Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 

 


 

Å høre på disiplers vis

Jes. 50, 4 - 5

   4. Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, Han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. 5. Herren Herren har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.

   Vi leser noe videre i teksten:

   6. Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt. 7. Men Herren Herren vil hjelpe meg. Derfor blir jeg ikke til skamme. Derfor har jeg gjort mitt ansikt hårdt som stein. Jeg vet at jeg ikke skal bli skuffet.
 

   Så gikk altså Herren foran med et eksempel!
   Det er et uttrykk vi kjenner til som noe positivt - å gå foran med et eksempel. Da med den tanke og hensikt at andre skal følge etter i samme spor.
   Da er det jo ytterst viktig at dette sporet er godt med minst mulig mangler i seg.
   Men det man gjerne ikke tenker på i slike sammenhenger, det er at den som går foran må gjøre det i sannhet. Skal det være et virkelig godt og sant eksempel, så må vedkommende være ett med sine tanker og holdninger. Ellers er det jo bare hykleri - og det er knapt noe som vekker slik avsky hos mennesker som nettopp hykleri. - Altså at du har prøvd å fremstille deg selv som noe du egentlig ikke er - eller slett ikke står selv for det du forkynner for andre.
   Det er dermed ikke en så enkel sak dette å skulle være et eksempel, eller forbilde, når sannhet blir trukket inn i bildet!

   Men tenk deg nå en person hvor hjertet er helt i samsvar med holdninger og handlinger. Da vet du til enhver tid hvem, og hva slags person du har med å gjøre. Du slipper tvilen og det spørsmål som alltid springer ut av den: Mener du det? Mener du det virkelig?
   Tenk på Stans giftige frø på fallets dag: «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos. 3,1). Det såes tvil om Guds oppriktighet. Er Han til å stole på?
   Vi tenker gjerne på fallets dag først og fremst som et fryktelig og dødbringende angrep på mennesket. Men det var først av alt et forferdelig angrep på Guds person.
    Han ble forsøkt fremstilt som upålitelig. Her finner du grunnen til den tvil og vantro du så ofte blir var i ditt eget bryst. Og Han ble forsøkt fremstilt som en som ikke unte mennesket alt godt, men holdt noe tilbake.
   I dette «har Gud virkelig sagt,» ligger også et: «Har Gud virkelig nektet dere!» Hvis Han nekter dere noe, da er Han jo ikke god, og da er det beste for dere å si Ham farvel.
   Det skulle ikke være vanskelig for noen av oss å kjenne dette igjen fra menneskets forståelse av Gud - nemlig en som vil nekte oss noe.

   Men om, og når, et menneske omsider er kommet til den erkjennelse, at problemet ligger så visst ikke hos Gud, men i mitt eget hjerte - når han må vitne sant, som Per Nordsletten i sangen: «Ifra hode til fot Hjertets innerste rot, Kun en eneste masse av synd,» da spør han etter noe pålitelig utenfor seg. Han søker tilbake til Gud i håp om å finne den klippen som mennesket en dag forlot. Det fall som førte mennesket ut i det dype dynd, hvor det ikke er feste for foten noe sted. Uansett hvordan du innreder deg i denne verden, så synker du dag for dag dypere i avgrunnen.

   Er da Gud pålitelig? Hva sier du?
   Å ja, det kan være lett da å skulle være from og svare frimodig: Å ja, Gud er pålitelig!
   Men hvorfor er du så ofte i tvil da? Snart på det ene og snart på det andre.
   Vi er kalt til sannhet! Ikke forstillelse og hykleri. Han vet hvordan du er - Han kommer i hu at du er støv! (Slm. 103,4).
   Du skjønner - ikke noe av dette kan lenger skille et menneske fra Gud; synd, upålitelighet, utroskap, falskhet, hykleri osv., det som skiller deg fra Gud er at du ikke vil vedkjenne deg dette, og pukker på noen egen rettferdighet.

   Du går så ofte og tenker: Mon tro, om Gud vil ha noe med meg å gjøre nå? Jeg har jo gjort både det ene og det andre jeg ikke skulle ha gjort - for ikke da å tale om det jeg skulle ha gjort, men utelatt. Jeg er jo så treg og sløv!
   Slik kan du gå og tenke til tross for at du har hørt det tusener ganger, at Han tar seg av og hjelper syndere!
   Hvordan skulle det ellers bli bedre med deg, om ikke Han får ta seg av deg? Du har vel ettertrykkelig oppdaget at du ikke kan forbedre deg selv!

   Sitter det en her nå, hvor egenrettferdigheten råder i hjertet, så har han allerede lukket døren. Men sitter det en som er av sannheten, så har du nå hørt en disippeltunge, ikke sant? En slik som «skal kunne styrke den trette med sine ord.» (v.4).
   Du får trøst ved sannheten!
   Det er den pålitelige - den evig pålitelige - som taler til deg med den tunga! Han er utvalgt til det - Han som sier: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh. 3,17).
   Jeg har ingen myndighet i meg selv til å trøste deg mot synd og fall, tvil og utroskap, men jeg vet en som har det - og som gjør det!
   Hør hva Han sier her nå: «Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, Han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører.» (v.4).
   Han ble altså sendt hit ned med en disippeltunge til å trøste og frelse og utfri, ved sine ord!
   Det er i dette Han er et eksempel til etterfølgelse for oss. Også til oss heter det: «Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder frem livets ord.» (Fil. 2,15-16).

   Dette skjer - det vil si, dette sinn vokser frem der hvor et menneske får legge sin sak i Herrens hånd, og stoler på Ham.
   Jeg snakker ikke da om å lykkes, på den måte vi naturlig tenker om det - for på denne veien lærer du nemlig hvor lite det lykkes for deg, og avhengigheten av Herren, og forundringen over Hans uendelige nåde hva din person angår bare vokser og vokser. Det er i virkeligheten en lidelsens vei, men samtidig også en salig vei.
   På den veien får du en disippeltunge - en tunge som kan mer enn å hjelpe og trøste i vanlig forstand - du får en tunge som bringer ord til frelse og evig liv, fordi Hans ord er lagt på tunga di.

   Leser du resten av teksten vår fra vers 5 og ut, så ser du en person som helt og fullt har lagt sin sak i Herrens hånd. Han lar Gud kjempe for seg.

   Du vil altså aldri finne en slik disippeltunge hos disse effektive kristne, som har lært seg å bli gode disipler på kurs og skole. Disse som i det hele har lært seg kristendom. Aldri!
   Det går ikke til uten lidelse og overgivelse - ja, sønderknuselse.

   På denne veien - hvor du aldri får noe greie på deg selv, hvor mistroen til deg selv vokser, og avhengigheten av Ham tilsvarende, der skal du få høre igjen og igjen: Han har en disippeltunge, Han som du klynger deg til! Det er ikke Han som krever og maser med deg. Han er tvert imot kommet hit ned for å legge deg på sine skuldre og bære deg helt hjem. Det som helt og fullt fyller Hans hjerte er nåde!
   Det er Han som taler slike ord: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Mrk. 2,17). «Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer.» (Mt. 12,7). «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk. 19,10).
   Dette er disippeltungen Jesus hadde med seg til jord - og Han taler disse ord til dem det gjelder - nemlig syndere, syke og fortapte. Det er det vi har så tungt for å få med oss - så når du står der nettopp som en fallen synder, da tror du at du må gå ifra Ham. Altså, tvert imot det Hans ord sier deg!
   Hva ville du si om en som hevdet at han var for avmektig til å bæres!

   Herren kaller på deg også i dag - kaller deg til sin hvile, og sin nåde! Det har kostet Ham uendelig lidelse og kval å skaffe denne muligheten til veie for deg, og da må ikke du oppføre deg som en dåre, vet du, men tro og ta imot det med takk!


   Det er nok, det som Jesus gjorde,
Det er nok, det som Han har sagt.
Han har sona di synd, den store,
Og deg vunni så rein ei drakt.

E.K.