaller godt - til korsets tre, og tok det bort fra sitt åsyn, så Han i evighet ikke ser det mer.

   Guds frelse finner du aldri årsaken til i deg selv, den finnes bare i Guds hjerte, i Hans miskunnhet!

   Har du erfart å stå for Gud med bare synd? - Som den som ingenting har fortjent, annet enn dom? - Og så fått lov til å løfte blikket opp til Ham, som har fortjent det alt for deg - Jesus Kristus! Han som har banet vei helt inn i helligdommen, for fortapte syndere. Han har gjort det som skulle gjøres! Det er Guds ord!
   Det forkynner også Jeremia: Du kan se, hvordan det bryter igjennom gang på gang, noen av de fineste vitnesbyrd om Guds nåde du finner i hele Skriften, men han sto overfor et folk som var kommet så på avveie, at de blåste av det ord som Herren forkynte dem og forfulgte det. Derfor, det som vi leser her: «Jeg er blitt til latter hele dagen, hver mann spotter meg. For så ofte jeg taler, må jeg skrike! Jeg må rope om vold og ødeleggelse. For Herrens ord er blitt meg til hån og til spott hele dagen.» (v.7b-8).
   Han står jo frem her, Jeremia, som et forbilde på Han som i seg selv er Guds ord. - Han forfulgte de også helt til døden.

   Du altså - det er ikke spørsmål om hva du selv regner deg for, men dette ene: Ditt forhold til Guds ord - det tuktende og trøstende! Er ditt vitnesbyrd, et vitnesbyrd om Jesus?


   Å, at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!

E.K.