|
Jeg må si, når
jeg leser denne salmen, da kommer Jesu ord for meg: «Jeg er kommet
for å kalle syndere.» (Matt 9:13). Og: «For Menneskesønnen
er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10;
Matt 18:11).
Er det ikke nettopp det vi leser om her? Er det ikke
nettopp synd og fortapthet som preger dem? Slike som ikke vet sitt
eget beste, men faller gang på gang. - Og gjerne i samme snare! -
Som priser Herren, når de opplever en konkret inngripen, men glemmer
Ham snart igjen når livet går tålelig greit - for ikke å tale om når
det går virkelig bra!
Vi kan lese om et tilfelle i Skriften – i Matt 9:36 og
Mark 6:34, om et Jesu møte med folket: «Da Han så folket, fikk Han
inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten
hyrde.»
Du ser gjerne for deg en ussel gjeng, med trasene hengende
omkring seg, når du leser dette – men det var rett og slett folket!
De kunne gjerne ta seg bra ut i menneskers øyne mange av dem – ja,
hva skulle vel være å utsette på dem, alminnelige bra og arbeidsomme
mennesker, som skjøttet sitt verv! Men det interessante for oss –
hvordan så de ut i Jesu øyne? Det er det som skulle og burde være
bestemmende for alt vårt syn på ting, hva det så skulle være: Hvordan
ser det ut i Jesu øyne? Hvordan bedømmer Han det? Og her altså – herjet
og forkomne som får uten hyrde! Han så sjelens tilstand bak det ytre
skall!
For noen mennesker ligger sjelens elendige tilstand utenpå,
mens for andre ser det ytre strålende ut både for dem selv og andre,
men når Jesus kommer med sin vurdering kan det ta seg ganske annerledes
ut. Et svært så klart eksempel på dette finner vi, når det gjelder
Laodikeamenigheten i Åpenbaringsboken, hvor du først hører deres vurdering
av egen situasjon, som lyder slik: «Jeg er rik, jeg har overflod og
har ingen nød» for så å høre Jesu bedømmelse av samme tett på: «-
og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»
(Åp 3:17).
Ja, jeg behøver ikke spørre deg om du hørte hvor forskjellig
det falt ut – for det hørte du vel?
Og nå spør ikke jeg deg: Hvordan står det til med deg?
- men: Hvordan tror du det ser ut i Jesu øyne?
Dette er synderen, mennesket skilt fra Gud - han som
vil være uavhengig og herre i eget hus. Han kan tåle Gud som en hjelper
i nøden, men ikke som Herre i livet! Ikke som den som kommer inn og
gjør krav på hjertet! Nei, en viss avstand er greit. Men god å ha
som en slags «plan B» dersom noe går galt.
Gud tåler denne skapningen! Kommer til ham igjen og igjen
- sender nød over ham, fordi det er det eneste som bringer ham til
å søke Gud. Herren gjør det i sin nåde, kjærlighet og miskunnhet,
fordi mennesket uten Gud er redningsløst fortapt!
Men mennesket selv går ikke omkring og er seg dette bevisst.
Det tror det er trygt, bare ikke noe alvorlig står på. Om det har
en trygg økonomi, ikke er kjent med noen alvorlig sykdom osv.
Så må Gud forbarme seg over ham, bøye seg ned og forstyrre
denne roen - denne falske roen - og da kjennes det ikke nødvendigvis
ut som forbarmelse for mennesket selv - nei, Herren kan ruske skikkelig
i oss, vet du. Vi leste jo om det her. Hør bare på dette: «Han bød
og lot det komme en stormvind som reiste store bølger. De fór opp
mot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken.
De tumlet og ravet som en drukken mann, med all deres visdom var det
forbi.» (v.25-27).
Det var aldri noen fare, for Herren hadde dem alle i
sin hånd - men tror du det føltes farefritt for disse som opplevde
det? Når skumsprøyten sto, og det knaket faretruende i skroget.
Du har vel lest om stormen på Gennesaret-sjøen? «Men
Han selv (Jesus) lå og sov på en pute bak i båten.» Men du ser hvor
også de vender seg i nøden: «De vekker Ham og sier til ham: Mester,
bryr du deg ikke om at vi går under?» (Mark 4:38). De vekker Ham!
De vender seg til Ham!
E.K. |
Så leser vi også her i salmen - Herren oppnådde det Han ville med
stormen: «Da ropte de til Herren i sin nød.» Og nå skal du høre hva
som skjer: «- og av deres trengsler førte Han dem ut. Han gjorde stormen
til havblikk, og fikk bølgene til å tie.» (v.28-29).
Ja, du har lest om det før - det var jo nettopp hva Jesus
gjorde, da disiplene vekket Ham i frykt: «Men Han stod opp og truet
vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikk stille.» (Luk 8:24).
Slik lærte disse
jødene, hvem Jesus virkelig var - ikke bare ut fra at Han gjorde
veldige undere - men at Han var forutsagt i Skriften. Han gjorde
Guds gjerninger!
Det kan ikke sies for ofte: Les Skriften oppmerksomt og
med bønn til Gud!
Det Herren først av alt vil lære deg, og vise deg, er hvem
Jesus virkelig er! Det er ikke først og fremst en oppskriftsbok
for hvordan du skal leve livet her på jord. Det kunne en jo komme til
å tro, når en står overfor mye av dette som presenteres som kristendom.
For Skriften taler jo også mye om det, men det er ikke det primære
- nei, det er å få flyttet deg, synderen, inn i den hellige og rettferdige
Jesus Kristus - skjule deg i Ham med all din synd og skam, så det ikke
vises mer. For det er dette forunderlige som skjer med den som kommer
til Jesus - hans av synden skarlagenrøde sjel blir hvit som snø! Du
blir stående for Gud som om du aldri hadde syndet! Er det ikke verd
å komme til Ham da?
Men hva leste vi ikke om disse som er kommet til Ham: «Pris
Herren, for Han er god, Hans miskunnhet varer til evig tid! Så skal
de si, de som Herren har gjenløst, de som Han har forløst av nødens
hånd.» (v.1-2).
Denne menneskets dypeste nød - at de står
som syndere innfor Den Hellige - beskrives her som en hånd som
holder dem fast!
Vi spør: Hvem er disse? Og Herrens ord svarer: «De som
Han har forløst av nødens hånd.»
Av nødens hånd! Kjenner du noe til denne nødens hånd? Der du
ser deg selv som den som ikke har noe å kreve hos Gud - for du er selv
skyld i din nød! Det er å bli berget herfra - å bli flyttet fra nødens
hånd over i Guds hånd, selv om du ikke har noe eget å rose deg av, men
tvert imot kun står med synd overfor Ham - som utløser det vi nettopp
hørte om: «Pris Herren, for Han er god, Hans miskunnhet varer til evig
tid!»
Du er vel kjent her? «Han frelste meg fortapte får, Og
gav meg Jesu barnekår!» Flyttet fra synd til renhet, fra urettferdighet
til rettferdighet, fra urenhet til hellighet, fra fortapelse til frelse,
fra mørke til lys, fra helvete til himmelen - og slik kunne vi fortsette
- nettopp fra nødens hånd til Herrens hånd!
Der er du nå i denne stund, du som nettopp på grunn av
din synd og sjelelige forkommenhet, har fått ta din tilflukt til
Jesus: «Du er i Herrens hender med alt som med deg skjer!»
Å jada, det husker og stormer så mang en gang. Du tumler
omkring - og må erkjenne som det vitnes gjennom salmen her, at du selv
er skyld i det. Som det står: «- fordi de hadde vært gjenstridige mot
Guds ord og foraktet Den Høyestes råd. De var dårer og ble plaget for
sin syndige vei og for sine misgjerninger.» (v.11 og 17). Men midt oppe
i alt dette er du i Hans hånd - for du vet deg ingen annen redning i
din nød enn Jesus Kristus og Ham korsfestet.
Det er det virkelig viktige her - at du forstår den eneste
vei som fører frem: Jesus Kristus, Guds Sønn, korsfestet for deg! Viktig
at du ikke prøver å berge deg selv, men lar deg berge av Herrens hånd
- det blødende Guds Lam! Det er den hånd, den arm, som er rakt
ut fra himmelen for å gripe deg! |
5 søndag
i åpenbaringstiden
