Tilbake            
                                               5 søndag i påsketiden





 


Enken i Sarepta

1 Kong. 17, 8 - 16

   8. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: 9. Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. 10. Han stod opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! 11. Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! 12. Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø. 13. Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn. 14. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden. 15. Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. 16. Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias.
 

   Sareptas krukke, det er et begrep det - krukken som ikke ble tom, til tross for at man brukte av den. Men det er mer enn bare en fortelling, det har virkelig hendt her på vår jord, det som vi nettopp leste om her i teksten. Det er et vitnesbyrd om at Guds velsignelse alltid er nok, det strekker alltid til, både timelig og åndelig.
   I Salme 127 har vi et klart utsagn om den forskjell det utgjør, å på den ene side eie Guds velsignelse, og på den annen å ikke eie den: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.» (v.1-2).
   Å få stå under Herrens velsignelse, det er ikke en lønn for noe strev fra vår side, det er ikke noe som blir oss til del fordi vi har maktet å være fromme nok, ivrige nok osv. - men det er ene og alene nåde - noe vi også snart skal se. - Men først må vi peke på noe - det er en velsignelse som kommer av å innrette sitt liv her på jord etter Guds anvisninger i Skriften - å hedre sin far og sin mor for eksempel, som Paulus peker særlig på: «Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til -» og vi kjenner vel alle til det løftet: «- for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet.» (Ef. 6,2-3).
   Altså et løfte for dette livet, timelig velsignelse - men noen adgang til Gud og noe livssamfunn med Ham gir det ikke. Men uten verdi er det jo ikke for det - vi begynner jo å se klart i vårt samfunn i dag, hvordan det blir der hvor Guds forordninger blir satt til sides. Noe som også vil skje i ditt lille liv, dersom du gjør det samme!
   Problemet oppstår, når vi blander dette inn med det vi kan kalle Guds egentlige velsignelse, den velsignelse som omfatter alt i vårt liv, og gjelder både for livet her, og ikke minst, men fremfor alt, det kommende.
   At vi tror dette har sin årsak i noe vårt eget, det er den fatale feil vi har så snart for å gjøre. Men der hvor Gud ved sin lov, sitt fullkomne krav til mennesket: Du skal være hellig som Gud er hellig! (3 Mos. 11,45; 1 Pet. 1,16) - ikke har nådd hjerte og samvittighet, der er det faktisk naturlig for oss, å gjøre den feilen, fordi vi ikke kjenner oss selv i sannhet. Derfor tror vi på oss selv, at det virkelig er noe å hente, noe Gud kan bruke.
   En annen ting er det, at det naturlige for oss, det er å stunde etter timelig velsignelse, fremfor alt - å få det så godt og behagelig i denne verden som mulig. Du ser det bare på en del av disse nye åndelige bevegelsene i dag - men du finner nok også tendensen i ditt eget hjerte. - I tillegg til en makelig og bekymringsløs tilværelse, ønsker du også å gjelde for noe - at all den velsignelse du ser, må kunne spores tilbake til din egen innsats - iallfall i et visst monn.

   Da Jesus hadde gjort underet i ødemarken med de fem brød og to fisker, ville folket gjøre Ham til konge med makt, og da leser vi om Jesu reaksjon på dette: «Han trakk seg igjen tilbake og gikk opp i fjellet.» (Joh. 6,15).
   Det var noe til konge å ha, vet du - en som kunne gjøre slike ting! Men hvor lenge ville de vært fornøyd med brød og fisk? Det er jo menneskets grådighet og kravmentalitet som utarmer verden i dag. Jesus var den som hadde vandret med dette folket før - 40 år i ørkenen - Han visste hvordan de var.

   Nei, Herren har helt andre måter å gå frem på. - Han tar seg av de elendige, de som ingenting er, de som ikke har noe å betale for seg med, innfor Gud! - De skyldige! Ikke de rettferdige og gode, som derfor kun ser på Herren som en kilde til velstand og egen fremgang, men de som på grunn av sin tilstand, trenger Ham inderlig som frelser!
   Det er i virkeligheten oss alle som trenger Ham slik, men det er ikke alle som innser det. Derfor fører Han oss så underlig og uforståelig mang en gang, for å bringe erkjennelse inn i vår formørkede forstand - å bringe lys inn, så vi begynner å forstå Hans veier - at alt beror på Ham, og at alt er av nåde - Hans nåde!

   Profeten fikk en lekse i det, i teksten vår - det var hungersnød i landet, men Gud skulle sørge for sin profet - og hvordan gjorde Han det? - Slik som profeten naturlig kunne ha tenkt seg det? Nei, imot all fornuft, Han sendte ham til en enke som nå skulle ete sitt siste brød, før hun la seg ned for å dø sammen med sin sønn! - Henne hadde Gud utvalgt til å brødfø sin profet! Hva sier vi til dette, med tanke på kristen virksomhet i dag?

   Tenk deg Gud peker på henne, og sier: «Hun skal ta seg av deg!»
   Som Paulus siden skriver om dette Guds prinsipp: «For at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv.» (2 Kor. 4,7). Vi kan også si: «For at den rike kraft skal vise seg å være av Gud og ikke fra oss selv!» For hva jeg er laget av, det har jeg erfart, så skal det bli til noe, må det være av Gud!
   Like umulig som at den døende enken kunne brødfø både seg selv, sin sønn og profeten, like umulig er det at jeg skal kunne bli og være en kristen ut fra noe i meg selv, og dermed berge livet. Skal mitt liv, det vil si, min sjel, berges - ja så må det bero ene og alene på Herren! Og det er jo det vi får så problemer med, ikke sant? - Dette ene og alene! Vi kan likesom ikke fatte det, at vi er satt helt på sidelinjen i denne saken - at Gud frelser oss ved noe utenfor oss selv - nei, det blir så vanskelig. Det må tros!
   Det vi føler inne i oss, det erfarer vi jo - og det vi selv gjør eller det som skjer her og nå, det ser vi med våre legemlige øyne, det behøver vi ikke å tro - men vitnesbyrdet om den fullkomne frelse Gud har tilveiebrakt for oss ved Jesus Kristus, sin Sønn, det må vi bare tro, slik som det står skrevet. Det er jo noe som er skjedd i en annen!
   Og hør hva som vitnes om denne Guds egentlige velsignelse i Ordet, idet Han sier til Abraham: «I deg skal alle jordens slekter velsignes!» (1 Mos. 12,36). - Og så utdyper Han dette, idet Han sier videre: «- i din ætt skal alle jordens folk velsignes!» (1 Mos. 22,18a).
   Hører du? - Velsignelsen er gitt deg i en annen - for en annens skyld! «- fordi du adlød mitt ord,» sier Han. (v.18b). Altså skal ikke (sett inn ditt eget navn her) velsignes fordi hun/han adlød Herrens ord, men fordi Abraham gjorde det!
   Og da begynner vi kan hende å ane et lite streif av av hva Guds nåde er for noe!
   Og dette vi da leser henspeiler jo egentlig ikke på Abraham selv, for det er ingen frelse for oss i ham, men på Abrahams ætt! Det utdyper Paulus for oss, og sier: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» (Gal. 3,16). Dette er Kristus!
   Så skal du høre igjen, hva velsignelsen beror på, den velsignelse som blir deg til del - for du er jo en del av alle jordens slekter og folk - det skal du vanskelig komme utenom - det står slik: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.» (Rom. 5,19).
   Altså skal (sett inn ditt eget navn her) stå som rettferdig for Gud, ikke fordi hun/han har vært lydig, men fordi Jesus har vært det! Det er det ufattelige evangelium, Guds ord forkynner oss! Alt for Jesu skyld! Da er jeg fri! - Da har det blitt akkurat som Jesus har sagt det: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8,32).
   Når altså jeg må innse, at det ikke er noe her inne i meg selv, eller i verden omkring meg, som kan holde meg i live, det vil si, berge meg fra en evig død, en evig fortapelse - denne verden med alt dens innhold, representerer en bestandig årsak til åndelig hungersnød - da kan likevel Gud «fylle krukken,» så det blir tilstrekkelig - ikke bare til meg selv, men også for hele verden!
   Velsignelsen i Kristus Jesus! Har du Ham, så har du altså velsignelsen helt og fult! - Du er velsignet over hele ditt liv, alt i ditt liv, helt og ubeskåret! Det er Guds gave!

   Det var den lekse profeten måtte lære: Det er alt av Guds nåde, og ikke bygd på hva denne verden kan frembringe! - Og det er tilstrekkelig! - Og videre: Det er en lekse vi alle må lære! - Og den som ikke vil lære den, han må møte den Hellige i sine egne filler en dag. - Men den som vil lære den, han må være forberedt på bli avkledd sitt eget.
   Men hva gjør vel det, når han i stedet blir ikledd bryllupsdrakten, velsignelsesdrakten! - Det er det bytte Herren vil gjøre med deg - også i dag!
   Sareptas krukke er et (for)bilde på den velsignelse som aldri tar slutt, som ikke har noen ende: Velsignelsen i Kristus Jesus!


   Velt alle dine veier
Og all din hjertesorg
På Ham som evig eier
Den hele himlens borg.
Han som kan stormen binde
Og bryte bølgen blå,
Han skal vel også finne
Den vei hvor du kan gå.

E.K.