Tilbake            
                                               2 søndag i påsketiden





 

 


Enda en gang vil jeg bygge deg

Jer. 31, 1 - 6

   1 På den tid, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk. 2 Så sier Herren: Det folk som er unnkommet fra sverdet, har funnet nåde i ørkenen. Jeg vil gå og føre Israel til ro. 3 Fra det fjerne har Herren åpenbaret seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved. 4 Enda en gang vil jeg bygge deg, og du skal bli bygd opp igjen, du jomfru, Israel! Enda en gang skal du pryde deg med dine trommer og gå ut i dansen med de glade. 5 Enda en gang skal du plante vingårder på Samarias fjell. De som planter dem, skal også ta dem i bruk. 6 For det kommer en dag da vektere skal rope på Efra'ims fjell: Stå opp og la oss dra opp til Sion, til Herren vår Gud!
 

   Dette er jo en tekst som omhandler israelittene spesifikt. Altså det jødiske folk etter kjødet, og hva som skal skje med dem og landet Israel i den siste tid.
   I verset før teksten vår sier Herren: «I de siste dager skal dere forstå det.» (Jer. 30,24). Og en må jo ha lov til å si i dag: Den som ikke forstår at Herren oppfyller dette løftet til det jødiske folk i disse dager, den må være totalt åndelig blind. Det skjer jo like for øynene våre! Men er det tilfelle, at vi forstår det - ja, så er det jo også de siste dager! Det var jo det Herren sa ved profeten: «I de siste dager skal dere forstå det.»

   Men når dette er sagt, er det noe som er veldig, veldig viktig å få med seg. For hvis dette kun hadde med det jødiske folk å gjøre, kunne vi si: Ja, så bra for dem da - men hva vedkommer det meg? Jeg er jo ikke jøde etter kjødet. Og det er en del som forkynner dette i dag. Da er det noe som er viktig for oss å være fullstendig klar over - nemlig hva vi leser om det nye forhold mellom den troende jøde og den troende hedning i Ef. 2,12-18: «Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde Han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd.»
   Ser du, her er alt skille mellom jøde og hedning opphevet. De er ett i Kristus. Men denne enhet dreier seg ikke om hva et menneske er etter kjødet, men hva det er ved troen. Det er de troende av jøder og hedninger det da er tale om. Alle andre er utestengt fra Guds rike, enten de er jøder eller hedninger.
   Man kan snart komme til å bygge opp igjen det som Herren har revet ned, ved at man gjør den troende jøde eksklusiv, og den troende hedning da til en mer annenrangs troende.
   Leser du disse tekstene under Guds Ånds lys vil du se at det slett ikke er jøden som blir opphøyd, men Gud som har båret over med deres synder og ennå elsker dem med en evig kjærlighet, som vi leser det her.
   Noen vers lenger ute i denne teksten kan vi lese om dette folket: «Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem.» (v.9). Så den glede vi leser om her er ikke en glede over hva de selv er, men en glede i Gud - en glede over Guds nåde mot dem. Er det ikke nettopp slik du også har det?
   Det er hva Peter forkynner på rådsmøtet i Jerusalem i Ap.gj. 15: «Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem (hedningene) vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter. Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de.» (v.8-9; 11).

   Så det er løfter som gjelder det jødiske folk spesifikt - så som landløftet, og hvordan Herren vil handle med dem i de siste dager - men når det gjelder Guds åndelige løfter, Hans omsorg, Hans kjærlighet og lignende, så kan vi med frimodighet ta det til oss, for som vi leser i Guds ord, for eksempel i Gal. 3,8-9: «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham.»

E.K.

Det åndelige Israel er de troende både av jøder og hedninger. Det vil si dem som har tatt sin tilflukt til den frelser som er åpenbart iblant oss, Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam.

   Så kan vi vende oss til teksten vår, hvor vi kan lese Herrens ord: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved» (v.3), og spørre: Gjelder ikke dette også deg og meg?
   Jo visst, gjør det så. Hvorfor tror du at du fremdeles sitter der i dag, til tross for alle dine synder og all den synd som bor i deg, om det ikke var nettopp på grunn av den Guds kjærlighet som forårsaker at Han gjør miskunnhet imot deg? Det har nettopp sin årsak i at Han elsker deg - deg - med en evig kjærlighet. Som vi leser det i det vel mest kjente vers i Skriften: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16).
   For så har Gud elsket - verden! Merk deg det! Du er ikke satt på utsiden som noe som er satt utenfor Israel, men tvert imot - du har nettopp fått borgerrett i det sanne Israel, ved troen på Jesus Kristus. Det gjelder virkelig deg, min venn! Det er deg Gud elsker, så Han ikke engang sparte sin egen Sønn, men gav Ham i ditt sted.
   Dette gjelder altså hedningen, som ikke bare ikke gjorde etter loven, men ikke engang hadde loven - og altså levde i den totale villfarelse i sine synder. Det var bare denne samvittighet Gud i sin nåde hadde lagt ned i ham, som da regulerte ham til en viss grad. Disse døde Han for mens de ennå var syndere! Og nå skal du høre: Denne frelser som var her på jord og betalte for dine synder med sitt blod - hva gjør Han i dag, i denne stund? Jo hør!: «Han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi Han blir ved til evig tid. Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» (Hebr. 7,24-25).
   I dette velsignede budskap du nettopp hørte - heng deg noe opp i et bestemt ord, så ikke budskapet skal gå deg forbi, og du gå fortapt selv om du har hørt det - ordet alltid. Hvorfor må Han alltid leve til å gå i forbønn for deg? Jo, fordi du alltid er en synder! Din synd kan aldri bli til fordømmelse for deg, så lenge du har denne forbeder og talsmann i himmelen.
   Noen vil da si: Nei, denne Jesu forbønn dreier seg ikke om det. Nei, det er bønn om at det må lykkes for deg som kristen, at du må få det du trenger for din tjeneste her på jord osv. Men da må du se hvordan Jesus åpenbares for Guds trone, for det er nemlig vist oss i Guds ord. Vi leser det i Åp. 5,6: «Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet.» Det er Jesu evige og alltide forbønn for deg - Hans offer og Hans blod! Og som denne Johannes som fikk se nettopp dette også skriver i sitt brev: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh. 2,1-2).
   Altså, husk da at det finnes en talsmann i himmelen som ber nettopp for syndere! Og hebreerbrevets forfatter til slutt: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (Hebr. 10,19). Der hadde altså han også sin frimodighets grunn - at det blod som var båret inn på helligdommens alter alltid ville forbli der. På grunn av det kunne han stige inn dit. På grunn av det kan du stige inn dit!