Tilbake            
                                               3 søndag i fastetiden





 

 


Godt og vondt fra Gud

Job 2, 1 - 10

   1 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg frem for Herren. Blant dem kom også Satan og stilte seg frem for Herren. 2 Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har fartet og flakket omkring på jorden. 3 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. Ennå er han like uklanderlig. Uten grunn har du egget meg til å ødelegge ham. 4 Men Satan svarte Herren: Hud for hud! Men alt det en mann har, gir han for sitt liv. 5 Rekk bare din hånd ut og rør ved hans ben og kjøtt! Da skal han for visst si deg farvel like opp i ansiktet. 6 Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd. Spar bare livet hans! 7 Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn. Og han slo Job med smertefulle byller fra fotsålen til issen. 8 Og Job tok seg et potteskår og skrapte seg med det, der han satt midt i asken. 9 Da sa hans hustru til ham: Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø! 10 Men han svarte: Du taler som en av de ufornuftige kvinner! Skal vi bare ta imot det gode fra Gud og ikke også det onde? - Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper.
 

   En underlig foreteelse vi er vitne til her. Denne samtale mellom Gud og Satan. Fremstilt så menneskelig, som to kjenninger som møtes etter en tid atskillelse, og begynner å spørre ut: Hvor har du vært? Hva har du drevet med i mellomtiden? Har du merket deg dette og hint? I dette tilfelle: «Har du gitt akt på min tjener Job?» Og har du merket deg hvilken bra mann det er? En virkelig tro tjener osv.?
   Dette var jo som en rød klut for denne onde ånd, han som selv var forkastet som en utro tjener, en Gud ikke hadde så mye som ett godt ord å si om. Han tåler nemlig ikke at vi mennesker har gunst hos Gud.

   Her er det noe jeg gjerne vil tale noe om – men først: «Skal vi bare ta imot det gode fra Gud?» spør Job her. Det er de som har det åndelige – eller skal vi i de tilfelle heller si  uåndelige – syn, at alt godt som kommer fra Herren, også føles og oppleves som godt av oss. Men slik er det jo ikke. Også det onde – eller rettere sagt, det som oppleves som ondt – kommer fra Herren. Dette er alt ettersom. Vi vet jo at også i livet her, kan du rammes av sykdom, hvor et lem må amputeres for eksempel, for at ikke livet skal gå tapt. Du vil ikke kalle det å miste et ben eller en arm for et gode i seg selv, men i en situasjon hvor dette er eneste måte å berge livet på, så må det likevel sees på som et gode, at det ved denne amputasjon var mulig å stanse sykdommen fra å bre seg, og forårsake død, ikke sant?
   Gud må nå og da sende prøvelser i vår vei, blant annet for å styrke vår tro og tillit til Ham. Han bruker ofte harde midler for å ta fra oss de falske krykkene vi vil ta oss frem på himmelveien med – krykker som aldri kan hjelpe oss en millimeter frem på denne veien i virkeligheten. Det er kun et bedrag i vår bevissthet. En falsk tro og tillit. Det er tvert imot det som hindrer noen fremgang i kristenlivet. Og fremgang i kristenlivet er at du og jeg blir mer og mer avhengig av Jesus!

   Er du dårlig til bens, så kan du alltids stavre deg fremover på veien ved hjelp av noen krykker, men er du aldeles lam i bena – ja, da må du enten bæres av en annen, eller trilles i en rullestol, for å komme fremover.
   «Ved at jeg falt fikk du lært meg å stå,» synges det i en kjent kristen sang. Det kan snart misforstås, som så mye annet, når det kommer til dette å leve kristenlivet. Det er bare sant på en måte, nemlig den at du gjennom dine mange fall blir inderlig klar over dine lamme ben, så håpet mer og mer klart blir Jesus alene! Det er en sann kristen vekst, en vekst som til tross for din opplevelse av hjelpeløshet i alt som har med Gud og Hans rike å gjøre ikke blir uvirksomhet, ikke blir uten frukt, ikke blir usynlig for andre, men vil manifestere seg. Andre vil merke at du har vært sammen med Jesus og de vil oppdage at Han har åpnet din forstand, så du ser det bare Ånden kan åpenbare.
   Og her kommer det inn: Vil du ikke også ta imot det onde fra Herren, vil denne veksten ikke skje. En tørkesommer er bra for badegjesten, men ikke for bonden. Alt dør, der hvor det ikke kommer regn til. Jeg sa – ta imot det onde. Ikke – like det onde. For ingen liker å ha det vondt, selv om det er de som er blitt så vise i sitt samfunn med Herren, at de kan takke også for det, for de vet frukten av det. Det står det da også i Hebr. 12,11: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.»
   «- som ved dette er blitt oppøvd!» Hørte du det? Hvordan du og jeg enn har det, skal vi ikke som Jobs elendige venner, legge krav på hverandre, men minne hverandre på Herrens ord til oss, som vi for eksempel leser det i Hebr. 10,23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.»
   Men jeg makter ikke holde urokkelig fast, sier du kanskje? Å jo da, om du bare får festet blikket på det som står i siste del av verset, for det er det avgjørende: «- for Han er trofast som gav løftet.»
   Det handler ikke om hva vi makter, hva vi får til, eller hva Gud får ut av oss, når det kommer til vår frelse - da kommer det ene og alene an på det offer Jesus brakte, da Han gav seg selv for oss. Om det er nok! Hva tror du?
   Han kommer ikke med krav til den som sliter – nei, Han kommer med trøst i all våde, som vi synger i sangen.

E.K.

   Nå talte Herren vel om Job. Han var en rettferdig mann, leser vi om han. Det var Herrens vitnesbyrd om Job. Men det holdt ikke hele veien. Den besto ikke ildprøven! Der brant den opp! Rett nå blikket mot deg selv. Din rettferdighet, din hellighet, din åndelighet, din redelighet og hva det nå ellers måtte være – tror du at du kan gå igjennom ilden, Herrens ild, uten at det brenner opp?
   Hør nå lenger ute i Jobs bok, hva grunnen var til denne første Jobs rettferdighet – som Herren dog roser – for Job brukte den ikke mot Herren, som fariseerne og de skriftlærde gjorde. De brukte sin egen rettferdighet til å forkaste den som var av Gud. Gud roser også hedningen Kornelius' rettskafne gjerninger, hans fromhet og gudfryktighet. Heller ikke han brukte den mot Gud. Den roses, men Gud måtte likevel sende Peter til ham med ord han kunne bli frelst ved. (Ap.gj. 11,14). Hør Jobs vitnesbyrd her: «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg.» (Job 42,5).
   Du har hørt hva andre har vitnet om Jesus, men har du møtt Ham selv! Har du selv fått ta Ham til hjertet, slik at du har håp og trøst ved det? Den eneste jeg vet til frelse!
   Lever du ennå der hvor det kun er hva ryktet meldte – ja, da kan du få til et svært så fromt og rettskaffent liv, med det som drivkraft, og det er ikke noe galt i det, galt blir det først om du i møte med evangeliets ord om den rettferdighet som er av Gud, setter din egen opp imot den. Altså ikke er villig til å miste ditt eget! Som en har sagt: Et forhold til Gud basert på rettferdighet – det vil si, vår rettferdighet – vil føre oss i helvete, et forhold til Gud basert på nåde, vil føre oss til himmelen.
   De som står i gunst hos Gud, det er de som har mistet sitt eget, alt sitt eget, i møte med Ham. Ikke slik at det ikke lenger er der, men du kan ikke bygge noe på det lenger. Du vet at det ikke kan bestå for Hans ild som alt skal prøves i! Så har du fått noe bedre i stedet! Jesu Kristi, Guds hellige Sønns rettferdighet! Og denne helliggjørelse skal du søke, for uten denne helliggjørelse skal ingen se Herren. (Hebr. 12,14).
  
   Som nevnt til å begynne med – Satan hater den Guds gunst som blir et menneske til del, for han har selv tapt den for evig. Den ubetingede Guds gunst et Guds barn er gjenstand for tross all hans skrøpelighet og synd.
   Ikke noe menneske kunne eie denne ubetingede Guds gunst ut fra noe som helst i seg selv, derfor måtte Gud selv opprette en tilstand, i hvilken et menneske kunne være gjenstand for den, på et sant og rett grunnlag. Han opprettet og gav oss den i Kristus!
   Hvordan skal da Satan kunne anklage oss? Det er jo Kristi rettferdighet! Kristi rettferdighet og ikke vår! Men bygger du på noe som helst annet, så kan han prøve deg og anklage deg - som han gikk løs på Job. Du er da en dårlig kristen, se bare på det og det og det. Å du, hvor salig da å kunne svare ham: Ja, alt dette trenger jeg så visst å forbedre, sant nok, men ikke for å ha Guds gunst, for der har jeg Kristus! Det må han vike for, for hva skulle han ha å utsette på Ham?   
   Den rettferdighet Job hadde del i, og som Gud roser, den kunne han angripe, for den var tross alt kun et menneskes rettferdighet, men vi har fått Guds rettferdighet! «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor. 5,21). Egentlig står det – for at vi i Ham skal bli Guds rettferdighet! I Rom. 5,19, står det: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» Og i Jer. 23,6: «I Hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»
   Dette bare for å nevne noe.

   Og så vil jeg spørre deg til slutt: Holder du deg til en rettferdighet Satan ennå kan anklage? Da holder du deg i tilfelle til feil rettferdighet! Det vil si – i alt alvor – den rettferdighet som ikke er av Gud!