Du ser og hører hva salmisten lengter etter her – etter Ordet. Og da kan du snart tenke Guds ord i videste forstand – altså Guds ords opplysning, veiledning og rettledning i de mange ting i livet – Hans forskrifter som salmisten også skriver om her, og som han tar vare på, og ikke glemmer. Og det er jo en understrekning fra salmistens side om hvor verdifullt det er for oss – men det har han jo allerede: «Dine forskrifter glemmer jeg ikke,» sier han her. Og dessuten, uansett hvor verdifullt dette enn er, så er det ikke noe dine øyne tæres av lengsel etter! Den rette og sanne lære – viktig – men igjen: Det er ikke noe dine øyne tæres av lengsel etter.
   Hva er det så salmisten venter så lengtende på? Han venter og lengter inderlig etter en åpenbaring. At et ord skal bli åpenbart. Hvilket ord er det da tale om? Jo hør! «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» (Joh 1:1-2).
   Det var Herren selv han lengtet etter! Og du som er rimelig kjent i Skriften, du vet at evangelisten Johannes' ord fortsetter slik: «Han var i begynnelsen hos Gud.»
   Johannes vitner der om Jesus! Det er Hans åpenbaring salmisten tæres av lengsel etter! Det var dette alle de hellige i den gamle pakt higet etter.  Som vi leser om dem i Hebr 11, - dette «Ved tro kapittelet» som vi kan kalle det – vi leser der vers 13-16a: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske.»
   De lengtet etter det, leser vi her. Du som ikke vet deg noe annet til frelse, enn Jesus Kristus og Ham alene – du har funnet trøst i den korsfestede, og utenom Ham vet du ikke noe til frelse – du står i en god tradisjon, om vi kan bruke et slikt uttrykk, du er i godt selskap. I selskap med de hellige himmelvandrere til alle tider.
   Du vet, dersom du er på vei til et land, så må du først av alt kjenne veien dit, hvordan du når frem til det – og du må også vite at du er velkommen der, når du har nådd frem. At ikke hele reisen er forgjeves. Er passet i orden, Så reise du kan, Av nåde til himmelens land? Det er noen der fremme som kjenner deg, og venter deg! Tæres du noen gang av lengsel etter den vissheten?
   Salmisten spør her i teksten: «Når vil du trøste meg?» (v.82b). De så porten inn til dette riket disse hellige – de var ikke så opptatt av det som var her – iallfall var det noe som var overordnet dette, nemlig å ikke miste Ham av syne, som hadde åpnet dem porten, og ventet på dem der fremme. Det var hva de var fokusert på! Som Jesus sier om Abraham i Joh. 8,56: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.» «- han så den og gledet seg.» Ser du, han ble trøstet ved det. Ved det!
   Blir ikke også du trøstet nettopp ved det, at du blir viss på din frelse? Ikke ved at du har så stor kunnskap i Guds ord, for eksempel, og likesom kjenner den rette lære og lignende – nei, det kan tvert imot gjøre deg oppblåst, skriver apostelen i 1 Kor 8:1 – nei, vissheten om din frelse, det er hva Herren trøster sine ved.
   Og hva er det som gir deg denne vissheten? Jo, åpenbaringen av Herrens dag! Den dag salmisten skriver så velsignet om i Sal 118:24: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss fryde oss og glede oss på den!» Å se denne dagen har som frukt, fryd og glede! Det var den dagen Herren Jesus gikk til korsets tre med dine synder på sitt legeme, og bar det alt bort fra Guds åsyn. Det var den dagen, da Han sto opp igjen av graven til din rettferdiggjørelse! Derfor kan også apostelen Paulus skrive til menigheten i Filippi: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4).

   I 1 Mos 28:12-13, kan vi lese om Herrens åpenbaring overfor Jakob – og merk deg da at Jakob var en forbryter på flukt, da dette skjer, så du ikke skal miste nådeordet av syne, og igjen tenke at Gud gir etter fortjeneste: «Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. osv.» Idel velsignelse taler Herren om der. En stige fra himmelen til en synder på jord, og idel nåde!

E.K.

   Og så kan vi lese Jesu ord i Joh 1:51 [NB88: 52]: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.»
   Jakob så en åpen himmel over seg, og her sier Jesus: «- over Menneskesønnen.» Der er himmelen åpnet! - for deg, synderen! Der!

  «Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen.» Se! - står det! Hva ser du? De mange ser en stige de selv må klatre, trinn for trinn. Hvor langt er du kommet? Hvor langt er du kommet? Han har tydeligvis kommet lenger enn de fleste! Hun har ikke kommet særlig langt! osv., i samme stil. Hvilket trinn er du nådd til nå?
   Nei, hør du! Den som  har sett denne åpnede himmel over Menneskesønnen, han eller hun skal slippe å klatre. De skal få gå videre med fokus nettopp på Ham som åpnet himmelen for dem – som kjøpte dem til Gud med sitt blod – og når dagen kommer, da de skal herifra til sitt «hemland ovan där» - da har Han anskueliggjort denne reisen for oss i fortellingen om den rike mann og Lasarus. I Luk 16:22 står det om Lasarus' utgang av dette livet, og inngang til himmel og salighet: «Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød.»
   Englene bar ham! Jesus forteller om den bortkomne sauen i Luk 15, at Han, når Han fant den, la den på sine skuldre og bar den hjem – helt hjem! På denne veien går du ikke et skritt av egen kraft eller forstand – du hviler kun i Kristus! Det er sant som vi synger i denne kjente sangen: «jeg kan ei gå alene, Nei, ei et fjed!» Ikke et skritt! Ikke kan jeg elske mine medmennesker som jeg burde, ikke være så gudfryktig, from og god som jeg gjerne ville, ikke så åndelig som jeg gjerne ville være osv.
   I en sang synges det: Ved at jeg falt fikk du lært meg og gå! Ja, det er i tilfelle bare sant på ett vis – at du ved det lærte at eneste mulighet for en som deg, var å bli i Ham, din frelser!
   Du vet, den som ligger der på marken, i erkjennelse av, at han ikke kan ta seg frem et skritt på denne veien til evig redning – han kjenner seg godt igjen i salmistens ord om lengsel, men han kjenner seg også godt igjen i vitnesbyrdet om den fryd og glede som følger Jesu Kristi åpenbaring: - jeg har en talsmann i det høye, en som alltid – alltid – treder frem for meg!

   Disse hellige i den gamle tid, de hadde hørt Jesu ord fra korsets tre: Det er fullbrakt! Mange hundre år – ja, for enkelte tusener av år, før det virkelig lød der på Golgata. Det var dette de gikk inn i himmel og salighet på, og det er ikke deg gitt å gå inn dit på noe annet heller. Av denne grunn sitter de ved Herrens bord i dag, og du kommer ikke til å sitte der med dem av noen annen grunn. Men det er da også en grunn som bærer – som vi kan lese av Sal 22:6, til slutt – salmen som er en direkte beskrivelse av korsfestelsen: «De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.»

   «Min sjel tæres av lengsel etter din frelse, og jeg venter på ditt ord. Mine øyne tæres av lengsel etter ditt ord, og jeg sier: Når vil du trøste meg?»

   Nå er det jo også det å si til slutt, at Herrens forskrifter, som salmisten her ber om at hans hjerte må bli fullkomment i, så han ikke skal bli til skamme (v.80) – det er dypest sett, som vi sier, også Herrens ord om frelse i Jesu alene! Jeg har jo sagt deg hva frelse er, sier Herren!