Tilbake            
                                               Aposteldagen / 6 søndag i treenighetstiden

 

 

 


 

Gud kaller Jeremia til profet

Jer 1:4 - 10

   4. Herrens ord kom til meg, og det lød så: 5. Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene. 6. Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung. 7. Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. 8. Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren. 9. Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. 10. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.
 

   Utvalgt! Det var ikke Jeremias' ord folket skulle få høre. Jeremia var nok en åndelig våken kar, og han så nok atskillig inn i den åndelige situasjonen i folket - en åndelig situasjon som ikke er helt ulik den vi ser i vårt eget folk i dag. Det kunne nok friste ham til å tro at han hadde noe å bringe til torgs.
   Men selv om han ville hatt rett i mye av det han da brakte frem, ville det allikevel være av Jeremia, og det ville da ha blitt tilfelle at han ville ha rykket opp og revet ned, ødelagt og brutt ned der hvor han skulle ha bygd og plantet, og motsatt.
   Det hjelper ikke hvor velment det var fra Jeremias' side, hvor ydmyk han forsøkte å være i sin gjerning og hvor mye han «levde i bønn,» som det heter.
   Det som gjorde Jeremia i sannhet ydmyk og skapte sann bønn i ham, det var ikke minst dette møtet med den levende Gud. At han virkelig hadde med Ham å gjøre, og dette veldige oppdraget han fikk - han skulle gå til folket, ikke med sine ord og tanker, som jo kunne være gjenstand for diskusjon, men med Guds eget ord uansett hvordan det lød, til et folk som slo profeter i hjel.
   Dette skapte en ydmykhet og en bønn som han aldri kunne ha tatt seg til selv. En slik tjeneste i Guds rike er ikke noe man skal ta seg til fordi man har lyst til det, eller synes det er interessant, eller at man har lyst til og liker å «jobbe med mennesker,» som det ofte heter i dag. Men hør: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.» (v.5).
   Før han var dannet i mors liv, satte Gud ham til profet for folkene! Utvalgt!
   Og merk deg også dette med tanke på debatten om abort i vår tid: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg!» (v.5a). Det vil jo si endog før unnfangelsen, kjenner Han dem - og det er Han som danner dem i mors liv! Og så sier mennesker da at det ikke er liv som blir tatt! Hadde vi trodd Guds ord, hadde det ikke engang vært rom for en debatt, og det ville vært et syn på livet som noe hellig, og ikke noe som det sto til oss å råde over.
   Dette er Guds ord og ikke Jeremias', eller noe annet menneskes tanker. «Det (Guds ord) er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Hebr 4:12).
   Det kløver menneskets sjel og ånd, det hugger det i biter altså - ledd og marg - det som holder mennesket sammen og er selve substansen i det, og trenger så inn i menneskets innerste og setter domstolen opp der. Det vil si, dette tveeggede sverdet. Det hugger ned alt dette som står i veien for og hindrer lyset - det sanne lys - i å trenge inn i menneskets innerste.
   Det er her kampen står, og i noen tilfelle - takk Gud! - lykkes dette. Men da må det også være som vi leser det her: «Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn.» (v.9). Det må være Guds ord!

   Noen leser i Guds ord og blir veldig var alvoret i det - domsord, Guds vrede over synden, strenghet - og det blir det hele for dem. Det blir da også det de bringer frem, med et slags «evangelium» nærmest som et anhang, for det skal jo visst også være med. Men fordi de ikke har kjærlighet - det vil si at de ikke har møtt og fått del i Kristi kjærlighet til oss, blir de bare lydende malm (1 Kor 13:1) som rykker opp og river ned, men er helt ute av stand til å bygge og plante.
   Eller noen leser i Guds ord og blir veldig var Guds kjærlighet og nåde, Jesu vennlighet osv., og så passer det så godt inn i begrepet menneskelig snillhet for dem, noe de synes de kan forstå, og det blir da også det de bringer frem. - Men igjen - fordi de ikke har kjærlighet, blir de bare en klingende bjelle (1 Kor. 13,1) som prøver å bygge og plante, der hvor det ikke er rykket opp eller revet noe ned.
   Man begynner altså å plante uten å ha ryddet tomt, bygger på en grunn Gud ikke har lagt og med materiale som ikke er av Gud. Til en kort belysning av hva som menes med det: Det er forgjeves og direkte feil, med trøstens ord om syndenes forlatelse, til et menneske som anser seg selv å være rettferdig, og det er sjelemord å male Guds strenghet ut for et menneske som allerede går dømt i sin samvittighet og sukker etter fred med Gud.
   Begge disse veier fører altså til ruin! - Det er veier man går fortapt på, selv om man dynges ned av skriftsteder.

   Hva skal man da gjøre? Hvorfor spør du slik? Det må da være fordi du aldri har vært der hvor svaret finnes: Jeg kan ingenting gjøre! Det er derfra Jesus begynner å arbeide. Han tar ikke i bruk våre ressurser før de har havnet på avfallsdynga, ved hva de er i seg selv. Har du ikke hørt og trodd ordet, som sier at Gud bruker det som ingenting er, det som er lavt i verden og ikke aktes for noe.
   Hør Jeremia her - nå er han på det stedet hvor alt hans eget ofres: «Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung.» (v.6).

   Han hadde ikke mye tro på sitt eget her. Og nå er det alvorlige spørsmålet til meg og deg: Hva er det egentlig - egentlig! - vi tror på? Hva tror du egentlig skal bli deg til frelse? - Altså, hva skal du få gå inn i himmelen på en dag! - Hva tror du egentlig er grunnen til at du skal få leve i et frimodig og fortrolig samfunn med Gud her og nå, i denne stund?
   Er det ikke på grunn av Jesu Kristi liv og kors? Men dersom det er tilfelle, hvorfor er da så engstelig? - Det er jo ikke noe som taper sin verdi på grunn av hva som skjer i og med deg! Er det ikke fordi du blander ditt eget inn og vil regne litt med det også?
   Det Gud har forbannet bort fra seg og naglet til korsets tre, det vil altså du pynte på og få med deg inn i himmelen! - Og det vil du ta i bruk som ressurser i Guds rike! Det som Han har rykket opp og revet ned, ødelagt og brutt ned - det er nemlig hva som skjer i Jesu lidelse dom og død - det er altså for deg en plante du forsøker å få til å vokse like inn i himmelen! - Noe du stadig bygger på, for at det om mulig kunne bli stående for Gud en dag. Men Han har jo alt dømt det!
   Det er ikke du som skal bygge deg en bolig i himmelen, og det er heller ikke hva du skal pålegge andre å gjøre - men hør Jesu ord: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» (Joh 14:2-3).
   Her ser du hvem som bygger boligen. I forbindelse med dette, at Han taler om sin Fars hus, sier Han også - og merk deg det: «Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det.»
   Han skulle altså tilveiebringe rom for oss i sin Fars hus. Det var det Han gjorde, da Han steg inn i helligdommen og la sitt blod, sitt offer på alteret der! Derfor sier også apostelen i hebreerbrevet: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (Hebr 10:19).
   Hørte du hva han hadde sin frimodighet i? - Og så lyder det videre: «Til den (helligdommen) har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» (Hebr 10:20).
   Det er altså din vei til himmelen, ikke bare i døden en gang, men akkurat ! - Hans kjød. Dette skal altså være din frimodighet, til tross for alt som rører seg i deg. Alt annet vil være ulydighet mot Gud!
   Nåden og nådens liv med Gud beskriver Skriften som en innhegning, du jages inn i og stenges inne i, der hvor Guds ord har fått utføre sin gjerning. Lydighet mot Gud, det er ikke å gjøre alle mulige slags «gudfryktige» gjerninger, det vil si gjerninger etter Guds vilje - nei, det er frukten av lydigheten - men det er å tro nåden, tro Jesu gjerning. Det er den lydighet Guds ord virker i et menneske, og som Gud regner det til del. Troen er en Guds gave til den som setter seg ned ved Hans føtter for å lytte til Hans ord.
   Så får vi prøve oss selv da, på det vi har delt sammen her og nå - er det noe som er revet ned, og er det noe som er bygd opp? Det er det dersom det var Guds ord som var iblant oss - som det heter i teksten vår: «Herrens ord kom til meg!» (v.4a) - og da ble det brutt ned, det som skal brytes ned, og det ble plantet og bygd opp, det som skal plantes og bygges.
   Måtte Gud se i nåde til oss alle, for som vi ser av teksten vår her, er ikke dette et budskap som blir tatt vel imot av alle. Derfor må Herren styrke Jeremia med å si: «Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren.» (v.8).
   Og det er så visst ikke noe enklere i dag, hvor de høyeste læresetninger iblant oss - og da mener jeg i menigheten - er blitt: «Du er du og du duger!» Og: «Du vet vel om at du er verdifull!»
   Så står det altså om Ham som alene er sannheten, og om den siste dag da sannheten skal bli åpnbart, og åpenbar for alle - og ta det innover deg nå at det du hører det er Guds ord, og altså sannhetens ord om saken: «Menneskets stolte øyne blir ydmyket. Mennenes stolthet blir bøyd, og Herren alene er høy på den dag. For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket» (Jes 2:11-12). Og: «Og menneskets overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høy på den dag.» (v.17). Herren alene er høy på den dag!
   Noen har alt her og nå bøyd seg for denne sannhet som åpenbares på denne siste dag, og står derfor frelste for Gud, skjult i Ham som kom «for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10). Den dag er det for sent å vende om!
   Å være kristen, det er ikke å ha en mengde tanker og meninger om kristendom og om Jesus, men det er å leve i sannheten. Og Jesus, Han er Sannheten! (Joh. 14,6).


   Jesus, du veit eg er liten og veik,
Vara meg ikkje eg kan.
Mange er dei som i livet deg sveik,
Trør no på blodet som rann.
Difor, min Jesus, du vara meg må,
Så innved korset eg alltid må stå,
Lat meg få sjå på ditt storfelde verk,
Då vert i striden eg sterk!

E.K.