Å, hvor vi tenker: skal Gud kunne bruke meg, da må det være i orden med meg! Skal Gud kunne frelse meg, da må det være i orden med meg! Det må iallfall være bedre stelt med meg, enn hva det er nå.
   Det er mennesker som fortviler over seg selv her, og aldri kommer frem til noe. Hvorfor? Fordi man ikke tror Gud! Det er alltid årsaken. For hadde man trodd Gud, så hadde man visst at Han har utvalgt det som er lavt i verden, og det som er foraktet,  det som ingenting er, og det nettopp for å gjøre det til intet som er noe. (1 Kor 1:28).
   Så ser du at vi i vår tankegang går den stikk motsatte veien – vi tenker at vi må bli det, som Gud i virkeligheten vil gjøre til intet. Nemlig det som er noe i denne verden.

   Her i teksten ser vi at selv Moses tenkte slik. Han var opplært ved Faraos hoff i all Egyptens kunster og visdom – og da han ut fra den tilegnelsen vil gjøre noe for Israel som var i nød, endte han opp med å slå en egypter i hjel, og bli en jaget mann. En som måtte flykte bort, og dermed var til ingen nytte for folket sitt. Vårt forhold til sannheten får følger! Kjenner du sannheten, så får det følger, og kjenner du ikke sannheten, så får også det følger.
   Først etter 40 år i landflyktighet, som en gjeter for småfeet til sin svigerfar Jetro, kunne Herren komme il ham med kallet på ny. Da lå nok all Egyptens kunster og visdom begravd i sanden der ute i ødemarken – og nå ser vi at han måtte få del i noe nytt, nemlig Guds visdom. Det ser vi klart av teksten her, at han var ukjent med.
   Enn du? - er du også det? Kjenner du Guds visdom?
   Hvor mange kan du ikke treffe på din vei i Guds forsamling, som går og gremmer seg over sin elendighet, over sin skrøpelighet, over sin manglende evne i dette og hint osv., som om Gud brukte det som var noe i denne verden. Og står slik overfor Guds frelse, som om Han var kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, og ikke syndere. Jeg kan ikke komme til Jesus, for jeg er en så elendig synder. Jeg får jo heller aldri bukt med denne synden i meg – nei, jeg kan nok aldri bli en kristen slik som jeg nå engang er osv. Og så ser de ikke at dette jo er den største synden de begår. De tror ikke Ham som sier om seg selv: Jeg er Sannheten! Han vil jo ta seg av nettopp den elendige. Ikke den rettferdige – det vil si, den rettferdige i seg selv - men synderen. Ikke den friske, men den syke. Han er jo legen ifra himmelen. Han er jo den ved hvems sår vi skulle få legedom, i følge Jes 53:5.

   Hør, på denne bakgrunn, hvor ynkelig Moses uttrykker seg her i teksten: «Å Herre, send bud med hvem du ellers vil!» (4:13). Med andre ord: Du ser vel at jeg er for dårlig!
   Vel, vi trenger ikke hovere over Moses her – for vi er vel ikke noe bedre i dette vi. Hvor mange ganger har vi ikke gått feil, fordi vi fulgte våre naturlige tanker i stedet for å holde oss til Guds ord.

   Men så kan du møte en helt annen type også i forsamlingen – han som er vel til mote, fordi han finner så mye bra hos seg selv, som han kan sette inn i Guds rikes arbeid. Han er slett ikke bedre stilt – nei, snarere tvert imot. For han må miste dette han stoler på. Det er den øyensalve han trenger, for å kunne se klart. Hva med 40 år i ødemarken? Ja, heller det vel, enn å komme til en stengt dør en dag?

   Nei, det er ikke det at du er så skrøpelig som er problemet. Det er ikke det at du er så syndig. Nei, det er ikke engang det at du mangler alt, alle forutsetninger – for det er det som er tilfelle – men det er denne tanke som nærmest har besatt oss, at vi må være noe i oss selv, om vi skal ha med Gud å gjøre. Ja, la det være sagt med det samme, så kanskje vi kan sette oss ned der vi hører hjemme: Du må være fullkommen! Fullkomment hellig! Fullkomment ren! Fullkomment rettferdig! Ja, alt må være fullkomment! Hvordan har du tenkt å oppnå det?

E.K.

   Ser du ikke at dette er noe du må få! Og dersom du nå har gått og tigget Gud i 10, 20, 30 år, og ikke finner ennå at du har fått det, da må Han jo sannelig være gjerrig på det, ikke sant? Men det er jo ikke Gud! Han gav deg jo alt i sin Sønn, før du bad Ham om det! Og første gang du bad Ham om det, i din nød, så gav Han deg det! Det skal du få tro! Som Jesus sier til denne samaritanske kvinnen der ute ved Sykars brønn – og hør nå det, for det er Jesus selv som taler her: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!»
   Hørte du det virkelig? «- så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!» Var det mye hun skulle gjøre? Nei, hun skulle bare be Ham! Og hva så? Jo, da ville Han gi henne det, leser vi!
   Tror du Han er annerledes overfor deg? Hvorfor skulle Han være det, Han som ifølge blant annet Apg 10:34, ikke gjør forskjell på folk?
   Og du, du kjenner jo Guds gave – du har lest og kjenner Joh 3:16, at Gud gav sin enbårne Sønn – og du vet hvem som taler til deg gjennom dette vi hører her. Så be Ham og Han vil gi også deg del i det levende vann! Har du bedt Ham, så har du fått det, for Gud bedrar ingen. Dette er troens ord!
   Men kan hende står du som Moses her, og skyver en annen fremfor deg: Ja, at Gud kan ha med den og den å gjøre det kan du forstå, men du?! Å, om jeg bare var mer slik, og mindre slik. Om jeg bare var mer troende osv. Eller kanskje enda verre: Jeg er da ikke så verst! Og med Guds hjelp skal det nok bli enda bedre, når Han bare får styre med mine, tross alt, gode egenskaper. Hva skal vel du med det levende vann? Du trenger jo bare Guds støtte og bistand til ditt eget gode.
   Nei, hør det, du som trenger det – du har fått det! Du har fått det i Ham! Derfor er din skrøpelighet, synd og hva det måtte være, ikke noe hinder for Ham. Så skal du altså ikke la det få være noe hinder for deg heller, for nettopp din erkjennelse av dette er det som slipper Gud til. Så Hans kraft kan få være virksom i deg og ved deg. Og hva er det for en kraft? Det står i Rom 1:16, at evangeliet er en Guds kraft til frelse! Evangeliet! Det er det som må være virksomt i deg!
   Og du tenkte kanskje at det var du som skulle bli så kraftig? Hvordan skulle da evangeliet kunne være virksomt i deg? Da hadde du jo stadig mindre bruk for det. Dess mer du vokste, dess mindre bruk fikk du for det.
   Du har vel hørt ordet – Herrens ord: «Min kraft fullendes i skrøpelighet!» (2 Kor 12:9). Derfor tok ikke Herren tornen i kjødet fra Paulus, for han måtte bevares i skrøpelighet, for at Guds kraft kunne fullendes.
   Å, hvor sent vi lærer dette! Om vi da i det hele tatt har hørt om det – for det forkynnes jo knapt! Også i dette som likesom skal være den lutherske forsamling forkynnes helst det motsatte. Det vil da si, det motsatte av Guds ord! Det er alvorlig. Du føres da inn i trelldom, i stedet for ut i friheten i Kristus – den frihet Han har kjøpt oss så dyrt – ja, med sitt eget blod!
   Så kom til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår! Han fikk dem nemlig for deg, som ikke har annet å bringe Ham enn synd og skrøpelighet!
   Det er ikke bare det at Han kan frelse deg, og bruke deg til tross for din skrøpelighet, men nettopp på grunn av den! Om du bare kunne se det.