Tilbake            
                                               Nyttårsdag / Jesu navnedag

 

 

 



 

Forgjengelighet og miskunn

Slm. 103, 13 - 18

   13. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter Ham. 14. For Han vet hvordan vi er skapt, Han kommer i hu at vi er støv. 15. Menneskets dager er som gresset, som blomsten på marken, slik blomstrer han. 16. Når vinden farer over ham, er han ikke mer, og hans sted kjenner ham ikke lenger. 17. Men Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarn, 18. for dem som holder Hans pakt, og dem som kommer Hans bud i hu, så de gjør etter dem.
 

   Dersom du ser for deg menneskets synder som et hierarki, så er det en som sitter på tronen, på toppen og det er hovmodet - menneskets høye tanker om seg selv.
   Den karakteristikken som gis av mennesket i teksten her - det er en sannhet som gir hovmodet banesåret om den slipper til - og så lenge mennesket lever i (eller vandrer i, som Skriften beskriver det) den, så ligger hovmodet under. Mennesket søker da ikke lenger liv eller redning i sitt eget, men i Gud, i Kristus. Da er det lukket inn under den Guds velsignelse som vi leser om her: «Men Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarn.» (v.17).
   Denne Guds sannhet, som er dødelig for hovmodet, er altså en forutsetning for at dette kan skje. Der hvor hovmodet, troen på mennesket selv, lever i beste velgående, der søker ikke mennesket Gud. En eller annen gud som passer til deres tilstand kan det nok søke, men ikke Ham som frelste mennesket ved kors og død - ved lidelse, svette, angst, blod og tårer.
   Stans bare for dette, at da Gud tok på seg menneskets - det vil si, din situasjon og tilstand - og skulle svare for den, da opplevde Han en angst så stor, at Han svettet blod! Og vi tenker altså, at vi har noe å hovmode oss over!

   Det er denne dødelsen av kjødet - det som kalles det gamle menneske - mennesket ikke vil ha, og som får det til å reise seg imot Gud og imot sannheten.
   Dette har vi fått en forferdelig demonstrasjon av, gjennom fariseerne og de skriftlærde og det høye råd i Jerusalem, idet de korsfester herlighetens Herre. (1 Kor. 2,8).
   Og hva hadde Han så gjort feil? - Hva galt hadde Han gjort? Jo, Han ga dem ikke den anerkjennelse for sin gudsdyrkelse som de ville ha, men sa dem heller at de ikke hadde noe fortrinn fremfor folket ellers. - Nei, snarere tvert imot: «Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike!» (Mt. 21,31). Videre sa Han, at jødefolket i seg selv, ikke var noe fremfor hedningene, men var utvalgt til en helt spesiell gjerning av Guds nåde alene. Dette var årsaken til fiendskapet, og du ser hva Han støtte an imot: Hovmodet! - Dette de ville være i seg selv.

   Det kan ligge nær for bedehusfolket også det: Jeg er noe i kraft av at jeg er en kristen. - Jeg er noe mer enn andre, i kraft av at jeg går i kirke og bedehus, og altså ikke renner med i verdens løp. Men roser ikke du deg av nåden da? - Er det ikke den du tilskriver alt? - Eller er det slik, når en kommer noe dypere inn, at du også regner med å ha noe mer på «kontoen?»

   Fariseerne var en flokk som la vekt på ydmykhet - de leste også disse vers i salmen om mennesket som støv osv., og de bøyde seg langt ned, helt ned til den tro at det bare var en liten guddomsgnist tilbake i mennesket. Men var dette dypt nok? - Var dette sannheten? De så det slik, at det var denne guddomsgnist Gud skulle ta kontakt med, og da bygge det nye livet på. Han skulle dog bygge på noe i mennesket.
   Dette som da var uttrykk for deres ydmykhet - bare en liten gnist, en askehaug - gjorde dem til de mest hovmodige mennesker i Israel! Det var den berømte lille surdeig, som gjennomsyret hele deigen. (1 Kor. 5,6; Gal. 5,9).

   Paulus, han var en av de ivrigste av denne flokken, før sin omvendelse, og hva sier han, etter å ha blitt omvendt til troen på Jesus, og har gått i Herrens skole? «Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom. 7,18).
   Hør på den tidligere fariseer nå! - Hvor er nå guddomsgnisten? - Den er aldeles borte - han finner intet godt!
   Så er det også han som forkynner: «Jeg vil ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet!» (1 Kor. 2,2).
   Dette er de som står under Guds velsignelse - som vi også leser om i teksten her - de som ikke ser noen annen løsning for sin egen del, enn å fly til dette - de som søker redning i Hans miskunnhet, som nettopp er åpenbart på Golgata, i Hans villighet til korsets død. Dette gjorde Han for meg! - Altså må Han elske meg med en ufattelig kjærlighet, da Han jo ikke gjorde dette for min fromhets skyld, fordi jeg var så god, men for mine synders skyld!
 

 - For at jeg skulle slippe å svare for dem! Å ta sin tilflukt til det, har altså blant annet denne frukt: «Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet over dem som frykter Ham, og Hans rettferdighet når til barnebarn.» (v.17).

   Igjen, ikke fordi vi har gjort noe storveies, men fordi vi tar vår tilflukt til det Han har gjort! Er ikke Gud da underlig i sin nåde? Mine barn og barnebarn skal høste velsignelse av, at jeg, for mine synders skyld, tar min tilflukt til Jesus!
   Du ligger der og kaver i sjøen, og en kommer og berger deg - er det noe å rose deg for? - Er det noen grunn for at du skal få lønn? Men slik går det altså til, der hvor Herren går frem. «Da går det rett ofte så underlig til!»

   Skriften peker ut to veier for mennesket til denne Guds velsignelse og velbehag over livet sitt - den ene er lovens vei: «Gjør dette!» - Altså: Gjør dette du! - «så skal du leve.» Så skal du eie selve livet! Som vi også leser det i teksten her: «- for dem som holder Hans pakt, og dem som kommer Hans bud i hu, så de gjør etter dem.» (v.18).
   Det var dette jødene levde under, helt fra Moses overga dem loven fra Sinai - og gjennom hele den gamle pakts tid. Ble det dem til nytte? Peter sier om det på apostelmøtet i Jerusalem - etter å ha fått åpnet øynene ved evangeliet om Jesus Kristus: «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære? Men vi tror at vi (jødene) blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de (hedningene).» (Ap.gj. 15,10-11).
   I den pakten heter det - og legg deg det alvorlig på hjerte, du som overhodet tenker på noen gjerning eller egen kvalitet i forhold til Gud: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak. 2,10).
   Det bæres ikke over med én feil! I loven er det aldri tale om tilgivelse - der er kun tale om soning.
   Vi skal ikke si noe mer om det nå - du kan jo selv se nærmere på det, om det skulle finnes noen løsning - men Peter pekte også på en annen vei, og merk deg nettopp det - det er en annen vei. - De går ikke engang parallelt, de går hver sin vei. - Det er to helt forskjellige veier mot det samme mål. - Hva velger du så? - To veier ligger foran deg, på én må du gå!
   Valget er i virkeligheten enkelt! - Det er nemlig en som allerede har valgt for meg, og veien Han har valgt for meg til himmel og salighet, den peker Peter på: Herren Jesu nåde! Jeg er frelst ved Herren Jesu nåde!

   «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter Ham.» (v.13).
   En far som det står rett til med, han gir jo sitt liv for sine barn - han går i krigen for dem! Og det var jo også nettopp hva Jesus gjorde: Han gikk i krigen. - og Han gav sitt liv, for oss! - Og det er også denne Gud du har med å gjøre nå - den Gud som vi leser om her: «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter Ham.»
   Er du da blant dem som frykter Ham? Det vil si, de som tar sin tilflukt til Jesus og Hans soningsverk. Eller er du blant dem som mener å kunne bestå ved ditt eget? Er du blant den første gruppen, så skal du legge merke til hva som står her, til trøst: «Han vet hvordan vi er skapt, Han kommer i hu at vi er støv.» (v.14).
   Du ser aldri at Jesus ble vred, da Han så på dem som kaltes syndere - men Han ynkedes inderlig! - Hans vrede åpenbarte seg overfor dem som mente seg å være noe annet! - Selv om det er en evig og uforanderlig sannhet: Han hater synden!

   Det står noen vers tidligere i den samme salme: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» (v.10).
   Nei, for i sin miskunnhet og nåde, bar Han det selv for oss!
   «Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53,5b).
   La nå ikke det bli som en gammel katekismelærdom for deg - for dette har en evig betydning nettopp for deg. Det er dette som har åpnet den ene utgangen av livet, og lukket til de andre: frelse og fortapelse! - Dette! - og ikke noe annet!

   Å, tenk at det var for meg
At Kristus på krossen hang.
No ser eg den livsens veg,
No syng eg den nye song.
Ein fallande, feilande syndetræl
Då føddest på ny ved Guds kjærleiks eld.

E.K.