Tilbake            
                                               Palmesøndag





 

 


Bønnens hus for alle folk

Jes. 56, 6 - 8

   6 Og de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham og for å elske Herrens navn, og for å være Hans tjenere, alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, 7 dem vil jeg føre til mitt hellige berg og la dem glede seg i mitt bønnehus. Deres brennoffer og slaktoffer skal være til behag på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. 8 Så sier Herren Herren, Han som samler de fordrevne av Israel: Enda flere vil jeg samle til Ham, i tillegg til dem som allerede er samlet til Ham.
 

   «For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.» (v.7). Det er denne Guds vilje, uttrykt gjennom profeten Jesaja, Jesus peker hen til der Han renser templet i Jerusalem for pengevekslere og duekremmere: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule!» (Mt. 21,13).
   De hadde altså gjort det til noe annet enn hva det var villet fra Guds side. Og dette hadde de gjort for egen fortjenestes skyld. For disses vedkommende var det klingende mynt - mens det for eksempel for fariseerne og de skriftlærde også var anseelse og ære av mennesker. I Gal. 6,13, kan vi lese: «For de som lar seg omskjære, holder heller ikke selv loven. Men de vil at dere skal la dere omskjære, for at de skal kunne rose seg av deres kjød.» Du ser også her søker disse falske forkynnerne ære av mennesker - noe å rose seg av. Men for å oppnå det førte de altså galaterne inn på en vei som ikke var villet av Gud. De førte dem altså vill, så Paulus må forkynne dem det alvorlige budskap, at de er skilt fra Kristus og falt ut av nåden. (Gal. 5,4).
   På denne måten forfører mennesker som selv er forført av den åndsmakt som heter den onde, for å oppnå denne kortvarige nytelse av synden, kan vi si - å æres av mennesker.
   Men med dette går en altså imot Guds vilje og stenger himmelens port for de som skulle blitt frelst. Blitt frelst på Herrens vei. Det apostelen i 2 Kor. 11,3, kaller «den enkle og rene troskap mot Kristus.»

   Du som er her nå, og kaller deg en kristen - er det ene og alene fordi Jesus er alt for deg, eller har du bidratt med noe selv? Er du en kristen i dag, og lever du som en kristen i dag, ene og alene fordi «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid?» (Hebr. 13,8). Jeg gjentar: Ene og alene! Eller har du noe mer?
   At Jesus Kristus er den samme i dag som i går, hva vil det si? Vel, hvem var Han i går - altså i fortid? Jo, Han var det Guds Lam som bærer verdens synd. Så er det altså det Han er også i dag. Og hør videre: Det er hva Han vil være i all evighet! Så er det spørsmål da, om det er denne Herre du forholder deg til i dag?
   Her er nemlig Den Hellige Ånd - ikke svermerånden - men Den Hellige Ånd virksom! Han som ved Ordet fører deg inn på hellig og fast grunn. Her er det Herren får ta seg av sine - og her er det vi kan forstå Paulus' utsagn i 2 Kor. 12,10: «Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet... For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» For da måtte det være Kristus som var hans styrke - og her er Kristus virksom! Ikke i de såre store - om det kan virke aldri så imponerende på mennesker, der de fekter med både armer og bein, og gjerne taler seg svette, men det er bare det gamle menneske og i verste fall den onde selv, som utfolder seg i dette. Guds kraft kommer og virker på en helt annen måte enn gjennom denne ytre utfoldelse av mennesker. «Den trenger igjennom helt til den kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Hebr. 4,12). Dette sies om «Guds ord som er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd.»
   Den onde, med sin forførelse, fører alltid bort fra dette! Og så bruker han forskjellig vis for å oppnå det. Og fordi vi i utgangspunktet er åndelig blinde, i åndelig mørke, forføres vi så snart av dette de gamle kalte irrlys. Det ser ut som lys, men er ikke det.

   I teksten vi har lest sammen, var forførelsen knyttet til selve offertjenesten. Det er det som er så farlig med forførelsen, at den synes å finne dekning i Guds ord. Du har sikkert hørt det du også: Ja men, det står jo i Bibelen om tungetale! Ja men, det står jo i Bibelen om helbredelse osv. Og så blir disse synlige tegn det man går etter. Det blir altså ikke forkynnelsen av Guds ord som skal legitimere om disse tegn er av Gud, men disse tegn legitimerer at forkynnelsen er rett.
   Da har man altså mistet av syne at også djevelen gjør tegn, og at også hedningene taler i tunger. Det er altså ikke noe galt med tegn, tungetale osv., men det er ikke fullgodt bevis i seg selv.
   Noen vil bruke Mrk. 16,20 imot det jeg sier nå - for der står det nemlig: «Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.» Ser du det? Men nå skal vi ved Guds nåde gå noe dypere inn i Ordet, og se om ikke Herren har noen veiledning for oss her. Vi skal gå tilbake til 5 Mos. 13,1-5, for Guds folk har alltid vært utsatt for forførelse. Det var jo derfor det i det hele tatt skjedde et fall i Edens hage. Der kan vi altså lese: «Dersom det står frem en profet eller en som har drømmesyner hos deg, og han varsler deg et tegn eller et under, og det tegn eller under som han talte til deg om, virkelig skjer, samtidig som han sier: La oss følge andre guder - slike som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem! - da skal du ikke høre på denne profetens ord eller på ham som hadde drømmen. For Herren din Gud vil bare prøve dere for å kjenne om dere elsker Herren deres Gud av hele deres hjerte og av hele deres sjel. Herren deres Gud skal dere følge. Ham skal dere frykte. Hans røst skal dere høre. Ham skal dere tjene, og Ham skal dere holde fast ved. Men profeten eller han som hadde drømmen, skal dø, fordi han har forkynt frafall fra Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt og fridde deg ut av trellehuset, og fordi han ville føre deg bort fra den veien som Herren din Gud har befalt deg å vandre på. Slik skal du utrydde det onde hos dere.»
   Du ser med hvilket alvor Guds ord taler om dette fenomenet.

   Slike ting kan altså skje for å prøve oss - om vi vil holde fast ved Hans ord, eller Hans røst som det heter her i teksten. Eller om vi altså vil gå etter det som smaker vårt gamle menneske.

   All forførelse går ut på å føre de troende fra Guds nåde i Jesus Kristus til gjerninger i en eller annen form. Iallfall noe som beror på oss.
   Nå skal du få høre noe skremmende i den sammenheng. Vi leser da fra: «For falske messiaser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.» (Mt. 24,24; Mrk. 13,22).

E.K.

   Hvorfor står de frem? Jo, det har en helt bestemt hensikt - «å føre også de utvalgte vill!» Det er derfor de står frem altså. For å forføre den som er i Jesus Kristus. Og ved hva? Jo, store tegn og under.

   I teksten vår møter vi dette i sin enkleste form. Noe som viser hvor langt jødene var kommet bort fra sannheten, fra åpenbaringen. De var forledet til å stole på de offer de brakte. Igjen, det som viser villfarelsens listige knep er at nettopp det som er forordnet av Gud brukes til å føre vill, og bort fra Gud! Og dette var det altså de som utnyttet til egen vinning - og templet som skulle være et bønnens hus, hvor Guds folk kunne komme til Herren med sine synder, plager og sykdommer, ble gjort til en hule for røvere.
   Det var jo ikke disse offer de brakte som berget dem i seg selv. Disse offer vitnet to ting for folket - at Herren var en hellig Gud, så synd måtte sones, og det med blod! Og det vitnet fremfor alt om det endelige offer for synd, det som Herren selv, og ikke de eller vi skulle bringe. De så ikke nåden i dette de holdt på med. De så ikke det Guds Lam døperen Johannes pekte på, som bærer verdens synd. (Joh. 1,29).
   Hør hva som skjedde etter at Jesus hadde renset templet: «I templet kom det blinde og halte til Ham, og Han helbredet dem.» (Mt. 21,14). Nå var Herren i sitt tempel og de elendige kunne komme!

   Denne «forbedringen» av kristendommen som kommer til oss i forførelsen, den omskaper templet til en røverhule. Den åpner adgang til å slå mynt på Guds folk. Og de blir en kristendom for de sterke. De som får til å tro - og tro nok og lignende. De elendige blir stående utenfor dette, eller lider skipbrudd på dette.
   Men der hvor Jesus får åpenbare seg med de sår Han fikk for fårene, der finner den elendige hvile for sin sjel. Der blir synderen forent med den Hellige. Der kan du leve frimodig som en kristen innfor Guds åsyn, til tross for dine skavanker og stadige fall. Der lever du nemlig i syndsforlatelsens rike, hvor alt som krevdes allerede er gitt av Jesus i ditt sted. Der er fred med Gud - en fred Han selv har opprettet, uten grunn i oss. Nå skal du få høre grunnen: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.» (Kol. 1,19-20).

   Det første du må merke deg her er at «Han gjorde fred!» Det er noe Han har gjort, ikke vi! Det neste: Ved hva gjorde Han det? Ved å sette oss i stand på noen måte? Nei, Han går aldeles utenom oss, og vi leser: «- ved blodet på Hans kors!» Blodet! «Når blodet da virket så kraftig hos Gud, At Han lot seg evig forsone, Og derfor alene vil ta deg til brud Og gi deg sin himmelske krone, Så la du deg dermed og nøye!» skriver Rosenius i sangen.
   Hele skapningen forlikte Han ved Hans blod, leser vi: «- enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.» Som vi også ser av teksten vår, at det også gjelder den fremmede - det vil si, hedningen!
   Da, når synderen begynner å ane og se mer og mer inn i dette som Gud har gjort, da forvandles templet, som er ditt legeme, fra å være en røverhule til å bli et bønnens hus - et sted hvor Gud blir takket og prist for sin usigelige gave, som er Lammet, Jesus Kristus. Og der - nettopp der - blir Den Hellige Ånd virksom i sannhet! Da fører du ikke lenger mennesker inn i trelldom, men ut i den fullkomne frihet - den frihet som Kristus har kjøpt oss med sitt blod. Da blir du en av dem apostelen taler om i Fil. 2,15-16: «Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder frem livets ord

   Til slutt: «- alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt,» leste vi. (v.6). Hva vil det si? Er det dette adventistene holder på med? Hva er budskapet i sabbaten egentlig? Jo, det er jo budskapet om hvilen! «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mt. 11,28). Det er jo budskapet om Jesus og frelsen i Ham! Derfor ble sabbatsbrudd dømt så strengt. Og pakten hva er den? det vet du vel? «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» (Luk. 22,20). Hold fast ved den. Løgnen er mange, sannheten er én - og kjenner du den, eller rettere Ham, da kjenner du også løgnene.

   Jesus har frelst deg! La det være nok! Han har gjort fred ved sitt korses blod! La det være nok! Han går i forbønn for deg i himmelen som et lam likesom slaktet! La det være nok! Jesu blod gjelder for deg nå i denne stund! La det være nok! Kort sagt - Gud har selv gjort den nødvendige gjerning! La det være nok! Taler nå til deg som ikke vet deg noen frelse ut av deg selv eller noe annet hjelpemiddel - ikke engang åndsfylde, men kun Lammets blod! Til deg vil jeg si: Guds nåde og fred!

   «Så sier Herren Herren, Han som samler de fordrevne av Israel: Enda flere vil jeg samle til Ham, i tillegg til dem som allerede er samlet til Ham.» (v.8). Hør apostelen Paulus' ord helt til slutt her: «- Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som Han forut fattet hos seg selv, om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.» (Ef. 1,9-10). Alt til ett i Kristus! Og enda mer direkte på din person i Kol. 1,28: «Og Ham (Jesus) forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» Fullkommen ikke i deg selv - nei, men i Kristus! «- skjult med Kristus i Gud.» (Kol. 3,3).

 

Til toppen