|
Det store den lutherske reformasjon brakte frem i lyset - det var
som en stor skatt som var gått tapt, men nå ble funnet igjen - det
var skjelningen mellom lov og evangelium. Dette kalte de, og holdt
for, et overmåte stort og guddommelig lys. Og nødvendig til frelse!
Uten å kunne skjelne mellom lov og evangelium vil det hele ende i
en tåke, hvor det ikke er mulig å finne frem.
Vi skal hente frem noe annet fra Skriften - også det fra Det Gamle
Testamente - og se det i forhold til den teksten vi nettopp leste
fra profeten Amos: «Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør
etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre
på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» (Jer 6:16).
Et betimelig vers til oss i vår tid! Du hører så mye
i dag, om at vi lever i en moderne tid, så Guds ord - Guds budskap
- må tilpasses denne tid. Som om Guds budskap til oss ikke var et
evig gyldig budskap. Et budskap påført Hans segl én gang for alle.
Eller du hører sagt: Gud gjør ting annerledes i dag!
Her vises tilbake til de gamle stier. Det du har forlatt, det
du er kommet bort fra. Som det sies til engelen for menigheten i Efesus:
«Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.
Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første
gjerninger!» (Åp 2:4-5). Med andre ord: Vend tilbake til det
du har kommet bort fra! Ikke noe nytt, men det gamle!
Men nå skal vi lese dette verset hos profeten Jeremia,
slik det er oversatt i den såkalte King James oversettelsen, for der
kommer det klarere frem, hva det er tale om: «Så sier Herren:
Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør
hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile
for deres sjeler.» (Jer 6:16).
I den første leste vi: «Spør hvor veien går til
det gode.» I den andre: «Spør hvor den gode veien er.»
Det er forskjell på veien til det gode, og den gode veien. Det er
veien i seg selv som er god! Den er vi kalt til å vandre på, og ikke
en vei som fører til det gode. Vi forstår det best når vi hører Jesu
ord til oss: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).
Den gode veien er kommet til oss! Vandre på den, sier
Herren. Det er ikke vi som skal finne den - men den blir forkynt oss!
Et annet ord fra Skriften, som skal opplyse oss om forskjellen på
lov og evangelium: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal
deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi
dere Davids rike nåde, den visse.» (Jes 55:3).
Det er jo dette apostelen vitner i Rom 10:17: «Så
kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som
en hører, kommer ved Kristi ord.»
Du ser, den gode veien legges inn i deg ved Kristi ord.
Jesus kommer inn ved det ord du hører. Da er du på veien! Bli på den,
vitner Ordet for deg! Det vil si - vandre på den! Bli i nåden! Bli
i Guds kjærlighet slik den er åpenbart ved Jesus Kristus, Guds Sønn,
og Guds lam!
Den tekst som vi leste fra profeten Amos, det er en lovtekst. I den
ligger en veldig advarsel til folket, og en opplysning om at Herren
ser, og vet om deres synder og overtredelser. Det er ikke skjult for
Ham. Og de får da en veldig oppfordring om å forandre sine veier.
Det er også knyttet løfter til loven. Det skal vi være klar over.
Men løfter for dette livet. Det er også knyttet løfter til
loven for det kommende liv, dersom du oppfyller den. Den gir altså
i utgangspunktet håp om et evig liv - men det er i virkeligheten et
fåfengt håp, for, som vi leser i Rom 8:3: «- det som var umulig
for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet.» Alt
håp ut over dette liv, knyttet til loven er et fåfengt håp!
Men for dette livet gir loven løfter og håp, som ikke
er fåfengte. I Ef 6:2-3, skriver Paulus: «Hedre din far og din
mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til - for
at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet.»
E.K.
|
Altså, gjør dette, og det skal gå deg godt! Det er jo også hva som
blir sagt her i teksten vår - men du skal merke deg et ord, som alltid
følger loven: Kanskje! Her leser vi Herrens oppfordring til
dem gjennom profeten om å forandre sine veier - og så kommer det:
«Kanskje Herren, hærskarenes Gud, da vil være nådig mot Josefs
rest.» (v.15b). Kanskje! Det vil si: Det kan skje, men
det er slett ikke sikkert!
Hvorfor denne usikkerheten? Fordi det beror på oss!
Det er grunnet på, og bedømt ut fra hva vi får til. Er det bra nok?
Er motivet for handlingen rett? Er det av hjertet med andre ord? Er
det med takk til Gud - og for Hans skyld alene osv.? Kanskje!
Lovens forbannelse!
Men likevel altså - et enkeltmenneske, og et samfunn
vil tjene på å holde seg til Guds lov. Det må det ikke herske noen
tvil om. Og et enkeltmenneske, og et samfunn vil gå inn i den visse
dom, ved å forlate og ikke gi akt på Guds lov.
Men hvordan taler nå evangeliet? Vi leste jo et par steder i Det Gamle
Testamente - først Jer 6:16: «- spør hvor den gode veien er
og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler.»
Det vil altså si: Motta Jesus - Guds gave - og bli i
Hans kjærlighet! Bli i Hans nåde! Så kanskje ...? Nei, her
er ikke noe kanskje - her leser vi til glede og frimodighet innfor
Gud og vår evige skjebne: «Da skal dere finne hvile for deres
sjeler.» Her er kanskje byttet ut med skal!
Som vi også hørte av det andre ordet: «Hør! Så
skal deres sjel leve.» Så skal! Og det eneste du oppfordres
til er å høre! Og i dette ligger grunnen til at kanskje
er erstattet av skal! For nå beror det ikke lenger på deg,
men du kalles til å høre om, hva en annen har gjort! Hva Herren har
gjort for deg! Og da er det ikke lenger noe usikkert, vet du! Kan
du se det nå? Kan du se din frelse i dette? Grunnet på hva Herren
har gjort for deg!
Vi leste fra Rom 8:3: «- det som var umulig for
loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet.» Alt håp
ute! Alt håp fåfengt håp! Men takk Gud! det stanser ikke der, men
hør!: «- det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig
kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.»
Det gjorde Gud! Derfor er det ingen usikkerhet
- ikke den minste gnist av usikkerhet - knyttet til dette! Derfor
har du grunn til å tro fullt og fast, for din frelse er knyttet til
Guds gjerning, og ikke din! Du oppnår himmel og salighet ved
noe Han har fullført! Derfor står det også, som du hørte fra Jes 55:3:
«Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt
med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.» Den visse!
Dette er den Guds arm som ikke er for kort til å frelse!
Dette er den Guds hånd, som griper et menneske, og holder det fast!
Den nåde som er oss gitt, i Jesus Kristus, vår Herre - den visse!
Vi nevnte hvordan et ord var oversatt i en annen bibeloversettelse,
nemlig den såkalte King James - vi skal høre hvordan slutten på dette
verset lyder der: «Davids rike miskunn, den trofaste!»
Den trofaste! Og her er det da tale om Guds trofasthet!
Med andre ord: Den visse!
Vi leser om denne Guds trofasthet i 2 Tim 2:13: «Er
vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg
selv.» «- så forblir Han trofast!» Han forblir
- for Han kan ikke forandre seg! Dette er altså den klippe Han setter
dine føtter på! Vil du heller holde deg til loven? Til lovgjerninger?
Det vil si - din egen gjerning?
Som nevnt - loven har løfter for dette livet, og det gjør vi klokt
i å merke oss, men setter du lit til den ut over det, da har du slått
inn på den mest giftige vei et menneske kan gå på! Det er døden!
Det kalles i Guds ord - lovens forbannelse!
Jeg spør til slutt: Var det et stort lys det reformatorene fikk? Og
hvordan har vi tatt vare på det?
|
For
rettferdighet og fred
