|
Ja, se dette
er menneskets situasjon, ifølge Guds ord. Fra de første mennesker
falt, og skjulte seg for Gud Herren som «vandret i hagen da dagen
var blitt sval» (1 Mos 3:8). Fra den dag av er dette Guds klage over
oss. Ikke bare over Kain og Saul, filistrene, amalekittene og Judas
forræderen, men også over Abel, David, israelittene, Peter og jomfru
Maria. Dette er ikke bare Israels situasjon, de som Han taler direkte
til her, men det er menneskeslektens situasjon. «Det er ikke
én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det
er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige.
Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom 3:10-12).
Ikke én!
Er Guds ord sannhetens ord - ja, så er også dette den utvetydige sannhet
om mennesket, om deg!
Det er bots-
og bededag - og den eneste sanne bot, det er den som kommer av å lære
seg selv å kjenne i lys av Guds ord. Og det er å lære konsekvensene
av sin tilstand å kjenne - også det i lys av Guds ord. Les gjennom
teksten, og se de forferdelige konsekvensene av, at synden er kommet
inn i mennesket.
En av konsekvensene er blant annet den, at mennesket
tror det skal ha en ubetinget fordel av å synde. Av å leve etter dette
som har skilt det fra Gud - Han som er kilden med det levende vann!
(Jer 2:13 og 17:13).
Vi ser det her - «de setter sin lit til usannhet.»
(v.4). De regner altså med, at de selv skal ha fordel av å gjøre det
som er imot Guds vilje. Dette er en konsekvens av at synden
er i mennesket, og at den har herredømme der. Resultatet?: «Vi venter
på solskinn, og vi må ferdes i dypeste natt.» (v.9).
Ja, det er Guds ords betegnelse for det naturlige menneskets
situasjon - «det dypeste mørke.» Vi tenker da gjerne på en følbar
fortvilelse - vi føler det tungt - depressive tanker, mismot og lignende.
Nei, det er ikke nødvendigvis slik, dette er det ugjenfødte menneskets
stilling, også da når alt synes lyst - når alt synes å lykkes - når
det føles og oppleves som om livet er idel solskinn. Dette er ikke
en følelsessak, men en virkelighet uansett følelser. Dette står eller
faller med, om Guds ord taler sant om oss.
Det dypeste mørke! Hvilken stilling!
Å nei, mennesket har naturlig, et langt lysere syn på
seg selv. Men dette er den fulle og hele sannhet om mennesket og dets
stilling, slik det er i seg selv. Men dermed er det ikke den hele
og fulle sannhet! For det er også en annen side ved dette, nemlig
Guds søken etter dette bortvendte mennesket. Og som det også kommer
frem av denne teksten - «Herrens hånd er ikke for kort til å frelse,
og Hans øre er ikke tunghørt så Han ikke kan høre.» (v.1). Dette er
vår ufattelige mulighet! - Men dent forutsettes at vi først innser
vår sanne stilling. Det er det som gjør denne veien så tung
og trang for oss.
Forutsetning! Ikke for at Herren skal gripe inn overfor
denne menneskets situasjon, for det har Han gjort for lengst - men
for å virke et rom for sitt Ord i dette bortvendte vesens erkjennelsesliv.
Du må
altså ikke forstå det, som om det er noe Gud krever, som en
slags betaling fra synderens side, for så å gi ham tilgivelse og frelse
som lønn for dette. Nei, det kreves, for at mennesket i det hele tatt
skal forstå behovet av denne Guds frelse, som er gitt deg i Jesu Kristi
forsoningsblod. Hva skal du med en livbøye som kastes ut til deg,
når du selv opplever å mestre situasjonen greit? Du vil bare tro vedkommende
ikke er helt med! Men når du kjenner draget nedenfra, i det samme
som du opplever at dine egne krefter ikke strekker til, da forstår
du meningen med livbøyen som kastes ut, og den er der og da det kjæreste
og dyreste i verden for deg, for ditt liv kan bare bestå i kraft av
den. Og det er en underlig «livbøye» - det er ikke en
livbøye den druknende må gripe tak i, men en som griper
tak i den druknende.
|
Slik er altså
evangeliet for en fortapt sjel, som har gitt opp alt håp om å berge
seg selv, ved noe av sitt eget. Han hører det strenge og alvorlige
ord, «deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud,» men nå
hører han også: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet
med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det
til korset.» (Kol 2:14).
Så, i sannhet, Herrens hånd har vist seg å ikke være
for kort til å frelse. Det har Han vist oss, ved Jesu Kristi stedfortredende
liv og død.
Likevel, som vi ser av teksten vår, står Herren ofte
maktesløs overfor synderen. Det er når synderen ikke innser noen synd,
og iallfall ikke alvoret i, å stå for Gud med synd. Du er fortapt!
Om det så bare er den minste flekk, for Gud er hellig.
Det
er hva vi er vitne til i denne teksten, et fortapt folk. For her står Gud maktesløs.
Disse er hjemmevante i sin synd, og synes langt borte fra Herrens sinn og tanker.
Det vil si, de er fremmede for dem. Dette skjer med et folk, der hvor Herrens ord - den
sanne forkynnelsen - blir borte. Er det ikke nettopp hva som er i ferd med å skje
i vårt land? Er det også hva som er i ferd med å skje i ditt liv? Stans nå opp!
Er det blitt mindre alvorlig for deg, enn det var før, å leve i noe av det vi
leser om ovenfor? «Sine stier gjør de krokete,» leste vi. (v.8).
De vil altså ikke gå rett frem! Om de kjenner, eller får kjennskap til veien
som går rett frem, går de den ikke, men gjør i stedet sin vei kroket. Det som
passer, og stemmer overens med det falne og gudfremmede sinn. Lyset fra det høye
blir unngått, og dermed ender det i «det dypeste mørke.»
Lyset fra det høye, det er hva du står overfor nå! At
jeg er så fallen og gudfremmed i meg selv, som jeg leser her? Ja,
det er et lys fra det høye! - Men LYSET fra det høye, den Herrens
arm som ikke er for kort til å frelse - det er den arm profeten Jesaja
taler om, og sier: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem
ble Herrens arm åpenbart?» (Jes 53:1). Hva er dette for en
arm, som da er blitt åpenbart for noen, så de har sett
den?
«Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm!»
(Jes 51:9a). Denne arm er altså en person! Denne arm (hånd)
er ikke for kort til å frelse. Men som allerede nevnt - hvem har bruk
for denne frelse, annet enn den som ser seg fanget i de synder, som
her er beskrevet? Fanget i dem! Du vil gjerne være fri, men
det lar seg ikke gjøre. Du har etter hvert fått bukt med noen ytre
synder, men bare for å oppdage at problemet likesom er flyttet innover.
Nå er det hjerte- og sinnelagssyndene som er vanskeligheten, nå er
alt blitt en uløselig floke for deg, for du ser at «vakthunden» er
den som selv stjeler! - og dørvakten er den som selv åpner for fienden!
Du har bestemt deg for at den og den synd, skal du lukke aldeles igjen
for, men før du likesom aner det, er du midt oppe i den. Hvem åpnet
døren?
Guds løsning på dette, er Hans
arm!
Det er Jesus Kristus, Han som frir deg fra alt dette - ikke ved at Han tar alt
bort fra deg, men ved soning. Det er heller ikke noe annet som bryter syndens
makt i et menneske, enn dette syn at Han kjøpte meg til Gud med sitt blod, mens
jeg ennå var en synder, og at jeg får leve i et fortrolig samfunn med Ham, mens
jeg ennå er en synder! Jeg har vendt meg til Gud, med min synd! Syndens
makt er dens makt til å fordømme!
Det er de som mener at dette er å ikke ta synden på alvor,
synden i en må bekjempes osv. Ja, prøv! Gjør nå
endelig det! - og ikke bare snakk!
At de med dette nettopp synder, det ser de ikke med slike
gjenlukkede øyne, men som Jesus sier: «... synd, fordi de ikke tror
på meg!» (Joh 16:9).
Årsaken til hele den forferdelige situasjon vi leser om i teksten, er mangelen
på tro - tro på den Herre Jesus!
|
Bots- og
bønnedag
