Daniel, profeten, står her på hellig grunn - på sannhetens grunn, og han vet det. Det bærer hele hans bønn preg av - Daniel lever i sannheten i lyset.
   Vi mennesker har ikke noe eget navn å trede frem for Gud ved. Det gikk tapt på fallets dag, og har vært tapt for oss siden.
   Du hører ofte det sagt i kristen sammenheng i dag: Du er verdifull! Og: Du vet vel om at du er verdifull! Og da forstått som at et menneske har en egenverdi - altså er verdifull for Gud, ved hva det er i seg selv. Her må du være på vakt, du som har tenkt deg til himmelen. Dette er nemlig ikke sant. Du er tvert imot fortapt ved hva du er i deg selv.
   Hør nå hva Gud - i motsetning til så mang en forkynner i dag - sier om dette - og dette er ikke bare sagt om enkelte mennesker, enkelte typer, men om alt som heter menneske på jord til alle tider, og i alle sammenhenger. Vi leser fra Rom 3:10-12 og 22-23: «Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. - For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.»
   Er det sant - er det ingen forskjell på deg og Judas? - på deg og Stalin? - på deg og Hitler? Ingen forskjell, sier Ordet oss her!
   Jeg vil spørre deg oppriktig innfor Guds åsyn nå - det vil si, i nærvær av Ham som har gitt oss dette budskapet: Hvor ble det av vår egenverdi her? Var det noe som helst Han kunne rose oss for? Noe ved oss som gjorde oss verdifulle i Hans øyne?
   Og i tillegg til dette forkynner Guds ord oss, at det er ikke noe - ikke noe som helst - vi kan gjøre for å forandre og forbedre denne situasjonen. Derfor leser vi om lovens hensikt, at den slett ikke er som de fleste tenker, nemlig å gjøre oss bedre, og dermed bedre vår stilling innfor Gud, men hør - Rom 3:19: «Vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.»

   Da er det mange som vil si: Ja, når det ikke nytter å gjøre det gode Gud ber oss om likevel, så la oss nå leve syndelivet i fulle drag! Ja, det viser i tilfelle hvor langt borte fra Guds Ånd du er. Du vil bare gjøre det gode dersom du har noen fortjeneste av det. Det viser at du ikke er god! Jesus gjorde ikke det gode for å oppnå noe - Han gjorde det rett og slett fordi Han er god! Du og jeg er ikke gode i Guds øyne. Og den som tror han er god, eller at det iallfall er noe godt i ham, og derfor vil forbedre sin situasjon innfor Gud ved hjelp av det - han må høre Ordet fra Gal 3:10: «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.»
   Hørte du virkelig det? Du som vil forbedre din situasjon innfor Gud på denne måten, du er skyldig å gjøre alt - hør det nå endelig - alt som står skrevet i loven! Alt det loven krever!
   Er det noen her nå som øyner noe håp i dette?

   I denne erkjennelse treder profeten Daniel innfor Guds åsyn. Etter å ha holdt frem for Gud at han forstår hvorfor ulykken har kommet over ham og folket: «Vi har syndet og vært ugudelige. På grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger.» (v.15-16). Men så kommer det noe som du og jeg må høre, for også det har evighetsbetydning for oss - hvorfor skal Gud høre hans ydmyke bønn?: «La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre!» Og: «Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud!» (v.17og19). «– for din egen skyld, Herre!» «– for din egen skyld, min Gud!»

   I Jes 43:22-25, setter Gud dette samme skille, der Han taler til folket sitt: «Men du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett.»
   Der hørte du Guds dom over hva de ikke hadde gjort. Så kommer Herrens dom over hva de hadde gjort: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» Helt klart uten ære for Gud, ved sitt eget. Men hør så, for nå kommer det, hva Gud på sin side gjør med dette: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»

E.K.

   Hørte du det? For min skyld, sier Herren. Det gjelder nemlig også deg som sitter her nå. Du kan få se bort fra alt annet, enn hva Herren selv har gjort for deg! Altså få regne helt og holdent med det! Det er ingen synd som kan stenge deg ute - om det så var tusener på tusener flere enn hva det faktisk er. Men nå taler jeg som et paradoks - for nå sier jeg: Det er likevel én synd som stenger deg ute like så sikkert som at Gud er entydig i sin dom, nemlig den egenrettferdighet som støter dette evangelium fra seg! Den egenrettferdighet som viser seg i, at en vil finne noen fortjeneste i sitt eget. Enten det så er virket av en selv, eller av Gud! For eksempel dette: Jeg kommer inn i himmel og salighet ved hva Gud har fått utrettet i meg! Å nei du, det skjer kun ved hva Gud har fått utrettet i og ved Jesus, i ditt sted! Og den prisen var høy - det vet du vel?

   «Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer!» (v.17). Merk deg det, at profeten henviser ikke til sin ydmykhet - Herre, gjør dette for jeg er ydmyk, eller fordi jeg ydmyker meg. Nei, det er hans begjæring som er ydmyk! Det er hans bønn som er det! En sann troendes bønn er nemlig alltid ydmyk, så lenge han blir bevart i den sannhet vi har delt nå. Det er sannheten som gjør det! Det er sannheten som virker det! Det er altså sannhetens fortjeneste, og ikke din! Forstår du? Sannheten får meg ned på kne, om du vil.
   Den erkjennelse - sannhets erkjennelse - i Daniels hjerte som du lett kan lese ut av denne teksten, gjør at han ber Gud på denne måten - og ikke stiller seg eplekjekk innfor Gud, som om han hadde noe eget å rose seg av der. Du kjenner da vel meg, Herre! Ja, om Han da svarte: Ja, jeg kjenner deg, og dine gjerninger! Får du ikke lyst til å gjemme deg da?

   Jeg begynte med å si: «Vi mennesker har ikke noe eget navn å trede frem for Gud ved.» Det er sant nok, men takk Gud, at det ikke stanser der. Vi har nemlig fått et navn - ett navn - ved hvilken vi kan trede frem for Gud, og det endatil med frimodighet! - som vi ser blant annet i Hebr 4:16. Det er det navn - det Guds navn - Jesus har åpenbart oss. I sin yppersteprestelige bønn i Joh 17, sier Jesus blant annet: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden.» (v.6). «Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg.» (v.11-12). «Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.» (v.26).
   I Joh 12:28, ber Jesus slik: «Far, herliggjør ditt navn! Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det!»

   Du og jeg trenger altså til å lære dette navnet å kjenne, og idet du kjenner det, er du også frelst ved det. Eller har da fått del i den frelse, som alt ligger ferdig for deg!
   I Hebr 1:1-2, leser vi: «Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har Han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.» Gjennom Sønnen! Apostelen skriver videre: «Han (Sønnen) er avglansen av Hans (Faderens) herlighet og avbildet av Hans vesen.» (v.3a). Det er ved denne avglansen og dette avbildet, du lærer Guds navn å kjenne. Det er nemlig slik ment - at å kjenne personen er det samme som å kjenne Hans navn. Slik var det Jesus åpenbarte sitt navn for sine disipler, Han åpenbarte seg selv for dem - Han lot dem lære Ham grundig å kjenne, og når det da ble åpenbart dem at Han og Faderen var ett - ja, da kjente de den eneste sanne Gud, ved den Han utsendte, Jesus Kristus. Hvilket jo ifølge Jesus selv i Joh 17:3, er det evige liv.
   Det er altså Jesus du og jeg trenger å lære å kjenne. Det er hva Jesus ber om, når Han ber Faderen herliggjøre sitt navn - at Hans sendelse må lykkes! Og hør nå til slutt, ett ord om Ham som Gud utsendte - Hebr 1:3b: «Han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at Han hadde fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.»
   Mer ferdigstilt kan ingen gjerning bli, en den som er fullført til syndenes forlatelse for oss!