Tilbake            
                                               3 søndag i påsketiden




 

 

David - hyrde og fyrste

Esek. 34, 23 - 31

   23 Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem – min tjener David*. Han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. 24 Og jeg, Herren, vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem. Jeg, Herren, har talt. 25 Jeg vil gjøre en fredspakt med dem og utrydde villdyrene av landet. De skal bo trygt i ørkenen og sove i skogene. 26 Jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse. Jeg vil sende regn i rette tid, velsignelsens regnstrømmer skal det være. 27 Markens trær skal gi sin frukt, og jorden skal gi sin grøde, og de skal bo trygt i sitt land. De skal kjenne at jeg er Herren, når jeg bryter stengene på deres åk og frir dem av hendene på dem som holdt dem i trelldom. 28 De skal ikke mer være et rov for folkene, og jordens villdyr skal ikke fortære dem. De skal bo trygt, og ingen skal skremme dem. 29 Og jeg vil skaffe dem en fruktbar jord som det står ry av. De skal ikke mer bli revet bort av sult i landet og ikke mer bære spott fra folkene. 30 Og de skal kjenne at jeg, Herren deres Gud, er med dem, og at de, Israels hus, er mitt folk, sier Herren Herren, 31 og at dere, min hjord, den hjord jeg før, dere er mennesker. Jeg er deres Gud, sier Herren Herren.
 

   To ting jeg særlig vil minne om når vi står overfor denne teksten: For det første skal du merke deg den passivitet hva folket angår i denne sammenheng. Her sies ikke et ord om hva de skal gjøre for at all denne velsignelse skal bli dem til del. Ingen befaling, ingen kommando fra Herren. Her tales kun om hva Han vil! Flere ganger møter vi dette velsignede «Jeg vil,» som vi også finner så mange andre ganger og steder i Skriften.
   Her tales det om en hyrde Gud vil sette over folket - og vi vet jo hva en hyrdes oppgave er, det er å ta seg av og ha tilsyn med de får som er betrodd ham, slik at ikke noe tilstøter dem. Det er også hans oppgave å lede dem til beitemarker og vann - grønne enger og hvilens vann, som det heter i Salme 23, hvor David nettopp kaller sin Herre for Hyrden.
   Du kan også lese i Joh. 10, det såkalte hyrdekapitlet i NT, hvor Jesus fremstiller seg selv som den gode hyrde - der taler Han kun om sin oppgave. Hva med fårene? Hva gjør de? De bare hører Hans røst og går etter den. Hvorfor hører de Hans røst? Fordi Herren har opplyst dem ved sitt ord og ved sin Ånd! Og når det er sagt, må du aldri tenke at dette kun dreier seg om en forstandens opplysning til å kjenne Herren og Hans veier, slik som du læres på en skole - nei, her har skjedd noe himmelvidt mer enn det. Bare hør Jesu ord om det i Joh. 7,38-39: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.» I Joh. 4,14, sier Han: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.» Dette er mer enn boklig lærdom!
   Altså, Den Hellige Ånd, det vil si Gud selv, har tatt bolig i deres hjerter. Derfor hører de Hans røst og følger Ham.

   Her er vi tilbake til dette med folkets passivitet. Det er ikke dermed sagt at vi ikke gjør noe. Nå står jo jeg her og taler for eksempel, så jeg ville jo møte meg selv i døren med det samme, om jeg skulle hevde det. Men lovens folk må hugge seg frem med sitt eget sverd under dagens byrde og hete - hva de også viser til når de krever sin lønn av Herren (Mt. 20,12) - mens evangeliets folk hviler - hviler - i Herren og Hans verk, mens de følger etter Ham. De følger røsten! Det vil si at de ved evangeliets ord, Herrens nådebudskap alltid trekkes inn mot Jesus, hyrden, selv!
   Forstå dette rett: Det er ikke din oppgave å følge etter Ham, som om du var i stand til det, men Han holder deg selv nær til seg, ved at Han lar deg høre røsten. Og røsten, det er Ordet om Jesus det, Ordet om korset, om blodet -- kort sagt om den redning og den uendelige velsignelse som er gitt deg i Ham, det Guds Lam som bar din synd bort fra Guds åsyn, ut til dette forferdelige stedet utenfor Jerusalems murer som kaltes hodeskallestedet, Golgata. Der - å hør det som om det var første gang! - der frelste Han din sjel! Der kjøpte Han deg fri én gang for alle! (Hebr. 7,27; 9,12; 10,10).

   Ser du i denne teksten hos profeten Esekiel hvordan Herren selv vil gjøre alle ting, ved sin hyrde - som jo i virkeligheten, det vil si oppfylles helt og fullt i Davids etterkommer, Davids sønn, Jesus Kristus.
   Vi kan spørre: Hvorfor det? Hvorfor denne frelse? Peter sier noe der han står frem blant de eldste i Jerusalem og tar et oppgjør med judaistene, som ville føre de troende hedningene inn under lovpakten igjen. Og da er vi ved det andre jeg ville minne om. Han står frem og sier: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter. Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære? Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» (Ap.gj. 15,7-11).

E.K.

   Her er vi ved begge disse ting jeg ville minne særlig om - grunnen til at folket skulle få sette seg ned i den hvile, at Herren skulle stride for dem, og siden bære dem, og at hedningene ved Jesu tro hadde fått fulle borgerrettigheter i Israel - ja, i følge Ordet, ved troen på Jesus endatil var blitt sanne israelitter.
   Vi kan lese i Rom. 9,6-8: «For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel. Heller ikke alle Abrahams etterkommere er derfor Abrahams barn, for: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Det vil si: Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.» Og i Gal. 3,7-9: «Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham.»

   Ser du - da Jesus ble innsatt som hyrde, sier Han selv om det: «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.» (Joh. 10,16). Jøde og hedning i én hjord under én hyrde.
   Dette viser direkte tilbake på blant annet profetien i Jes. 49,6: «- Han (Faderen) sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.»
   Så denne profeti hos Esekiel kan du som hedningekristen hente full trøst og glede av og i! Denne hyrde er kommet for å lede og føre også deg til himmel og salighet - ja, tar selv bolig i deg ved sin Ånd!

   Her i teksten øser Han ut over oss sine løfter om velsignelse - den velsignelse som i Skriften kalles Abrahams velsignelse, og altså var for alle folk, og ble gitt oss helt og fullt ved Jesus Kristus. Du får altså ikke del i denne velsignelse ved lovoppfyllelse, men ved din tilflukt til Jesus. Og den tilflukt har jo nettopp sin grunn i at du er kommet til kort i forhold til lovens krav vog bud - som jo er krav om fullkommenhet.
   Mange som prøver å komme unna med sin synd, ved dette kjente munnhellet: Ingen er fullkomne! Nei, det er sant - men Gud krever aldri noe mindre! Så to veier ligger foran deg, på en må du gå: Egen fullkommenhet, eller den fullkommenhet for Gud som er gitt deg i Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam!

   Tenk å ha fått del i velsignelsen av bare nåde! Kan det bli bedre? La meg få høre i tilfelle! Jeg skal til himmel og salighet, og det er en annen som har betalt hele veien. Tenk, til tross for mine mangehånde synder, og alt dette ugudelige vesen som bor i mitt hjerte: Jesu Kristi Hans Sønns blod renser fra all synd! Men da må du vandre i lyset! Den som ennå har noe å rose seg av for Gud, eller ennå har noe håp om at Gud skal få noe brukbart ut av ham - han avslører nettopp ved det at han ikke vandrer i lyset. Den som vandrer i lyset, han har kun ett håp - Jesus alene! Og så kan han stå frem for Gud, og si: Jeg vet ikke av noe rom i mitt hjerte som du ikke har adgang til. Skulle det være slik, så for all del avslør det! Han vandrer i lyset!

   Takk for alt Guds ord! Takk for alt det ord som har avslørt meg som den jeg virkelig er - og takk for alt det ord som har kastet lys over hvem Jesus virkelig er!