|
Det første som
er verd å merke seg her, det er det salmisten stiller opp - nærmest
som en forutsetning for å nå hedningene med budskapet om Gud - den
sanne Gud - at Han er sitt folk nådig og velsigner det. (v.2-3).
Det er dette som kommer igjen og sterkt understrekes
av apostelen Paulus idet han skriver til menigheten i Korint blant
annet: «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved
vår tjeneste.» (2 Kor 3:3).
Dere er Kristi brev! Altså, på dere har Gud - har Kristus
- skrevet til verden. Han skriver altså på en kristen og sender ham
ut til verden.
Men hva tenker
du ikke vanligvis - det er iallfall en meget utbredt oppfatning -
og her har forkynnelsen stor skyld - nemlig som så: Å, nå må jeg se
til å være et lys og et salt for verden! Jeg skal jo være et brev
- et vitnesbyrd om Herren! Men se nå hvordan det er fatt med meg.
Jeg føler meg bare svak og elendig, og det er likesom så lite ved
meg. Hvordan skal vel jeg være et Kristi brev som de kan lese til
kunnskap om Gud! Ikke noe mindre!
Og merk deg hvor mange av de som har slike tanker, søker
hen. I svært mange tilfeller er dette ærlig ment - i den grad vi er
i stand til å være ærlige i åndelige saker - så en skal ikke være
så snar med harde dommer over slike folk. Da er det verre med disse
som er aldeles likegyldige, og helst ikke vil uroes i sin makelighet
av det som har med Guds rike å gjøre i det hele tatt - selv om man
bekjenner kristennavnet med den største selvfølgelighet.
Men altså - merk deg hvor hjelpen gjerne søkes. De drar
på stevner hvor de loves rikelig av Herrens gaver. Det vil si verktøy.
Men hva skal jeg med verktøy, dersom jeg ikke har de
nødvendige legemskrefter? Eller hva skal jeg med verktøy, dersom jeg
har legemskrefter, men ikke har klar innsikt i hvordan arbeidet skal
utføres og hva som er målet for arbeidet?
Ville du hatt en slik en i arbeid? En som virret rundt
uten mål og mening. Neppe!
Det er flere ting: Arbeidet ville jo ikke blitt utført
slik som du hadde ønsket. Tvert imot, det ville blitt revet ned der
det skulle bygges opp, og bygd opp der det skulle rives ned. I tillegg
ville jo vedkommende vært farlig for sine omgivelser.
Det kan virke
hardt å tale slik om mennesker som «gjerne vil gjøre noe for Jesus,»
som det heter - men slik er det så altfor ofte.
Og hvor mange er det ikke som sliter seg aldeles ut i
dette å skulle tjene Herren!
Men nå pekte altså
salmisten ut veien for oss her i teksten - hvordan skulle det da gå
til, om det skulle bli rett? Jo, det skulle skje ved at Gud var oss
nådig og velsignet oss! Altså ikke ved at du gjør noe for Ham,
men ved at Han får gjøre noe for deg. Som han også sier: «Måtte Han
la sitt åsyn lyse hos oss!» (v.2b).
Dette Herrens åsyn, taler apostelen Paulus om blant annet
der han vitner for korinterne: «For denne verdens gud har forblindet
de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet,
Han som er Guds bilde.» Og: «For Gud, som bød at lys skulle skinne
frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for
at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.»
(2 Kor 4:4 og 6).
I Johannes' første brev, leser vi: «Ved dette ble Guds
kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn
til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin
Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,9-10).
Når Herren lar sitt ansikt lyse over et menneske,
og løfter sitt åsyn på et menneske - slik som det er uttrykt i den
aronittiske velsignelse - da skjer dette, at Gud åpenbarer dette budskap
for et menneskes hjerte. Han lar det få et møte med evangeliet - den
nåde som er i Guds hjerte hva nettopp deg angår.
Det er nettopp du som er gjenstand for denne Guds
nåde, forstår du.
Hva leste vi vel ikke hos Johannes for eksempel: «Gud
har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.»
Merk deg nå hva som virkelig står her! Det står at du
skal leve ved Ham! Og det står at dette var Guds hensikt med
Hans sendelse. Derfor sendte Gud sin Sønn til jord!
Hva er som er så vanskelig med dette egentlig? Det er
iallfall ikke Herren som har gjort det vanskelig.
Det er dette vi i dypeste forstand ber om når vi ber
om at Guds vilje må skje! At Guds nåde, slik den er kommet til uttrykk
iblant oss ved Jesus Kristus, må bli rett klar for oss - og for alt
Hans folk, og for hedningene i Norge og resten av denne falne verden.
Du ser, du skal
ikke reise på stevner for å få del i Hans gaver, men i Ham selv! For
i Ham er også alle de gaver som måtte være tiltenkt deg.
Det er ikke du som ved noen inngytt kraft, nådegaver
eller lignende. skal bli og være et vitne, men det er alene et Guds
verk, som skjer ved at Han øser sin nåde ut over deg, og gjør sin
nåde mer og mer klar for ditt hjerte. Da blir du et Kristi brev! Det
er slik Han skriver det!
|
Det er jo ikke du som skal skrive dette brevet til verden i deg -
det skal Han gjøre!
Slik fortsetter apostelen, når han taler om oss som Kristi
brev: «- ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke
på steintavler, men på hjertets kjødtavler.» (2 Kor 3:3).
Hvem
er det som skriver dette brevet til verden i oss? Den levende Guds Ånd!
Derfor står det da også slikt som: «Søk Gud og Hans rettferdighet!»
(Matt 6:33).
Og hvem var det nå som gjorde det? Hvem var det som
gjorde det, slik at Gud lot sitt ansikt lyse over dem - slik at Han løftet sitt
åsyn på dem?
Vi skal bare nevne noen. Det sto en skjelvende sjel nede
ved tempeldøren en dag. Han beveget seg så visst ikke i Guds hus med
den største selvfølgelighet, men «tolleren stod langt borte. Han ville
ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst
og sa: Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18:13).
Den mannen gikk rettferdiggjort
hjem til sitt hus den dagen! Det sier Jesus selv.
I den fromme fariseeren Simons hus, våger det seg en
skikkelse inn, midt i selskapet av de privilegerte i samfunnet - hun
går gjerne under betegnelsen: Synderinnen i fariseeren Simons
hus - skjønt hun jo ikke var den eneste synderen der - det er bare
en i det selskapet uten synd!: «Hun stilte seg bak Jesus, ved
Hans føtter, og gråt. Hun begynte å væte føttene Hans med tårer og
tørket dem med sitt hår, og hun kysset Hans føtter og salvet dem med
salven.» (Luk 7:38).
Hva ord får hun av Jesus, Guds Sønn?: «Og Han sa til
henne: Dine synder er deg forlatt.» (Luk 7:48).
Herren løfter sitt åsyn på et menneske
- lar sitt ansikt lyse!
I Luk 15:1, leser vi: «Alle tollere og syndere holdt
seg nær til Ham for å høre Ham.»
Ser du hva slags folk Han løfter sitt åsyn på? Syndere, vil du vel svare. Ja,
det er likesom blitt så alminnelig dette, at Herren tar imot syndere. Det mest
forunderlige under himmelen er likesom blitt som en dagligdags sak blant oss.
Men for det første - det er ikke slik du er innstilt når du oppdager
og opplever din egen synd, ikke sant. Nei, da blir du engstelig og kan neppe tro
deg som noen kristen.
Og for det andre; vi er alle syndere, men
det var - og er - ikke alle Herren løfter sitt åsyn på. Det var de som kom til
Ham som sådanne!
Tolleren hadde under Guds kall og påvirkning
begynt å se sitt liv som et syndig liv - sviket mot folket sitt, alt bedraget
og lureriet for å berike seg selv osv. Så kom tanken - og den er det Gud som planter
i et menneske: Hvordan skal vel jeg få min sak i orden med Gud? Jeg kan jo ikke
dø i denne synd! Jeg går fortapt!
Så våget han seg i denne nød
så vidt innenfor tempeldøren - og alt han hadde å komme med der var en bønn om
nåde for sine synder.
Det ble denne mannens «lykkedag!»
Hans frelses dag! Hans salighets dag!
Det hadde han nok aldri
tenkt! Han hadde jo ikke noe å komme med!
Enn du, som i
samme nød har bedt Herren om nåde så mang en gang - tror du ikke at
Jesu dom også gjelder deg: «Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt
hus.» (Luk 18:14).
Du er kalt til å tro dette, for din egen del. Og
det er bare ved å tro og leve i dette, at du kan bli en av dem som gjør Guds vei
kjent for hedningene. Altså ved selv å leve i det!
«Gud
være oss nådig og velsigne oss! Måtte Han la sitt åsyn lyse hos
oss! - Sela - så din vei blir kjent på jorden, din frelse blant alle hedninger.»
(v.2-3).
Hvilken «vei» er det tale om - som det er så viktig blir
kjent på jorden? Det sier Jesus oss selv, i det Han sier: «Jeg
er veien.» (Joh 14:6).
Det var altså ikke du som skulle bli kjent som en slik fantastisk flott
kristen, men Jesus, Han som ser til den elendige og frelser syndere!
Når folk ser meg, sier de da: «Se der går han - han har funnet nåde hos Gud.
Da er det kanskje håp for meg også da.» Eller sier de: «Fy, for et dydsmønster.
Han er flink riktignok, men er det slik du må være for å leve med Gud,
så er det absolutt ikke noe håp for meg!»
Hva skal vi si? Fremfor alt vær sann! Ikke prøv å fremstille deg for andre - verken
Gud eller mennesker - som noe du ikke av hjertet er!
Ta det til deg!
Ja, be slik som disse salmisten taler på vegne av her, at Gud lar
sin sannhet skinne i deg! Evangeliet om Menneskesønnen som er kommet
for å søke og frelse det som er fortapt! (Matt 18:11; Luk 19:10).
|
2
søndag i treenighetstiden
