Tilbake            
                                               9 søndag i treenighetstiden

 

 


 

 

 

Herren reiser alle nedbøyde opp!

Sal 145:9 - 16

   9 Herren er god imot alle, og Hans barmhjertighet er over alt Han har skapt. 10 Alle dine gjerninger skal prise deg, Herre, og dine fromme skal love deg. 11 Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om din veldige kraft, 12 for å kunngjøre for menneskenes barn Hans veldige kraft og Hans rikes herlighet og ære. 13 Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennom alle slekter. 14 Herren støtter alle dem som faller, og oppreiser alle nedbøyde. 15 Alles øyne vokter på deg, og du gir dem deres føde i rett tid. 16 Du lukker opp din hånd og metter alt levende med det som er godt for dem.

   «Alles øyne vokter på deg -» (v.15a). Her ser jeg først av alt for meg en kristen som har falt. Denne hungeren etter tilgivelsen – bekreftelse på tilgivelsen – at alt er vel mellom ham eller henne og Gud igjen.
   Nå vet enhver sann og levende kristen at man ikke faller ut og inn av nåden, men han vet også hvilken uro i det indre erkjent synd kan bringe, og det er bare evangeliet om Jesu Kristi offer og soning som kan stille en til ro igjen, slik som David vitner i Sal 131;2: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.»  Og som det lyder til enhver urolig sjel i Sal 27:14: «Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!» Eller: Bi på Herren! - som det het tidligere. Det vil si, lenge og tilsynelatende forgjeves. Altså et sterkere uttrykk enn vent.
   Så altså, selv om hjelpen ikke er der umiddelbart – kanskje Herren lar deg beholde uroen en tid, for at alvoret i synden skal males noe mer ut for deg – så er Han klar til å hjelpe deg. Det du da oppfordres til å ta for deg er Herrens trofasthet – slik som du også får høre det i denne salmen: «Herren støtter alle dem som faller, og oppreiser alle nedbøyde.» (v.14).
   Vi tenker gjerne at Herren kun er hos dem som har skikket seg vel i alle deler - ja, slik er lovens Gud, men her åpenbarer Han seg i evangeliets drakt, om vi kan si det på den måten - all nådes Gud!
   Det er et løfte! - og salmisten taler ikke dette på egne vegne, men på Herrens!
   Det kan være svært dette for en kristen – ille nok når en ble overrumplet av noen synd, men langt verre når han gikk inn i det med åpne øyne og velberådd hu! Er jeg virkelig så ond? Er jeg virkelig så uren? Frykter jeg virkelig ikke Gud mer enn dette? Er jeg ikke kommet lenger enn dette etter så lang tid? Å, når du må svare på dette med et stort JA! - da er ikke evangeliet enkelt å ta til seg. Derfor trenger du trøstens ord fra Herren, som ikke er et ord som kun glatter over, men reiser deg opp igjen ved sannhet! Som det står i Sal 130:4: «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.»
   Det er ikke noe annet sted å gå! Det er ikke noen annen som har rett til å tilgi synd! Der vitnet fariseerne og de skriftlærde sant i Mark 2:7, hvor Jesus helbreder en lam mann og forlater ham synd: «Hvordan kan Han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?»
   Det var helt sant at kun Gud kan forlate synd, men ved det vitner Jesus for deg og meg og enhver, at Han er nettopp Gud! Og i og med at Han forlater synd, som jo ifølge Guds lov ikke kan forlates uten at blod blir utøst, så vet jeg at Han selv har sonet for den, da ingen andre kunne. Jeg har soning for all min synd!
   Dette gjør meg ikke likegyldig overfor synd, men tvert imot. Og det gjør en troende forferdet overfor det som bor i ham eller henne. Synden blir ikke noen lettvint sak som en følge av evangeliets opplysning - som enkelte åpenbart tror - da er det noe som er virkelig galt. Nei, det blir sorg over synd – over andres, over verdens syndige gang - alt dette du ser omkring deg, ja, men mest av alt over min egen. Derfor må jeg midt i denne nød få se den åpnede dør, denne mulighet for tilflukt! - og så da dette salige ordet i salmen vår: «- og du gir dem deres føde i rett tid.» (v.15b).
   I rett tid! Han lar deg ikke gå til grunne i din elendighet!

   Men nå taler jo disse vers i salme 145 også om mer og andre sider ved en troendes forhold til Herren – at Herren vokter over en som en tilsynsmann og hyrde, og hjelper i all slags nød. Herren vil aldri la deg oppleve noe, som Han ikke i sin tid vil gi deg mangefold igjen for! Hver tåre skal tørkes av! Men du har ikke noe løfte om at det ikke skal bli tårer!

   Dersom en lever i sannheten, i lyset, så kjenner en på en viss frykt her, da en vet hvor snart ens egen tro svikter i trengsel. En roper ikke så høyt og overmodig som enkelte gjør! Tenk om Herren virkelig setter deg på prøve? Er nå din tro til Ham så stor som du roper så høyt om? Se på Peter og hans historie, min venn! - ja, du kjenner den vel, der han måtte gå ut og gråte bittert over seg selv og sin formentlige tro – men den tro som var en følge av Jesu forbønn, den holdt, den sviktet ikke!
 
E.K.

   Siden skriver da også Peter følgende i sitt brev - 1 Pet 5:5: «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.»
   Vil du ønske å gå samme vei som Peter til denne erkjennelse? Jeg må be: Herre, du er til å stole på, men det er ikke jeg! Herre, du er trofast, men det er ikke jeg! Men jeg vil i Jesu navn ta til meg det jeg leser i salmen her: «Herren er god imot alle, og Hans barmhjertighet er over alt Han har skapt.» (v.9).
   Over alt Han har skapt! Han har skapt deg, ikke sant? Ja men, da er også Hans barmhjertighet over deg, vet du! Bare du nå holder fast ved Hans godhet! Holder fast ved det Han har åpenbart deg idet Han har forkynt for deg Jesus Kristus, sin Sønn og det som er fullbrakt i ditt sted ved Ham.
   Du kan ikke begå noen større synd, enn å vike fra det i vantro. Som apostelen skriver det i Rom 11:22, der han skriver om Israels fall og hedningenes antakelse: «Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.»
   Der kom det, hørte du: «- så sant du holder fast ved Hans godhet!» Som den samme apostel også skriver i Kol 1:23a: «- om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir.»
   Ser du! - det ligger jo implisitt i denne kraftige og inderlige formaningen, at det vil bli kamp for å bli værende i denne tro! Det er særlig tre fiender som vil vriste den fra deg: Djevelen, verden og ditt gamle menneske! Derfor vitner også denne apostelen på tampen av sitt liv i  2 Tim 4:7-8 «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.» Dette oppfordrer han også sin medarbeider Timoteus til i 1 Tim 6:12a: «Strid troens gode strid!» Strid!
   I Fil 2:12, skriver han: «Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven - ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere.»
   Dette er selvsagt ikke tale om å legge noe til den frelse som alt er fullbrakt, ved noe eget strev, men rett og slett kampen for å bli værende i troen! For det kan være en virkelig hård strid for den som er av sannheten, og ikke bare en slik skumtopp som bruser opp av og til, når de rette følelsene er der.  Da trenger du sannelig ordet fra salmen her igjen og igjen til påminnelse: «Herren støtter alle dem som faller, og oppreiser alle nedbøyde.» (v.14).
   Peter skriver noe om dette til de troende i 2 Pet 1:12-13: «Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, enda dere alt vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos dere.» - Da er det som vi hører røsten av dem som sier: Hvorfor skal vi høre igjen og igjen, det vi allerede er grunnfestet i? - nei, la oss legge det bak oss, og komme videre! Men Peter skriver videre: «Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse.»
   Vekke dere ved påminnelse! Hvem da? Jo, de som alt visste det og var grunnfestet i sannheten!
   Den dagen du ikke lenger har bruk for evangeliet, det vil si, til trøst – den dagen bør du stanse opp og rope til Herren, om Han ennå er der! At du ikke er gått ned en vei Herren ikke kunne følge deg! Og jeg sier bevisst ned en vei, for all vei bort fra Herren fører nedover til det ender i den evige atskillelse, og du er i fortapelsen!

   Løft blikket nå til det første verset vi leste i teksten vår, og fly til Ham på blodets sikre grunn!: «Herren er god imot alle, og Hans barmhjertighet er over alt Han har skapt!» (v.9).

   Han har skapt deg, min venn, og gjenløst deg fra din fortapte tilstand ved Lammets blod!