|
Ja, det var en tid da også det norske
folk gledet seg høylig over et godt – eller skal vi si: av Herren
velsignet – år. Men disse mange år med velstand har gjort de fleste
av oss ganske så blaserte, dessverre. Det er jo blitt som en selvfølge
– ja, for mange den mest selvsagte ting – at vi har alt vi trenger,
og mer til. Det skulle bare mangle! - det er tonen og synet på dette.
Men det har ikke alltid vært slik. Det er faktisk ikke så altfor mange
år vi må tilbake i vår egen historie før situasjonen var en ganske
annen. Man sådde sitt korn med hatten i hånden og bønn til Gud.
Det man gjerne ikke tenker
i denne arrogansen som råder i våre dager, er at slike tider kan komme
igjen før vi kan forestille oss. Se bare hva en – en – tørr sommer
gjorde nå, man måtte begynne nedslaktning av buskap, pluss så mange
andre alvorlige problemer. En tørr sommer! Smak litt på det!
En annen ting er invasjon
av en fremmed makt. Folket har trodd seg trygge i Norge før, uten
reell grunn i virkeligheten.
Kort sagt: Det er fremdeles
Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til,
som vi kan lese det i Ordsp 10:22.
Ingen må komme og si at Herren
ikke har velsignet Norge. Tenk nå bare på alle disse som emigrerte
til Amerika i sin tid, for dette landet består jo stort sett av gråstein.
Likevel er vi blitt blant de rikeste i denne verden.
Men så følger et betimelig
og alvorlig spørsmål på dette: Hvordan har vi takket Ham? Behøver
jeg å nevne i detalj alle ulovene som er blitt ført inn? Lover som
spotter Gud like opp i ansiktet!
Ja, vi er alle syndere! Hører
vi ikke det så ofte, så snart det pekes konkret på våre synder? Og
ja, det er sant, men noen har dette blitt alvor for, og de har i sin
nød flydd til Ham hos hvem det er tilgivelse. I Sal 130:4, leser vi:
«Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.»
For at vi skal frykte deg!
Synes du ikke det er en underlig kombinasjon sammen med ordet om tilgivelse!
Det virker jo motsatt hos så mange: Det er da ikke så farlig for Gud
tilgir jo! Jo, det er farlig, for det er bare ett sted du kan fly
med synd! - blodet! Jesu Kristi Guds Sønns blod! Ett sted!
Tar ikke Han imot deg, så er du fortapt! Evig fortapt! Så frykt for
at det skal bli sløvt for deg! For, som nevnt, tilgivelsen er ikke
noe annet sted!
Og legg merke til at det
brukes ordet tilgivelsen – den er hos Ham, står det – som om tilgivelsen
er en egen størrelse.
I Luk 7:49, stiller blant
annet fariseerne og de skriftlærde dette viktige spørsmålet: «Hvem
er denne, som endog tilgir synder?» I Luk 5:21, sier de: «Hvem er
denne som taler spottord? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?»
Det var helt rett det – det
er jo nettopp det vi nå har vært inne på – Gud alene kan tilgi synd!
Tilgi så det ikke tilregnes oss mer! Tilgi, så vi står der som en
som aldri har gjort det! Hør du!: Hos Ham er denne tilgivelsen tilgjengelig
nå i denne selvsamme stund!
De hadde rett så langt, at
i alle andres munn enn Jesu ville dette være spottord! Men hos Ham
er tilgivelsen!
Luthersk lære og forkynnelse
– det som er særegent for den, det er Guds trøstende tale til det
engstelige sinn. Altså evangelieforkynnelse til den som har ondt av
sin synd! Det er særegent – det skal du merke deg! Den har
også med seg andre ting, men det som reiser seg som solen midt på
himmelen over det alt sammen det er nåden i Jesus Kristus! Frelsens
ord! Nåde, renselse og forlatelse, så du kan nærme deg Gud med frimodighet,
alt i Jesus, din frelser og Herre - og altså ikke dette om å
motta kraft og styrke til å seire og lignende - nei, tilgitt
og renset her og nå, midt i din elendighet!!
Tidligere i den samme salme
som vi har hentet teksten fra, skriver salmisten David: «Du som hører
bønner, til deg kommer alt kjød. Når mine misgjerninger er blitt meg
for tunge, da utsletter du våre overtredelser.» (v.3-4).
Utsletter! Men det som er
utslettet er jo ikke mer! Igjen: Hos deg er tilgivelsen!
|
Det brukes to ord om samme sak – tilgi og forlate. Personlig
heller jeg til forlate. Det er et ufattelig fint ord som sier
så mye! Du vet, hvis du forlater noe, da går du bort fra det, ikke
sant? Du legger det bak deg, med andre ord. Du forlater det! Se dette,
med tanke på at Gud forlater din synd!
Kan du tro det her og nå?
- at Gud har forlatt din synd! Neeeiii, jeg vet sannelig ikke, tenker
du kan hende, mens du likesom speider etter denne tro i deg som skal
tro dette du hører! Men hør nå her! - saken er vel like sann om ikke
du finner en slik sikker tro i deg selv? Det er jo Gud som er sanndru
– ikke det du finner i deg selv!
Du som har søkt Guds nåde
for dine synder – eller kanskje du tenker på en bestemt synd – Han
har forlatt deg den! Hør det sagt slik: Han har forlatt den! Det vil
si, den ligger bak Ham! Han har gått videre, om du vil.
Slik som det norske folk, og ethvert folk i
denne verden, er avhengig av Guds velsignelse, og all utakknemlighet
og frafall får sin straff, slik er også du og jeg på det personlige
plan, avhengig av velsignelsen i Jesus Kristus, om det skal gå oss
vel – og også her vil all utakknemlighet og frafall få sin straff!
Derfor heter det også at vi skal frykte Ham! Frykte for å komme bort
fra den grunnvoll Han har lagt for oss, og over på noe annet, som
kan hende ser mer åndelig ut i våre øyne. Tenk hvilken synd det er
å forkaste Golgata! - Han som var villig å dø i ditt sted for at du
skulle få leve ved Ham! Hva har Han forlangt av deg? Han har jo selv
oppfylt alt i ditt sted!
Stans nå opp for det Jesus
sier i Matt 5:17: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve
loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å
oppfylle.»
Og da blir det jo et betimelig
spørsmål til deg: Hvor vil du ellers finne frelse? Loven er jo ikke
opphevet - og det er ingen annen som har oppfylt den! Utenfor Ham
er den fullt ut gjeldende med sitt krav til deg! Men i Ham er den
også fullt ut gjeldende, men som oppfylt for deg – ja, hvert eneste
krav til punkt og prikke!
Ser du den uendelige velsignelse
vi er gjenstand for i og med Ham – og ser du hvilken uendelig velsignelse
hele vårt folk er gjenstand for, i og med at Hans ord kom til Noregs
fjell, og ljos over landet strøymde?
Når vi leser disse vers i
Salme 65 her, så kommer en snart i hu vers 2 fra Salme 103: «Min sjel,
lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger!» Men så er det dessverre
nettopp det vi har gjort! Langt inn i den kristne forsamling har den
verdslige tankegang og forståelse fått et slikt fotfeste, at hjertet
er blitt aldeles kaldt for Herren. Men hør nå et varmt hjerte for
Herren fra Sal 116:12: «Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle Hans
velgjerninger mot meg?»
Hvordan og ved hva, skal
jeg betale Ham tilbake for dette? Men så vet vi det, at det er bare
ikke mulig, for vi har ikke noe å bringe Ham som forslår – vi må bare
fortsette å ta imot og ta imot i det uendelige, til vi en dag er fremme
ved det mål Han har satt for oss, for der å få alt på en gang! Er
Han ikke da verd vår lov og pris?
Du har fått alt for intet!
Og så ligger det en dag der fremme, da det skal øses ut over deg alt
sammen! Og hva har du så gjort for det? Nei, dersom du er av sannheten,
sier du: Jeg har bare trettet deg med mine misgjerninger og voldt
deg møye med mine overtredelser! Med andre ord – jeg har fortjent
det motsatte om det var mitt som skulle gjelde her. Men nå er det
ikke ditt som gjelder, det er Jesu sitt, og da har det fullkomne gått
foran deg innfor tronen og åpnet vei!
«Jesus gjelder i mitt sted.
Det er all min glede. Salighet
og liv og fred er i Ham
til stede.»
Nr 265 i Sangboken. La oss
synge den nå til slutt!
|
Høsttakkefest
