Tilbake            
                                               Fastelavnssøndag





 

 


Såret for våre overtredelser

Jes. 53, 1 - 5

   1. Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbaret? 2. Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham. 3. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet. 4. Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.
 

   Kristenliv, det er et forunderlig liv. Det er motsatt av verdens vis. Gud seiret i svakhet, og slik er det for oss også - vi seirer i vår svakhet. Ikke forsøk å bli sterk, for da har du tapt!
   Det er mye bedrag ute og går her i dag - derfor også all denne bønn du kan høre om kraft og styrke. At Gud må gjøre oss sterke, så vi kan stå.
   «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk,» skriver apostelen til oss. ( 2 Kor. 12,10). «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg» (2 Kor. 12,9), vitner han. Så ikke tenk at Han har glemt deg, om det ikke har blitt som du tenkte og ønsket.
   Når hørte du sist en kristen rose seg av sin skrøpelighet? Når gjorde du det?

   Dette er et ord av profeten Jesaja i Skriften, som alle troende er vel kjent med. Det er som med Joh. 3,16 - et ord de fleste kan utenat.
   Det er en fare forbundet med det - det en tror en kan, det har en gjerne en tendens til å fare fort forbi. - Det der kan en jo. Det blir et slikt ord som det er fint å skrive opp og tegne noen blomster rundt og sende til venner og bekjente som en hilsen - men har en forstått innholdet i ordet? - Det er et spørsmål vel verd å stanse opp for.

   «Hvem trodde det budskap vi hørte?» (v.1a). Ja, hvem trodde det! Hvem har hørt og sett dette ordet på en slik måte, at en har tatt sin tilflukt til det som blir forkynt, for sin egen del - tross synder og mén det er hele min ære?
   Ja, det står her, rett for øynene våre, talt like ut til oss: Den «for hvem Herrens arm ble åpenbart!» (v.1b).
   Det vi leser om i denne teksten - den personen som blir fremstilt for oss her - det er Herrens arm rakt ut til vår frelse!
   Har du sett det? - Det er den hånd som skal gripe deg og holde deg fast i frelsen - en hånd som ikke kan svikte, et fullbrakt verk!
   Kanskje holder du på å streve og arbeide med deg selv - gjøre forbedringer, legge av deg synder og uvaner. Gad vite hvordan du gjorde det, og om det ikke finnes verdslige mennesker som kan gjøre dette like bra, og enda bedre en deg? Eller kanskje gjøre en innsats i Guds rike, som det gjerne heter - ja, det Han da bli glad for, og lønne deg for! 
   Tror du det er nok kraft i denne din arm, til frelse? Tenk om Jesus kom nå - tenk om døden kom nå - mens du ennå strever og arbeider!

   Men hør nå, hva Skriften vitner om Herrens arm: «Se,» - ja se! - «Herrens hånd er ikke for kort til å frelse.» (Jes. 59,1).
   Det er hva Jesus bekrefter, der Han roper ut: «Det er fullbrakt!» (Joh. 19,30).
   Det som er fullbrakt, det er jo tilstrekkelig, og det trengs ikke noe tillegg da. - Herrens arm er nok! Om det fullbrakte verk ikke var tilstrekkelig, men det krevdes noe i tillegg - ja, da var vi jo tilbake til startpunktet igjen. Og da var vi fremdeles i våre synder. Da var vi fremdeles fortapt!

   Men hva er det vi ser, når vi hører dette fullbrakt? - Jo, det er en korsfestet mann! Da skjer det likesom en kortslutning, ikke sant? For tanken altså. - Det kan da ikke være noen seier i en person som fienden har naglet til et tre, og som faktisk dør!
   Det er nettopp som profetert i teksten vår: «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet.» (v.2b-3).

   Å, når Gud griper inn - ja, da er det likesom ikke måte på hvor god Han er. Men når Han ikke griper inn, er Han ikke god da?
   Det er som med israelsfolket der de vandret i ørkenen - da Gud grep inn og hjalp dem, da lovpriste de, sang og danset, men da det var noen vanskeligheter og de måtte lide noen slags nød, da forbannet de utgangen av Egypt - at de hadde forlatt det.
   Og slik er det jo også i dag! Det er vel mange som kan synes om Jesus, som et godt menneske, en person som gjorde mye godt, talte mange kloke og vise ord og lignende. Eller om kristendommen, slik de har laget den til for seg selv - en å komme til med alle ting, en som kan gi meg en følelse av fred, eller til og med sterke religiøse opplevelser, eller kirkekunst, kirkemusikk, kirkerommets stillhet - har du hørt den? Men smertenes mann! Han som måtte forsone Gud på grunn av din synd, ved sine smerter, sin død og sitt blod - nei, Han er ikke like spiselig for de mange.
   De ting jeg nå nevnte - det er ikke noe galt i dem, i og for seg, det er jo slik vi lever vårt liv som kristne her i verden, mer og mindre, men er det uten denne smertenes mann, frelseren og forsoneren - ja, da er det kun religiøsitet, og det er like lite frelse i det som en hvilken som helst annen religion i denne verden!
   Gud visste dette - Han vet hva menneskesinnet og menneskehjertet er opptatt med. Det vet også djevelen - så når det gjelder å skape avguder, det som kan trekke mennesket etter seg, så gjelder det å skape dette som kalles image. Altså et uttrykk som kan trekke til seg, imponere eller lignende. Du ser det særlig innenfor pop- og rockeverdenen for eksempel - kan en skape et godt image, utseendemessig og ved måten å oppføre seg på, og fremstå på - ja, så behøver det ikke være noen særlig god sanger eller musiker engang.
   Du ser det samme på fotballstjerner og politikere, og før i tiden særlig på hærførere - fremtoning og et image av kraft og besluttsomhet - som jo er noe mennesket lett faller for!
   Guds ord derimot, taler slik om det: «Sett ikke lit til fyrster, til et menneskebarn som ikke kan frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer.» (Slm. 146,3-4). Det er med andre ord et bedrag! Og fortsetter så: «Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud, Han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, Han som er trofast til evig tid. osv.»

 

   Men igjen - hvordan fremstår så Han i sin seier? - Jo, hengende som et blødende lam på et kors!
   Kjenner du på anstøtet? Jesus kunne du ikke fremstått mer i en kraft som vi forstår oss på? - En som kunne levnet oss mer ære! - Som kunne fridd oss fra den forakt og hån og spott som følger med troen på den korsfestede.
   Det var dette anstøt som førte Judas i fortapelsen - og det er mange i dag som vil fremstille en Jesus og et Guds rike som stemmer overens med Judas' ånd. Altså en Jesus som kan være noe i naturlige menneskers øyne.

   Men hør hva Jesus sier til deg nå: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg!» (Mt. 11,6; Luk. 7,23).
   «Du må forstå, at den elendighet, svakhet og ynkelighet du ser jeg bærer, den er egentlig ikke min, men din
   Han tok på seg vår fattigdom, står det, og det er en fattigdom inntil døden!
   Vil du se den ytterste fattigdom? - Ja, da må du vel til et sted i Afrika eller Asia for eksempel? - Nei, du skal se på et dødt menneske! Der ser du sannheten om oss. Slik skal også verdens rikeste, og verdens mest talentfulle person ligge en dag. Det duger ikke til annet enn å graves ned!
   Derfor, da Jesus tok på seg vår fattigdom, da var Han dødsdømt!
   Og årsaken til denne vår fattigdom, det er synden! Som det står: «Syndens lønn er døden!» (Rom. 6,23).

   Jo da, mennesket skal få se Jesus i sin kraft og herlighet - så mye kraft og herlighet de bare måtte ønske etter sitt verdslige og gudfiendtlige sinn - de som sto der og spottet: «La Ham nå stige ned av korset, så skal vi tro på Ham!» (Mt. 27,42). Altså, vis oss den type kraft, for det er vel slik Guds kraft er, og viser seg? - De skal få se Ham stige ned fra selve himmelen - men den dagen er det for sent - den dagen er det ingen frelser å finne noe sted, bare fortærende ild. (Hebr. 12,29).

   Men du som vil høre - du som vil lære Jesus å kjenne - som vil bli frelst - du må gi akt på grunnen til Hans svakhet og elendighet, for det er sagt deg like ut, også her i teksten vår: «Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» (v.4-5).
   Men det handler jo om oss dette her! - Våre sykdommer, våre piner, våre overtredelser, våre misgjerninger!
   Det var altså hva vi hadde - og har, som naturlige mennesker: Sykdommer, piner, overtredelser og misgjerninger! - Ja, det er vår rikdom, den som vi tilegnet oss den dagen vi åt av frukten. - Den rikdom vi fortsetter å tilegne oss, så lenge vi fortsetter å ete av den.
   Vår rikdom - sykdom? - Ja, sykdom inntil døden. - Piner, leste vi også - uro, bekymringer, angst osv. - her, og for ikke å tale om i evigheten. - Overtredelser og misgjerninger! - Vi overtreder og gjør gjerninger imot kjærlighetens fullkomne lov og vilje - nemlig Guds vilje!
   Derfor Jesu elendighet - derfor Jesu kors - derfor: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg!»

   «Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.» (v.5b).
   Derfor gjorde Han det! - For at du skulle ha fred! - For at du skulle ha legedom! Ikke først og fremst en følbar fred - men fred med Gud! Han er vår fred! vitner Ordet. (Ef. 2,14).
   Alle bilder halter, men engang læ Norge og Tyskland i krig - det lever ennå mennesker iblant oss som husker det - men slik er det ikke nå, nå er det fred, men det kan du vel ikke føle? Nei, men det er rett og slett et faktum!
   Det er heller ikke først og fremst en legedom du kan spore i ditt eget hjerte, men legedom ved Hans sår! Det er i Jesus alt!
   At synet av dette fører med seg en følbar fred, og kan legge en demper på visse ting, det er så - men vår frelse er grunnet på noe langt fastere enn det som skjer i oss - det er gitt oss i Jesus Kristus, og er dermed uforanderlig!

   «Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.» (v.4b).
   Så feil tar våre tanker altså! Det var vår synd som der fikk sin straff! - Og det må bli forkynt oss! - Og hermed er altså det gjort! Det er det du har lyttet til nå - at dine synder har fått sin straff. - At din skyld er sonet! Så du kan ha fred!

   Vi skal lese verset etter teksten vår til slutt: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham.» (v.6).
   «Vi fór alle vill som får!» Her er ingen unntatt - heller ikke du! - Alle! «- vi vendte oss hver til sin vei!»
   Vi lot våre egne tanker stake ut veien for oss altså - også når det gjelder kristendom og frelse - «jeg er kristen på min måte,» kan du høre sagt!
   Men så leser vi her, det sanne grunnlag for alt som heter kristendom og frelse: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!»
   Hvis du hevder å ha fattet noe av dette, og så kan gå bort og leve i åpenbar strid med Guds ord - ja, da åpenbarer du at du ikke har fattet noe av det!
   Gud er forsonet ved denne Jesu Kristi gjerning! La det da også være nok for deg! Det som er nok for Gud, det må da vel også være nok for deg!

   Jeg nevnte til å begynne med, at det er visse ord vi farer fort over, fordi vi tror vi kan det - hva sier du nå?
   Hva med Joh. 3,16, den såkalte «lille Bibel» - kan du det? Eller er det noe du riktignok får tro ved Guds nåde, men aldri slutter å forundre deg over?

   Fortell det gamle budskap,
Det beste som jeg vet,
Om Jesu makt og nåde,
Om Jesu kjærlighet!

   Fortell det riktig ofte,
Jeg glemmer lett igjen!
For morgendoggens friskhet
Ved middagstid svant hen.

E.K.