3 søndag i advent

   Det er så mange som stanser for de første vers i denne teksten - det er så fint det at Herren taler om trøst og om å tale vennlig osv. - en slik Gud vil alle ha! - Men de bryr seg ikke nødvendigvis om det som videre står. «Trøst, trøst mitt folk!» sier Han. «Tal vennlig til Jerusalem!»
   Hvem er de da, disse som Herren trøster? Det burde jo egentlig være unødvendig å stille det spørsmålet i en kristen forsamling, men i virkeligheten er det vel mer nødvendig enn noen gang.
   Herren svarer selv på det gang på gang, ut igjennom hele Bibelen: «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» (Jes 66:2).
   Altså ikke den som kan Guds ord - ikke dette å ha blitt klok i Guds ord, slik at du kan gå omkring og briljere, men du trenger å spørre deg selv - og ikke minst spørre Herren: Er jeg selv blitt forferdet over Hans/ditt ord? - Og ikke mindre: Er jeg forferdet over Hans/ditt ord?
   Er jeg en av de elendige? Ikke av de kloke - ikke av de opplyste - ikke av de mette kristne, men: - er jeg elendig i møte med Guds ord?

   Hør nå bare dette: «Hvem skal stige opp på Herrens berg? Hvem skal stå på Hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falskt. Han får velsignelse fra Herren og rettferdighet fra sin frelses Gud.» (Sal 24:3-5).
   Hva sier den kloke kristne nå, om han er iblant oss? Ja men, dette har jo Jesus gjort, så det er greit! - Så det er greit! Det er så farlig å lære seg disse ting rent teoretisk, du må spørre deg selv om du har personlig stått fast overfor dette Herrens krav til deg noen gang. Er det slik at du kjenner mattheten og hjelpeløsheten, når du står overfor det minste krav fra Herren? Ikke slik at dette med Jesus er greit! - Men at du må klynge deg til Ham i din nød, fordi du er elendig!

   «Trøst, trøst mitt folk!» (v.1).
   Igjen, hvem er de? Det er de som har erfart og bøyd seg for sannheten i det budskapet profeten fikk å gå med: «Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.» (v.6b-8).
   Det er Hans folk! Derfor så klynger de seg også til Ordet, for det er deres eneste håp! Det står fast til evig tid!
   Og hva er nå dette Ordet egentlig da? «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» (Joh 1:1). Ordet er Gud!
   Og så leser vi: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» (Joh 1:14a). Ordet er Jesus! Det er hva som står fast til evig tid!

   Mennesket, så lenge det er på avstand fra Gud, så lenge Guds lys ikke er der, kan det gå omkring og ha en hel masse fordelaktige tanker om seg selv. - Det tror på sin egen evne! Men hør hva som skjer: «Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det.» (v.7a). Når Herrens ånde blåser på det! Har denne «Herrens ånde» blåst på deg? Da har den vel blåst bort alle dine tanker om egen evne og klokskap og fortrinn og etterlatt deg som den du i sannhet er: - Fortapt! - Elendig!
   Herrens Ånd har blåst på meg, og jeg er fortapt!
   - Der Herrens Ånd er, der er frihet, sier Ordet. (2 Kor 3:17). Og hvorfor? - Jo, fordi der Herrens Ånd er, der er sannhet!
   Du ser det menneske som ikke har bøyd seg for Guds ord, at det går der med sin egen sammensydde kristendom, litt herfra og litt derfra, og alt blir likesom så stivt og bundet og oppstyltet. De kan være så til de grader fromme og «gudfryktige,» men du opplever at du ikke kan være fri og glad og likefrem blant disse menneskene - for der hvor Herrens Ånd er, der er frihet og sannhet!
   Hadde disse menneskene vært av sannheten, hadde de senket sin formentlige fromhet og gudfryktighet i havets dyp for lengst, og i stedet hadde de prist Ham som er synderes venn og elendiges frelser! Han som taler slik til sitt folk, til sine elendige som vi hører det her: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» (v.1-2).

   Og det er jo heller ikke alt! Du som nettopp er blitt gjort elendig i møte med Guds ord, Guds krav, Guds lov, Guds hellige vilje, og må si: «Nei, denne veien blir for smal, for bratt, for steinete - jeg makter ikke å gå den!» Hør hva Han forkynner for nettopp slike som deg: «Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land.» (v.3b-4).
   Ser du det? - Alle hindringer skal tas bort! Alle! Alt som hindret Gud i nå til samfunn med oss, og alt som hindret oss i å nå til samfunn med Gud.
   Du vet det var nettopp det som skjedde ved Jesus Kristus, det var Hans oppgave i denne verden, og da denne oppgave var fullført ropte Han ut nettopp det: Det er fullbrakt! Så nå kan synderne bli frelst! Hør det! - Han har tatt bort enhver hindring som kunne stenge enhver synder, ethvert menneske ute fra Guds salighet!
   Dette forkynner Han de elendige! - Ja, Han forkynner det for alle og enhver, men den rettferdige tar jo ikke imot det. - Kan ikke ta imot det!
   Du som er rettferdig, du holder jo fast på det som du er eller har. - Den dagen du ikke lenger gjør det, da er du jo en av de elendige, og da kan du ikke få takket Herren nok for det som forkynnes her: «Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land.» (v.4).
   Alt skulle jevnes - først en jevn vei for Herren inn i ditt hjerte - det som skjer når du ved lovens forkynnelse gjøres elendig og frelsestrengende - og en jevn vei for deg inn i Guds samfunn - det som skjer ved Jesu stedfortredende gjerning.
   «Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt.» (v.5).
   Herrens herlighet er nå åpenbart, også her og nå! Jesus gjorde det som Han selv sier, men bare de elendige ser denne herlighet. - De andre sier: «Stig ned av korset, så skal vi tro på deg!» (Matt 27:40).
   Det er den herlighet verden forstår, men som den også i sin blindhet ikke forstår - at skulle Herren åpenbare denne sin herlighet, det vil si sin allmakt og hellighet uten noen mellommann, så var det ute med oss alle!
   Tenk om Jesus nå hadde steget ned av korset! - De måtte vel forstå, at de da ville blitt de første til å gå til grunne, de som hadde fått hengt Ham, en uskyldig opp på det!

   Du som måtte regne med dine egne gjerninger, din kristendom - hvordan kan du tenke at Gud vil ta imot deg, Han som jo nettopp har sagt: Ved min Sønn, Jesus Kristus, alene!
   Du skyver det til sides og tenker likevel at Gud skal ta imot deg! Nei, du kommer til å få deg en forferdelig overraskelse. Men du som må si av hjerte, også i dag: «Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds Lam» - det er du som ligger Ham så på hjerte her: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.» (v.1-2).
   Hører du ikke ropet fra Jesus: «Dere som strever og har tungt å bære ...!» «Dere som tørster!» osv.
   Å, om du kunne se det nå! Du ligger Ham på hjertet! Det er en hjertesak for Ham å nå frem til deg med budskapet: Det er ferdig!

   Det er ikke noe slikt søtt og sentimentalt ved dette, forstår du - det er alvor! Du er i deg selv lik en som famler i blinde på kanten av en avgrunn - hvor det å falle i avgrunnen ikke er noe annet enn å falle i den levende Guds hender uten noen mellommann.
   Derfor roper Jesus til deg nå - derfor taler og lokker Gud så kjærlig til sitt evangelium, som det vi hører i teksten nå: «- rop til henne, at hennes strid er endt osv.»
   For at du ikke skal trå feil - for Gud er tre ganger hellig også i dag!