Tilbake            
                                               Romjulssøndag

 

 

 

 

 

Jordmødrene fryktet Gud el Velsignelse eller forbannelse

   En kort andakt vedrørende den velsignelse eller forbannelse som følger av at man søker å gjøre Guds vilje!

2 Mos 1:15-21

   15 Og kongen i Egypt sa til de hebraiske jordmødre - den ene av dem hette Sifra og den andre Pua: 16 Når dere hjelper de hebraiske kvinner til å føde, så skal dere se etter i fødestolen. Er det da en gutt, skal dere drepe ham, er det en pike, kan hun få leve. 17 Men jordmødrene fryktet Gud, de gjorde ikke som kongen i Egypt bød dem, men lot guttebarna leve. 18 Da kalte kongen i Egypt jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor gjør dere dette og lar guttebarna leve? 19 Jordmødrene svarte Farao: De hebraiske kvinner er ikke som de egyptiske. De er sterkere, og før jordmoren kommer til dem, har de født. 20 Og Gud gjorde vel mot jordmødrene. Folket økte og ble meget tallrikt. 21 Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav Han dem etterkommere.

   Overskrift og innledningsord til denne andakten kan vel få noen og enhver til å stusse skulle jeg tro. Kan det følge forbannelse av å ville gjøre Guds vilje? Ja, ganske visst, og hadde ikke minst kristenfolket vært mer klar over det, hadde vi ganske sikkert sett andre og mer positive ting i menighetene.
   Men nå skal vi først se på det motsatte – noe som også er misforstått av mange av oss som kaller oss ved Jesu navn – nemlig velsignelsen av å ville gjøre Guds vilje. Den timelige velsignelse som vi ser det av teksten her: «Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav Han dem etterkommere.» (v.21).
   Det var altså en grunn til at Han gav dem etterkommere. Som vi ser det i teksten – dette ordet fordi. Det peker hen til en grunn, en årsak, og i dette tilfelle var grunnen den at de fryktet Gud! De fryktet for de konsekvenser det kunne få for dem å etterkomme denne ugudelige kongens påbud. De fryktet for hva en langt større konge en Egyptens Farao kunne føre over dem. Nemlig Israels Gud som sto bak budet: «Du skal ikke slå i hjel!»
   Selv om dette budet ennå ikke var gitt dem ved Moses, visste de av hjertet at deres Gud aldri kunne sanksjonere noe slikt. Vi leser i Rom 2,15, om lovens gjerning i hedningen som ikke kjenner Gud ved kunnskap, men likevel har en viss kjennskap lagt ned i seg: «De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem -»
   Tenk da den totale mangel på gudsfrykt hos disse som både utfører og assisterer ved den slags – vi må kalle det uhyrligheter – i dag an masse. Tenker de noen sinne på de konsekvenser det vil få for dem og deres etterkommere! Nei, det ropes gjerne opp fra styresmakter og et folk som forsvarer og beskytter en slik praksis, om Guds urettferdighet, om det kommer en pandemi eller annen ulykke over oss. Vi burde vel heller spørre alvorlig; Hva fortjener vi da?
   Denne teksten har også overskriften: Jordmødrene fryktet Gud! Det står der som en minneplate over dem den dag i dag! Alle disse tusener av år som har gått siden har ikke kunnet stryke ut vitnesbyrdet om den følge gudsfrykten fikk i deres liv! Og dette var ikke som å trosse norske myndigheter – dette kunne fort kostet dem livet! Har Gud fått gjøre noe inntrykk på deg? Frykter du Ham mer enn mennesker? Du kjenner kanskje på din egen svakhet i særlig grad, når du får slike spørsmål? Da skal du takke nettopp Ham for at din åndelige og evige velsignelse ikke beror på din styrke, men på Hans som har makt til å holde til og med deg fast og oppe ved sin rettferds høyre hånd!

E.K.

   Det er nettopp her det så snart glipper for oss, og det som kunne bli oss til en stor timelig velsignelse blir oss i stedet til en både timelig og evig forbannelse – nemlig når vi vil rettferdiggjøre oss selv for Gud – når vi vil stille for Gud i en selververvet hellighet! Dette uttrykkes gjerne i noe som i disse dager synes å være gammelmodige termer, for vi er kommet så langt bort fra denne virkelighet, at vi har lite ord for å beskrive det til noen dypere forståelse. Men det skrekkelige er at det er like virkelig som det alltid har vært – den som vil stille for Gud i noen annen rettferdighet og hellighet enn den drakt som Herren selv har sydd oss ved sitt liv, sin lidelse og død, det menneske går inn under Guds forbannelse og inn i en evig død og fortapelse.
   Dette fenomenet, om vi skal kalle det ved den betegnelsen, det oppstår - naturlig nok kan vi si – når vi opplever vår egen tilkortkommenhet. Vi vil ikke stå så avkledd vårt eget, dømt i vårt eget, og derfor la oss kle av Gud alene, så vi leter opp mulige fikenblad, som de første falne også gjorde, til et eksempel for oss. Vi er så lik dem i deres fall, for vi har dessverre del i det samme fall, og utslagene av det er alltid det samme, i og med at de springer ut av selvrettferdiggjørelsens ånd.
   Men den ånd er ikke av Gud! Det er derimot Sannhetens Ånd!

   Gud vil rettferdiggjøre deg! Men da må jeg jo spørre deg: Ser du noe behov av det? Det er jo de som ikke har som må få!

   Det burde jo være klart nok av dette, at det aldri kan bli noe annet enn godt å ville gjøre det som er rett for Gud, men da må en ha klart for seg, er at Guds vilje er fremfor alt annet den at vi skal tro på Jesus, og ikke på vårt eget! Da ser du vel også hvilken fare og snare som ligger på lur for oss her!
   Jeg retter meg gjerne etter Guds vilje for livet her – men jeg taler ikke mer om JEG, enn når jeg vitner med Brorson: «Å, jeg er en synder stor, Det er all min navneære!» Nei, jeg har fått et annet JEG å rose meg av, nemlig Han som bærer navnet JEG ER, og har åpenbart seg her på jord i mennesket Jesus fra Nasaret!
   Ta de gamle lutheranere til forbilde, og be om nåde til å skjelne rett mellom lov og evangelium – da skal du få se inn i en frihet du ikke hadde drømt om eksisterte!