Tilbake            
                                               2 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

Moses blir født

2 Mos. 1, 22 - 2, 10

   22. Da gav Farao hele sitt folk dette påbud: Hver sønn som blir født hos Israel, skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve.
   1. Det var en mann av Levis ætt som gikk bort og tok en Levis datter til ekte. 2. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at han var så fagert et barn, skjulte hun ham i tre måneder. 3. Da hun ikke lenger kunne holde ham skjult, tok hun en kiste av papyrusrør til ham og smurte den over med jordbek og tjære. Så la hun gutten i kisten og satte den i sivet ved elvebredden. 4. Hans søster stod et stykke borte for å se hvordan det gikk med ham. 5. Da kom Faraos datter ned til elven for å bade, mens hennes piker gikk frem og tilbake på elvebredden. Da fikk hun se kisten inne i sivet og sendte sin slavepike for å hente den. 6. Da hun åpnet kisten, fikk hun se barnet, og se, det var en liten gutt som lå der og gråt. Hun kjente medynk med gutten og sa: Det er et av hebreernes barn. 7. Da sa guttens søster til Faraos datter: Skal jeg gå og finne en amme for deg blant de hebraiske kvinner, så hun kan fostre opp barnet for deg? 8. Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Så gikk piken og hentet guttens mor. 9. Faraos datter sa til henne: Ta denne gutten og fostre ham opp for meg, jeg vil gi deg lønn for det. Kvinnen tok da gutten og fostret ham opp. 10. Da gutten var vokst opp, gikk hun til Faraos datter med ham, og han ble som en sønn for henne. Hun kalte ham Moses*, for – sa hun – jeg har dratt ham opp av vannet.

 

   Nå skulle Herren føre sitt folk ut av trelldommen under denne verdens fyrste - representert ved Farao. Men det er som om den onde vet - eller iallfall har noen viten om hva Herren har fore. En leder skulle fødes - en som i Herrens kraft kunne føre folket ut av dette forferdelige grep den onde hadde på dem. Og dermed inngir han dette i Farao, at hebreerne utgjør en trussel fordi de blir så tallrike. Sett i verk tiltak for å hindre det. Og det eneste mulige tiltak var jo nettopp dette Farao satte i gang: «Hver sønn som blir født hos Israel, skal dere kaste i Nilen.» (1,22a).
   Det står noe meget alvorlig i Ef. 2,2, om det menneske som ikke er født av Gud - det Skriften kaller gjenfødt, eller født på ny: «I disse (overtredelser og synder) vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.»
   «- etter høvdingen over luftens makter (det er djevelen), den ånd som nå er virksom i vantroens barn.» Virksom! Merk deg nøye det ordet! Det er altså ikke en ånd som bare hviler i det menneske uten å gi seg noe utslag, men er tvert imot virksom. Og da i første rekke i tankelivet, som igjen gir seg utslag i overtredelser og synder. Med andre ord, at man gjør Gud imot i gjerning - i handling.
   Apostelen Jakob sier i Jak. 1,14-15: «- enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» Den føder død!
   La oss nå se noe på det: Farao var vel på den tid den mektigste fyrste i denne verden - du kan være overbevist om at han aldri ville gå med på å kun være en nikkedukke i en mektigeres hånd. Men det var han. Høvdingen over luftens makter - han var virksom i Farao, og førte ham dit han ville. Det ble til død for Farao, han gikk nemlig ved det imot ham som er Livet. Ved dette! Ved at han fulgte den onde i overtredelse og synd. Det leser vi om i Rom. 6,23a: «For syndens lønn er døden.» Men du skal også merke deg, at dette ikke bare ble til død for Farao selv, men det førte død over tusener på tusener av barn. Død! Døden følger i djevelens spor!
   Senere får vi barnemordet i Rama, idet Herodes følger den samme høvdingens innskytelser i forfølgelsen av det nettopp fødte Jesusbarnet. Derfra har vi jo begrepet Ramaskrik. Det ble til død for Herodes selv, idet han syndet, men også til død for tusener på tusener av barn igjen. Din synd får følger for andre.

E.K.

   Vi kan også merke oss hva som skjedde med jødefolket under den annen verdenskrig, bare få år før staten Israel ble gjenopprettet. Det brøt ut en forferdelig forfølgelse - også denne gang med en ond fyrste i spissen, nemlig Hitler. Men bak dette en djevelens inspirasjon for å hindre Guds profeti i å gå i oppfyllelse. Det førte til død for Hitler, ja - men også for mange millioner av mennesker, og da ikke bare jøder. Igjen en følge av at mennesket følger denne ånd som er virksom i vantroens barn. Syndens lønn er døden! Det kan ikke forandres på!
   Alltid, når Gud har noe særskilt på gang, kommer slike svære ting.

   Men til dags dato har den onde aldri kunnet hindre Gud i å gjennomføre. Heller ikke denne gang med Moses. Og Han berger sine utvalgte.
   «Da hun ikke lenger kunne holde ham skjult, tok hun en kiste av papyrusrør til ham og smurte den over med jordbek og tjære. Så la hun gutten i kisten og satte den i sivet ved elvebredden.» Noe veldig interessant her, når det gjelder denne kiste hun la Moses i - den kalles i Skriften tevat gome - og dette er bare brukt en eneste gang ellers i hele Skriften, og det er om Noahs ark. Også den bygd for å berge de utvalgte.

   Hør nå hva vi kan lese om denne hedningekvinnen som fant Moses: «Da hun åpnet kisten, fikk hun se barnet, og se, det var en liten gutt som lå der og gråt. Hun kjente medynk med gutten.» (2,6). Hun kjente medynk! Det er ikke disse ting som skiller en troende fra en hedning. Du er vel ikke en kristen fordi du er god? Nei, det har vel sin grunn i Guds frelsesvilje alene, ikke sant?

   Hjelp av hedninger - Moses - Jesus - Elias - Israel.

   Gud bruker hvem Han vil.