«Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge,» og: «Med sine vingefjær dekker Han deg, og under Hans vinger finner du ly.» (v.1og4).
   Det er jo dette Jesus peker hen til, når Han kommer med sin klage over Israels barn: «Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som blir sendt til deg. Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» (Luk 13:34).
    Det er dette Herren vil med oss mennesker altså, at vi skal søke denne ly hos Ham. Det er altså ikke noe Han aller nådigst gir oss, dersom vi bare osv. - nei, det er et kall Han roper ut til oss: Søk denne ly for det som kommer! Han åpnet denne døren - dette tilfluktsrom - for oss, ved å la seg nagle til et kors på jorden. Og det som skjer der på korset, hvor voldsomt det enn er, så var det likevel bare en del av den møye Han måtte gjennom for å åpne oss rom - frelsesrom! Så du kan spørre om Han ønsker å gi oss ly. Et blikk på korset burde være svar nok.
   Men hva leste vi om disse Han kalte på? Jo, de ville ikke! Og ikke nok med det, at de vendte ryggen til Hans frelse, men de slo i hjel dem som forkynte denne frelse for dem.
   Vi skal merke oss uttrykket: Ville ikke! Det beskriver nemlig den tilstand i mennesket - den eneste tilstand i mennesket - som bevirker at det ikke kan bli frelst. Det er nemlig en beskrivelse av vantroen.
   Vi skal se det ut fra hva som sies om jødene - de som først fikk høre det glade budskap: «Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt.» (Rom 11:20). Altså, de ville ikke! «Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.» (Hebr 3:19). «Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.» (Hebr 4:6).

   Vantro! Dette forferdelige ordet - denne forferdelige tilstand for et menneske å komme i. Det eneste i tilværelsen som berøver mennesket denne fullkomne frelse Gud har tilveiebrakt! Vantro - altså det motsatte av tro. Og dette ligger de fleste av menneskene under for. Også i den kristne forsamling! Du har vel lest lignelsen om de ti jomfruer - de som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen - det vil si: Jesus! (Matt 25). Også fem av dem var dårlige! Altså vantro!
   Men kan mennesker som går for å møte Jesus, være vantro? Ja, ifølge den lignelsen, så er det jo ingen annen forklaring på det. Et annet sted forteller Jesus om han som var kommet inn i bryllupssalen - det vil si menigheten her på jord - uten bryllupskledning på. (Matt 22). I Joh 8, kan du lese om et tilfelle hvor Jesus kommer i en alvorlig konfrontasjon med noen jøder, og hvor Han ender opp med i si noe så voldsomt som at, «dere har djevelen til far» (v.44) - men hvordan begynner denne fortellingen? Jo, hør: «Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham.» (v.31). Hva slags tro kunne det ha vært? Den sanne troende har jo Gud til far - ikke djevelen!
   Det er mange som vil tro - det er mange som vil til himmelen - men på sin måte! En vil altså ikke la seg tale til rette og korrigere av Guds ord, slik at Han får bringe en til tro! Eller ta en inn under sine vinger, for å bli i bildet fra teksten her. Man kan holde på med mange kristelige saker og ting, men man har ikke flyttet inn i Gud ved Jesus Kristus. Man er ikke skjult med Kristus i Gud! (Kol 3:3).
   Skal jeg bestå for Gud, så kan jeg ikke bryste meg av noe i mitt liv, men mitt liv må tvert imot skjules! Og det er hva Jesus er - Han er den som skjuler vårt liv i sitt! Han lar sitt liv gjelde i vårt sted - Han lar sin død gjelde i vårt sted, som om det var vårt liv og vår død! Det er snakk om å ta sin tilflukt til. Og hvem søker ly uten at han føler seg truet? Uten at han ser en reell fare? Det er først når sirenen går, at du begynner å tenke på tilfluktsrommet, ikke sant? Hvem går vel og tenker på det på en fin solskinnsdag! Men en kristen lever i en daglig omvendelse. Sirenen går så snart han opplever å komme ut av dette rommet - og rommet det er Jesus selv, der Han rekker sine korsfestede armer ut over en. Blodet, den kostbare pris!

    Der, under disse vinger, i Den Høyestes ly, i Den Allmektiges skygge - der gjelder alle disse løfter vi leser i salmen.

E.K.

   Hør hva han sier, blant annet, denne som sitter der: «Min tilflukt og min borg!» (v.2). Min tilflukt! Altså den jeg flyr til for å finne ly! En borg, hva er det for noe? Hvorfor bygde mennesker borger? Det var jo til vern mot fienden. Mot den som var ute etter ens liv! Fuglefangerens snare! Den herlige åta som ligger der - som tiltrekker seg din oppmerksomhet. Du vet, om du skal fange et dyr i en snare, så legger du jo ut noe av det beste det dyret kan tenke seg. Du legger jo ikke ut noe det ikke bryr seg om. Slik er også vår fiende - han kjenner dine svakheter. Men det er en som frir deg, står det. Ikke bare fra å gå i fellen i det hele tatt, men han frir deg også ut av den, om det skulle ha skjedd. «Hans trofasthet er skjold og vern,» leser vi. (v.4b).

  Vi kan lese i 2 Tim 2:13, om denne Hans trofasthet: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» Det er jo nærmest utrolig, ikke sant? Men hvordan skulle du og jeg bli frelst, om Han ikke var slik? Vi som har nettopp et troløst hjerte, som stadig viker av, snart til høyre og snart til venstre. Hør hva Guds ord sier - ikke bare om enkelte menneskers hjerter - men menneskehjertet i det store og hele: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer 17:9).
   Ikke mye å hente der altså! Nei, ingenting! Og i tillegg: Det kan ikke leges! Det kan ikke bli bedre, med andre ord! Men nå vet du, at Gud vet det! Det står jo i Hans ord! Derfor visste Han også hva som måtte til for at vi skulle bli frelst! Et blod som kunne sone all synd, til all tid - ja, skjule hele vårt liv!

   Det er de som tenker - når de leser slike løfter som i denne salmen, at de skal gå utenom alle plager på jord. Men det er jo ikke det det er tale om - det er løfte om at fienden, og alt som kommer fra fienden ikke skal makte å seire over deg som har tatt din tilflukt til Jesus - ikke makte å rive deg ut av Hans hånd!
   Vi leser om det i Rom 8: «Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.» En klar indikasjon på at vi ikke går utenom plagene, ikke sant? Tvert imot, det er mange plager vi må holde ut nettopp fordi vi er kristne! «Men,» leser vi, «i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (v.36-39).
   Det står ikke at de ikke skal forsøke, og at vi ikke skal merke disse krefter, men de skal ikke lykkes - for Jesus, Han vi har tatt vår tilflukt til, har allerede seiret over dem! Han sier om verden: «I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Joh 16:33). For det første er det en klar tale til oss om, at vi ikke unngår trengsel, tvert imot, det er heller en normaltilstand for en kristen - og for det andre er det en klar tale til oss om, at Han ikke skal overvinne verden, men har overvunnet! Han sier videre om djevelen, vår arge fiende: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» (Joh 12:31). Nå - sier Han. Ikke en gang i fremtiden, men nå! Nå når jeg nå går til korsets tre med menneskets synd på mitt legeme! Det er en allerede slagen fiende som raser altså. Men hva med den argaste fiend' som du bær i ditt eige bryst? Det var jo disse tre hovedfiender de gamle talte om, ikke sant? Verden, djevelen og ditt eget kjød. Og de er dine hovedfiender også i dag - i den stund du sitter her nå! Om denne fiende vitner Guds ord: «For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære frem offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde Han én gang for alle da Han ofret seg selv.» (Hebr 7:26-27).
   «Én gang for alle!» Så er altså denne fiende overvunnet allerede! Vi har altså en fullkommen seier i Ham. Men det skal vi altså merke oss, for det er her så mange går feil: I Ham! Aldri i noe annet!