Tilbake            
                                              Høsttakkefest

 

 

 




Du har gitt jorden regn el. Du har gitt ...!

Sal 65:10-14

   10 Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den overmåte rik. Guds bekk er full av vann. Du skaffer dem korn, for slik legger du alt til rette. 11 Du vannet dens furer, du jevnet dens plogskjær, du bløtte den opp med regnskurer, velsignet dens grøde. 12 Du har kronet året med din godhet, og dine fotspor drypper av overflod. 13 Ødemarkens beiter drypper, og haugene binder om seg med jubel. 14 Markene er kledd med sauer, og dalene er dekket med korn. Folk jubler av glede og synger.

   Ja, det var en tid da også det norske folk gledet seg høylig over et godt – eller skal vi si: av Herren velsignet – år. Men disse mange år med velstand har gjort de fleste av oss ganske så blaserte, dessverre. Det er jo blitt som en selvfølge – ja, for mange den mest selvsagte ting – at vi har alt vi trenger, og mer til. Det skulle bare mangle! - det er tonen og synet på dette. Men det har ikke alltid vært slik. Det er faktisk ikke så altfor mange år vi må tilbake i vår egen historie før situasjonen var en ganske annen. Man sådde sitt korn med hatten i hånden og bønn til Gud.
   Det man gjerne ikke tenker i denne arrogansen som råder i våre dager, er at slike tider kan komme igjen før vi kan forestille oss. Se bare hva en – en – tørr sommer gjorde nå, man måtte begynne nedslaktning av buskap, pluss så mange andre alvorlige problemer. En tørr sommer! Smak litt på det!
   En annen ting er invasjon av en fremmed makt. Folket har trodd seg trygge i Norge før, uten reell grunn i virkeligheten.
   Kort sagt: Det er fremdeles Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til, som vi kan lese det i Ordsp 10:22.

   Ingen må komme og si at Herren ikke har velsignet Norge. Tenk nå bare på alle disse som emigrerte til Amerika i sin tid, for dette landet består jo stort sett av gråstein. Likevel er vi blitt blant de rikeste i denne verden.
   Men så følger et betimelig og alvorlig spørsmål på dette: Hvordan har vi takket Ham? Behøver jeg å nevne i detalj alle ulovene som er blitt ført inn? Lover som spotter Gud like opp i ansiktet!
   Ja, vi er alle syndere! Hører vi ikke det så ofte, så snart det pekes konkret på våre synder? Og ja, det er sant, men noen har dette blitt alvor for, og de har i sin nød flydd til Ham hos hvem det er tilgivelse. I Sal 130:4, leser vi: «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.»
    For at vi skal frykte deg! Synes du ikke det er en underlig kombinasjon sammen med ordet om tilgivelse! Det virker jo motsatt hos så mange: Det er da ikke så farlig for Gud tilgir jo! Jo, det er farlig, for det er bare ett sted du kan fly med synd! - blodet! Jesu Kristi Guds Sønns blod! Ett sted! Tar ikke Han imot deg, så er du fortapt! Evig fortapt! Så frykt for at det skal bli sløvt for deg! For, som nevnt, tilgivelsen er ikke noe annet sted!
   Og legg merke til at det brukes ordet tilgivelsen – den er hos Ham, står det – som om tilgivelsen er en egen størrelse.
   I Luk 7:49, stiller blant annet fariseerne og de skriftlærde dette viktige spørsmålet: «Hvem er denne, som endog tilgir synder?» I Luk 5:21, sier de: «Hvem er denne som taler spottord? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?»
   Det var helt rett det – det er jo nettopp det vi nå har vært inne på – Gud alene kan tilgi synd! Tilgi så det ikke tilregnes oss mer! Tilgi, så vi står der som en som aldri har gjort det! Hør du!: Hos Ham er denne tilgivelsen tilgjengelig nå i denne selvsamme stund!
   De hadde rett så langt, at i alle andres munn enn Jesu ville dette være spottord! Men hos Ham er tilgivelsen!

   Luthersk lære og forkynnelse – det som er særegent for den, det er Guds trøstende tale til det engstelige sinn. Altså evangelieforkynnelse til den som har ondt av sin synd! Det er særegent – det skal du merke deg! Den har også med seg andre ting, men det som reiser seg som solen midt på himmelen over det alt sammen det er nåden i Jesus Kristus! Frelsens ord! Nåde, renselse og forlatelse, så du kan nærme deg Gud med frimodighet, alt i Jesus, din frelser og Herre!
   Tidligere i den samme salme som vi har hentet teksten fra, skriver salmisten David: «Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød. Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge, da utsletter du våre overtredelser.» (v.3-4).
   Utsletter! Men det som er utslettet er jo ikke mer! Igjen: Hos deg er tilgivelsen!

   Det brukes to ord om samme sak – tilgi og forlate. Personlig heller jeg til forlate. Det er et ufattelig fint ord som sier så mye! Du vet, hvis du forlater noe, da går du bort fra det, ikke sant? Du legger det bak deg, med andre ord. Du forlater det! Se dette, med tanke på at Gud forlater din synd!
   Kan du tro det her og nå? - at Gud har forlatt din synd! Neeeiii, jeg vet sannelig ikke, tenker du kan hende, mens du likesom speider etter denne tro i deg som skal tro dette du hører! Men hør nå her! - saken er vel like sann om ikke du finner en slik sikker tro i deg selv? Det er jo Gud som er sanndru – ikke det du finner i deg selv!
   Du som har søkt Guds nåde for dine synder – eller kanskje du tenker på en bestemt synd – Han har forlatt deg den! Hør det sagt slik: Han har forlatt den! Det vil si, den ligger bak Ham!

   Slik som det norske folk, og ethvert folk i denne verden, er avhengig av Guds velsignelse, og all utakknemlighet og frafall får sin straff, slik er også du og jeg på det personlige plan, avhengig av velsignelsen i Jesus Kristus, om det skal gå oss vel – og også her vil all utakknemlighet og frafall få sin straff! Derfor heter det også at vi skal frykte Ham! Frykte for å komme bort fra den grunnvoll Han har lagt for oss, og over på noe annet, som kan hende ser mer åndelig ut i våre øyne. Tenk hvilken synd det er å forkaste Golgata! - Han som var villig å dø i ditt sted for at du skulle få leve ved Ham! Hva har Han forlangt av deg? Han har jo selv oppfylt alt i ditt sted!
   Stans nå opp for det Jesus sier i Matt 5:17: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»
   Og da blir det jo et betimelig spørsmål til deg: Hvor vil du ellers finne frelse? Loven er jo ikke opphevet! Utenfor Ham er den fullt ut gjeldende med sitt krav til deg! Men i Ham er den også fullt ut gjeldende, men som oppfylt for deg – ja, hvert eneste krav til punkt og prikke!
   Ser du den uendelige velsignelse vi er gjenstand for i og med Ham – og ser du hvilken uendelig velsignelse hele vårt folk er gjenstand for, i og med at Hans ord kom til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde?
   Når vi leser disse vers i Salme 65 her, så kommer en snart i hu vers 2 fra Salme 103: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger!» Men så er det dessverre nettopp det vi har gjort! Langt inn i den kristne forsamling har den verdslige tankegang og forståelse fått et slikt fotfeste, at hjertet er blitt aldeles kaldt for Herren. Men hør nå et varmt hjerte for Herren fra Sal 116:12: «Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle Hans velgjerninger mot meg?»
   Hvordan og ved hva, skal jeg betale Ham tilbake for dette? Men så vet vi det, at det er bare ikke mulig, for vi har ikke noe å bringe Ham som forslår – vi må bare fortsette å ta imot og ta imot i det uendelige, til vi en dag er fremme ved det mål Han har satt for oss, for der å få alt på en gang! Er Han ikke da verd vår lov og pris?
   Du har fått alt for intet! Og så ligger det en dag der fremme, da det skal øses ut over deg alt sammen! Og hva har du så gjort for det? Nei, dersom du er av sannheten, sier du: Jeg har bare trettet deg med mine misgjerninger og voldt deg møye med mine overtredelser! Med andre ord – jeg har fortjent det motsatte om det var mitt som skulle gjelde her. Men nå er det ikke ditt som gjelder, det er Jesu sitt, og da har det fullkomne gått foran deg innfor tronen og åpnet vei!
   «Jesus gjelder i mitt sted.
Det er all min glede. Salighet og liv og fred er i Ham til stede.»
   Nr 265 i Sangboken. La oss synge den nå til slutt!

 


  
Jesus gjelder i mitt sted.
Det er all min glede.
Salighet og liv og fred
er i Ham til stede.

   Jesus gjelder i mitt sted.
Det er ankergrunnen.
Mine synders straff Han led,
drakk min kalk til bunnen.

   Jesus gjelder i mitt sted.
All Hans arv jeg eier,
hele Hans rettferdighet
og Hans store seier.

   Jesus gjelder i mitt sted.
Fritt jeg frem tør trede,
falle for Guds åsyn ned,
takke og tilbede.

    Jesus gjelder i mitt sted
for den hvite trone.
Derfor skal i evighet
takken til Ham tone.

E.K.