|
Først var det bare et
underfullt syn for Moses - et merkelig fenomen ville vi ha kalt det.
Det vakte hans interesse og nysgjerrighet rett og slett, slik at
han ville bort til det og ta det nærmere i øyesyn. (v.3).
Slik er det også for mange, endatil av de som sliter
kirke- og bedehusbenker - kristendommen, kristenlivet, Herren og Guds
rike har ennå ikke blitt noe mer for dem enn interessant -
i beste fall. Så de leser eller går for å høre interessante utleggelser
av interessante emner. - Det er så interessant dette
og hint - dette underfulle! «Moses sa: Jeg vil gå bort og se
dette underfulle syn.» (3a).
En møteleder et sted, sa etter talen: «Ja, dette var interessant!»
- hvorpå taleren svarte: «Hvis dette bare har vært interessant, så
har jeg talt forgjeves.»
Men så langt var det
bare interessant også for Moses - inntil «Gud ropte til ham
midt ut av tornebusken» (v.4), og det gikk opp for ham, hvem
som åpenbarte seg i dette fenomenet, og hvem han nå altså hadde
å gjøre med. Han hadde ikke blitt mer skremt, om det plutselig hadde
åpenbart seg en giftslange der. «Da skjulte Moses sitt ansikt, for
han fryktet for å se Gud.» (v.6b).
Så lenge han fikk gå der og pusle for seg selv i ørkenen,
opptatt med å gjete svigerfarens småfe, kunne han leve sånn tålelig
med sin synd og svikt. - En del plagsomme tanker og minner nå og da,
men en hangler nå videre i livet likevel. Vi kjenner til tilstanden.
Men så sto han plutselig ansikt til ansikt med Den Hellige!
- Da var ikke Moses' synd og svikt, noe som lå og slumret mer og mindre
der inne i sjelens tussmørke - noe han kunne dempe og ha en viss kontroll
med, men nå sto det klart i dagen: Jeg slo i hjel en mann og gravde
ham ned - «gjemte ham i sanden,» som det står i 2
Mos 2:12. Først
så han seg omkring - at det ikke var vitner - så slo han ham i hjel.
Det var altså overlagt drap, gjort med vitende og vilje - og etterpå
forsøkte han å skjule det. En slik vending tok hans gjerning for Gud
og for sitt folk - og nå sto han overfor den Hellige! «Da skjulte
Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud.» (v.6b).
Vi må ikke gi oss ut på å skulle tjene
Gud etter noe eget tykke! Det går galt! Du kan jo komme til
å slå i hjel dem som ikke skal slås i hjel, men
leges, nettopp fra den død den onde har påført
dem. Men nå stenger du veien for dem til Guds legedom også
- og det var jo ikke det du ville og hadde tenkt.
Skal du gå i krigen, så må du vite
hvem fienden er. Du må kjenne Guds farge, for å bruke
det bildet, for djevelens farge får du aldri riktig tak på,
for han er en kameleon. Han skifter farge, alt ettersom.
Høres det vanskelig ut å være en Guds
tjener da? Ja, og det er det jo også - det er i utgangspunktet
umulig - som apostelen Paulus skriver i 2 Kor 2:16: «Og hvem er vel
dugelig til dette?» Og der hadde det stanset for oss, om det ikke
var som han også skriver i 2 Kor 3:5: «Ikke så at vi av oss
selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet
er av Gud.»
Du ser i dag,
hvordan folk er opptatt med såkalte guddommelige manifestasjoner -
de strømmer til i mengder for å se underlige ting, men når så du den
frykten som vi ser hos Moses her? Gud, den fortærende ild imot
all synd! (Hebr 12:29).
Men det var ikke
slik Han åpenbarte seg her. Det var den tre ganger hellige,
allmektige Gud som åpenbarte seg i mennesket Jesus Kristus - men likevel
ikke som en fortærende ild - heller som en varmende ild. Men
at Jesus var hellig, det er det jo ingen tvil om, og den som
får med Ham å gjøre er aldri i tvil om, at Han har med Den Hellige
å gjøre. - Ingen av dem som kom i livssamfunn med Jesus kunne fortsette
i synd, og de som kom til Ham med sine egne gjerninger og sitt fromme
liv, de kom også i berøring med den fortærende ild - de brant
seg på Ham. Mens «tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre
Ham,» står det - ja, det står endatil: Alle tollere og syndere.
(Luk 15:1).
Dette - denne gudsåpenbaring
møter vi også i teksten vår. - Ingen tvil om, at den ild det tales om her
var hellig - det var jo Herren som åpenbarte seg. - Men likevel
brenner ikke tornebusken opp.
Det er altså en måte for Gud å åpenbare seg på - ikke mindre hellig - men
likevel på en slik måte, at Han ikke blir til undergang for det skapte.
Det er et bilde på Gud åpenbart i kjød, som mennesket Jesus Kristus.
Men at det var hellighet Moses her sto overfor, det ser vi for det første av Guds ord
til ham: «Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står
på, er hellig grunn.» (v.5).
Skoene er et bilde på menneskets vandring, og det kan ikke bestå for Gud!
Det var disse «sko,» Jesus aldri fikk av fariseerne og de skriftlærde. Men
det står vel bedre til med deg? Du står vel uten «sko» for Herren? Som det
heter i en kjent sang: «Naken jeg om kleder ber, Hjelpeløs til
nåden ser.»
Moses berget livet her, fordi han
bøyde seg for sannheten, det faktum at han ikke kunne bestå for den
Hellige ved noe av sitt eget - og fordi Gud her ikke åpenbarte seg til dom,
men til frelse!
Har du sett Jesus slik! - Gud åpenbart til frelse.
Gud sa ingenting til Moses om denne egypteren han hadde
slått i hjel. - Det trengte Han ikke. - Moses var nok snar til å sparke
av seg skoene, der han sto! Loven i hans sinn, hadde nok allerede
bøyd Moses i støvet, i skyldfølelse og anger - og Herren legger ikke
stein til byrden.
|
Slik er det vel
også for deg, når Jesus treder nær, og du begynner å tenke på himmel
og salighet - du ser inn i deg selv, på alt det som ligger der og
anklager, alt det som det ikke ligger i din makt å bli kvitt - og
så står det klart for deg: Hva har en slik som meg i himmelen å gjøre?
- Dette inntil Jesu ord begynner å trenge inn og spre tåken: «Syndenes
forlatelse! - Jeg gir meg selv til syndenes forlatelse!»
Som Han sier til Moses, lenger ute i teksten: «Nå
er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre
dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som
flyter med melk og honning.» (v.8a).
Merk deg, hva som egentlig står her. Det var ikke Moses
som skulle føre dem ut - nei, hør hva som sies her: «Nå er jeg
steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre
dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som
flyter med melk og honning.» (v.8a). Jeg! - sier Herren. Moses
er bare den som skal gå og forkynne dem det. Moses er den, ved hvem
Han førte dem ut, men det var ikke i Moses' makt, det var Herren
som gjorde det! Og dette er ikke en historie, det er historie! - Det
har virkelig hendt!
Også til deg lyder det: «Nå er jeg steget ned for å utfri
dem - ! Jeg skal føre dem opp - !» Ja, opp dit hvor du aldri kunne
ta deg frem! «Jeg skal føre dem opp!» sier Jesus - derfor
er jeg kommet til jord!
Å, hør nå dette: Jeg! - Når det er tale om din
frelse - det heter ikke da, du, du! - men jeg, jeg! Jeg skal føre
deg opp!
Han bruker også en helt bestemt betegnelse, for å si Moses
hvem Han er her: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks
Gud og Jakobs Gud.» (v.6a).
Jesus anvender dette i et møte med saddukeerne en gang
- de som nektet at det var noen oppstandelse fra de døde - saddukeerne,
den tids liberale teologer eller humanetikere, om du vil - det er
samme sort - og så bruker Han det til å gjøre en sak helt klar for
oss (også Guds- og Guds folks motstandere bruker Han til vår fordel).
- Vi skal lese fra tre av evangeliene: «Men når det gjelder de dødes
oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud,
som sier: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke
de dødes Gud, men de levendes.» (Matt 22:31-32). «Men når det gjelder
de døde, at de oppstår, har dere ikke lest i Moseboken, i fortellingen
om tornebusken, at Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og
Isaks Gud og Jakobs Gud!» (Mark 12:26); «Men at de døde oppstår, det
har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han
Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.» (Luk 20:37).
Du som har tatt din tilflukt til Jesus - du har tatt
din tilflukt til livet, til livets kilde! - Du skal
ikke dø, du skal leve! Han er de levendes Gud! - Og dette livet,
det evige, det har Han gitt deg i sin Sønn, vitner Ordet i
1 Joh 5:11.
Er det ikke nå på tide å sparke av deg de skitne skoene
dine, og ta din tilflukt til Ham som Gud har sendt i stedet? - La
meg bare minne om, at den som ikke sparker av seg disse skoene, han
vil komme til å møte Gud, ikke i den milde varmende ild, men i den
fortærende.
Det er nettopp årsaken til at du ikke skal dø, men leve,
fordi Han har tatt på seg og båret det som blir deg til død - nemlig
din synd!
Dermed så er det en forkastelse av hele Jesu Kristi verk,
både på jorden og i himmelen, å ville beholde sitt eget. Vi har i
syndefallet mistet vårt opprinnelige bilde (Guds bilde), og det må
gjenopprettes ved Jesus Kristus.
Du hører det ofte sagt i dag: Vi er skapt i Guds bilde,
og derfor er vi da også så uendelig mye verd - fordi vi bærer Guds
bilde. Det er «god teologi» alle vegne i dag det - også i luthersk
sammenheng. Jeg vil spørre deg: Er dette bibelsk rett? Nei, dette
er en blanding av sannhet og løgn, som djevelen er en sann mester
i. Dette er såkalte New Age tanker og ikke bibelsk teologi!
Det er sant, at vi ble skapt i Guds bilde, og det lyder
slik: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han
det, til mann og kvinne skapte Han dem.» (1 Mos 1:27). Men så vet
vi, at det skjedde noe som er omtalt i 1 Mos 3 - mennesket falt i
synd. Og hør hva som deretter sies: «Da Adam var hundre og tretti
år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt
bilde. Han kalte ham Set.» (1 Mos 5:3).
Hvilket bilde var det? - Var det Guds bilde? -
Nei, det var den falne Adams bilde! Derfor begynte også mennesket
å bære frem offer for Gud - og Abel det sanne offer, nemlig det blodige!
- Og derfor også dette Guds rop til Moses, som vi møter i teksten
vår: «Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står
på, er hellig grunn.» (v.5).
Nei, Gud er ikke kommet for å opphøye oss, ved hva vi
er i oss selv - Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.
(Matt 18:11 og Luk 19:10).
Så får du se etter, om det er der du bor, så Han
ikke skal banke forgjeves!
«Jeg vil gå bort og
se dette underfulle syn.» (v.3a).
Ja, måtte vi alle få øye på dette underfulle syn - Gud,
Den Hellige, åpenbart til frelse for syndere. Da ser du Jesus!
Skriften uttrykker det blant annet slik i Hebr 7:19:
«Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir
ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.»
Dette bedre håp, det er Gud åpenbart i kjød, Jesus Kristus!
Ved det kan også du nærme deg Gud!
|
Kristi
forklarelsesdag
