Påskedag
  Tilbake            
                                               Påskedag





 

 


Den som bringer gledesbud

Jes. 52, 7 - 10

   7. Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer! 8. Hør! Dine vektere løfter røsten, de jubler alle sammen. For like for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion. 9. Bryt ut i jubel alle sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, Han gjenløser Jerusalem. 10. Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.
 

   Tenk deg i en krigstid, hvor du må leve i en stadig frykt for at en brutal fiende, når som helst kan hugge ned både deg selv og dine. - I går var det naboen som ble drept. - Og så kommer det plutselig en og roper: Fred! Vår konge - altså, han som er for oss - har vunnet, fienden er slått - ja helt knust, og vi har ikke mer å frykte for! Fred!
   Se på gledesscenene fra etter andre verdenskrig, da det gikk opp for det norske folk at fienden var slått, og de igjen var fri. Hvordan det norske folk har brukt denne friheten, det er en annen sak - og det går vel mer og mer opp for oss, at det er en heller trist sak. Gudsbespottelse og grotesk uthengning av medmennesker - gjerne de svakeste i samfunnet - er den mest populære underholdningen på norsk TV i disse tider blant annet. Knapt noe annet trekker slike store seertall til skjermene. Slik takker vi Gud for frihet og fred. «Rundt om svermer de ugudelige, når det som er usselt, blir opphøyet blant menneskene barn,» sier salmisten. (Slm. 12,9).
   Sleng møkka ut på gatene, så skal du se at vi snart drukner i fluer. De tiltrekkes nemlig av det som er urent og råttent - de trives i det og sprer seg - og snart bryter sykdommene ut. Den som har øyne, han ser det.

   Men forestill deg en absurd situasjon, hvor mennesker ikke kjenner til noe annet enn krig og død - de tror det skal være slik. Når én da kommer og roper: Fred! ser du på ham som en raring - en fredsforstyrrer! - Og han må til å prøve å forklare deg hva fred er for noe. Noen rister på hodet, noen ler og spotter og noen går rett og slett til krig mot de som forkynner fred - for krig er jo velkjent med - men fred!
   Men dette er altså de faktiske forhold. Denne absurde situasjonen er virkeligheten ifølge Guds ord, og erfaringen. Den som har sett noe inn i denne Jesus seier og fred, og så har forsøkt å bringe det ut til folket, vet en hel del om dette.
   Man ser syndens forferdelige følger - lidelse, ondskap, vold, sykdom og den brutale døden, som henter snart den ene og snart den andre - men skal det ikke være slik da?
   Du ser fritenkeren, han går endatil så langt at han forsøker å fremstille selv døden som vakker, for å kunne leve med det! Men gå til et foreldrepar som har mistet et barn for eksempel og forsøk å overbevis dem om dødens skjønnhet, så skal du se. De skal nok vite å sette det på rette plass. Og det er nøyaktig der hvor Guds ord også plasserer det: Den siste fiende! (1 Kor. 15,26).
   Liv og død henger sammen sies det - nei, liv og død er motsetninger, fiender. Og takk Gud for at det ikke er slik det skal være - dette er og blir fienden, som har inntatt landet. Og vi har slått lag med ham, og spiller på lag med ham, fra fallets dag av.
   Det er når mennesker begynner å innse denne sin synd, at det også begynner å lengte etter den sanne fred - fred med den Gud, som jeg til nå har levd i opprør imot, og ikke makter å omvende meg til. Når jeg skal til å omvende meg til Ham, opplever jeg at jeg sitter så fast i denne synd og i dette gudsopprør, at det etterlater meg i motløshet og håpløshet. Jeg får jo aldri til å bli slik, som jeg bør og skal være! Ikke bare opplever jeg å være i strid med meg selv, min synd og mitt gudsopprør, syndens følger og døden, som er enden på det hele - men jeg befinner meg også ute av stand til å oppnå fred med Gud. «Jeg elendige menneske. Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom. 7,24) utbryter Paulus i denne situasjonen.
   Nå er du kommet dit hvor Gud vil ha deg - du selv synes du bare er blitt verre og verre, og det kan da vel ikke være Guds vilje med deg! Ja, slik tenker gjerne du, men sannheten er den, at nå ser du sant på deg selv, nå ser du hvordan det alltid har vært. Og nå tilfredsstilles du ikke lenger av blomsterspråk og fine talemåter - nei, nå er det bare ett spørsmål som krever svar: Hvem kan fri meg? Og hvordan?
   Hør nå! - for det er Gud, som svarer deg: «Han gjorde fred ved Hans blod på korset.» (Kol. 1,20). Han gjorde fred! Denne fred har vært der og ventet på deg hele tiden, men du har ikke innsett ditt behov av den før nå.
   Så kommer det da en utsending til deg, og forkynner fred, som Jesaja beskriver det her. Og da kan du legge hele ditt hjerte i disse ordene: «Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud osv.» (v.7) - for du har vært så plaget, og denne verden kan ikke tilfredsstille deg lenger. Du har sett hva den har å by på, når det virkelig gjelder.

   Paulus siterer selv dette ordet fra Jesaja, i sitt brev til romerne, hvor han sier: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?» (Rom. 10,13-15a).
   Altså beskriver han her mennesket, som redningsløst fortapt, dersom det blir overlatt til seg selv. Det har ingen forutsetning for, og ingen mulighet for, å finne svaret. Det kan filosofere og lage religioner, men ikke frelse. Redningsløst fortapt med andre ord, dersom ikke Herren hadde utrustet noen med et bestemt budskap, og sendt dem med det. Så han fortsetter i sitt brev til romerne: «Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap!» (Rom. 10,15b). Og merk deg det! - De som bringer dette budskap, de bringer også fred. Budskapet er et budskap om fred, og den som tar imot det og tror det, han får også del i denne fred. Og hva var budskapet? «Han gjorde fred ved Hans blod på korset.» (Kol. 1,20).
   Du får altså høre om noe, som er ferdig! Det var jo dette fredsbudskapet - Ordet om korset, Ordet om blodet, Ordet om Jesus, som ble meg til frelse en dag. For fredsbudskapet er et budskap om krig, om strid - en annen gikk i striden for meg og seiret. «Det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en dag.»
   «Din Gud er blitt konge,» ropte fredsbudet ut. (v.7b). Han har seiret - og nå forkynnes du fred! Gud kommer til deg og forkynner fred! Hører du ikke Jesu ord til disiplene?: «Fred være med dere!» Og apostelen minner de troende om: «Gud har kalt oss til fred.» (1 Kor. 7,15). Og hør det ufattelig fine han skriver: «Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen.» (Rom. 15,13). Tenk, fylle dere! Fylt med glede og fred! Og du ber altså ikke om for mye, dersom du ber om det, for Gud har jo nettopp «kalt deg til fred
   Det er bare det forstår du, at denne fred er gitt oss i en person. Og denne person, Han er en stor frelser, og det er bare store syndere som har behov av en stor frelser. Derfor kan du få deg en overraskelse, som svar på din bønn om fred. Men altså, Hans mål med det hele, er å fylle deg med glede og fred. Det er syndere Han tar seg av. «Hvor synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom. 5,20), og hvor nåden blir stor, der blir og så gleden og freden stor. Frelseren blir så ufattelig stor for deg - Jesus!

   Gud har ikke skjult denne sin frelse for noen, men tvert imot: «Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øyne, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.» (v.10). Men som Paulus skriver videre til romerne: «Men ikke alle var lydige mot evangeliet.» (Rom. 10,16). Med andre ord - ikke alle tok imot det. De valgte krigen fremfor freden. Jødene ropte: «Gi oss Barabbas fri!» «Men Barabbas var en røver,» står det. (Joh. 18,40).
   Her sto jo ikke bare en utsending foran dem, men freden selv, og de ropte på en røver i stedet. Men så har de også vandret gjennom historien, som det mest lidende folk på jord, og ennå har de ikke fått fred. Ja, de fikk røveren fri, og i år 70 ble hele deres land lagt øde av «røvere.»
   Men hva med vårt folk i dag? Hvem roper vi på? Og enda viktigere her og nå: Hvem roper du på? Hvem roper du på, når Han i budskapet stiller seg foran deg? Hvem vil du ha fri? Sier du som jødene gjorde den gang: «Bort med Ham! Gi oss noe annet?» Eller sier du: «Takk Jesus, for freden du meg bringer?»
   La meg forkynne deg det i dag: Ser du Jesu sår, de dype fem? Da ser du din fred og din frelse! Fest alltid blikket på dem, hva din frelse angår - de kan aldri miste sitt verd.
   Du faller og forgår deg - en time er du varm og åndelig frimodig og den neste er du tom og kald osv. Men Jesu sår er for evig de samme! Vet du - Han bærer dem på det legeme, som aldri i evighet kan dø! De sår Han fikk for din synd. Det er ikke noe usikkert noe det Han har gjort for oss.

   «Hør! Dine vektere løfter røsten, de jubler alle sammen.» (v.8a).


   Kall dei inn, kvar stakkars syndar,
Lammets nattverd ventar deim!
Å, i verda er så øyde,
Sæla er i himmelheim!
Sei at Jesus på dei ventar,
Sei Han elskar dei ennå.
Han vil gløyma deira synder,
Liv og nåde skal dei få!

E.K.

 

Til toppen