Tilbake            
                                               23 søndag i treenighetstiden

 

 

 




 

Siden tar du meg opp i herlighet el. Herrens forunderlige veier

Slm. 73, 23 - 28

   23. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. 24. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. 25. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. 26. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. 27. For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den som er utro mot deg*. 28. Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger. (* i utroskap bryter pakten med deg).
 

   Denne Asaf, som taler i salmen her - om du leser hele denne salmen, ser du at det har gått noe forut for det han vitner her - han hadde vært inne i en krise i sitt gudsforhold, for, som han uttrykker det: «Jeg tenkte etter for å forstå dette.» (v.16).
   Jeg tenkte! - Den samme grøft som du og jeg nok kjenner igjen - en tenker sitt i stedet for å holde seg til Guds ord og løfte.
   Gud har sagt! - Jo da jeg vet det, men jeg får det liksom ikke til å stemme dette! - Du kjenner det vel igjen, tenker jeg.

   Det som i særlig grad var blitt et problem for Asaf, var dette at han som søkte Herren og ville høre Ham til opplevde så mye lidelse, så mye gjenvordigheter, så mye plage, alt mens han så at det gikk åpenbart ugudelige mennesker vel. Det er noe av en prøvestein!
   Det kan være mange ting i livet som er vanskelige å forstå, men løsningen for Asafs del lyder som følger: «- inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt -» (v.17). Det er også vår eneste løsning - hva sier Guds ord, hva har Han åpenbart?
   Slik kom Asaf til klarhet, og fra da av hadde Asaf blikket festet på hva som var gitt ham i Gud, og ikke på hva som var gitt ham her i verden. Han sier jo til og med dette sterke: «Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden!» (v.25b).
   Han hadde fått øynene åpnet for hva som var gitt ham i Gud, og Guds trofasthet. For det er jo lite hjelp i å få utmalt hva Gud har gitt, og hva løfte Han har gitt, dersom du ikke kjenner Ham og er klar over Hans egenskaper. Da vil jo alltid den tanken ligge på lur: Skal undre meg på om Han står ved det i dag? - Jeg har jo oppført meg så dumt og dårlig. Til og med falt i åpenbar synd, kan hende.
   Ja, slik blir det dersom vi tenker at Gud er som oss. - Men Han er trofast, selv om vi er troløse, for Han kan ikke fornekte seg selv, heter det. (2 Tim. 2,13). Vår ondskap og troløshet får jo ikke Ham til å bli likedan, Han er jo den samme for det!
   Det var dette Asaf hadde fått et blikk inn i, derfor vitner han så frimodig: «Jeg blir alltid hos deg!» (v.23a).
   Ser du dette utsagnet alene, ser det ut som et overmodig løfte fra Asafs side, men det han sier har ikke sin grunn i Asaf selv - hans eventuelle evne til å bli hos Gud - men det har sin grunn i Gud, som vi ser av det han videre vitner: «- du har grepet min høyre hånd.» (v.23b). Derfor visste Asaf at han kom til å bli hos Gud for alltid! - For Han, den trofaste, har grepet meg!

   Paulus taler siden om det samme, idet han vitner: «Jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» (Fil. 3,12).
   Paulus jaget etter å få se mer og mer inn i det som allerede var åpenbart ham - men han hadde ikke sin frelsesgrunn og sin frimodighet innfor Gud i det - det vil si, i hvilken grad han hadde grepet det, men han hadde det i det faktum, at Kristus Jesus hadde grepet ham!
   Paulus taler ikke her om å være grepet av Jesus, slik som vi kan bli det av en sterk historie, et musikkstykke eller et kunstverk for eksempel - nei, det var han nok også, men han bygde ikke på en så ustabil grunn, og hør du: - han slapp å bygge på en så ustabil grunn, som det vårt eget følelsesliv er! Nei, det er det samme som Asaf vitner om her i teksten: «Du har grepet min høyre hånd!» Altså, Han holder fast i meg! Han har tatt tak i meg!
   Se Guds vilje til å frelse deg! - Se opp på korset der på Golgata, der taler Herren direkte til deg, og sier: «Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær!» Det er den hånd som griper fatt i oss! Det er den Guds hånd som ikke er for kort til å frelse! Det er den trygge ankergrunn, Guds faste grunnvoll som aldri kan svikte.
   Jeg vil lese en andakt her, med overskriften Frelserhjertet . og over skriftordet fra Slm. 22,15: «Mitt hjerte er som voks, smeltet inne i meg»: «Igjen står vi overfor Jesu lidelse på korsets tre, og det er frelserhjertet som beskrives her. Kan du se det for deg? - Kan du tenke deg dette? At Hans hjerte måtte oppleve dette for din skyld! Han gav villig dette sitt hjerte inn under denne fryktelige lidelse - en lidelse til døden - for at du skal få leve! Det er et hjerte som dør, du leser om her - og det er Guds eget hjerte! Kanskje du da leser den såkalte «lille bibel» under et nytt lys da, når du har fått se dette: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16). Så har Gud elsket! Stans nå for det! Så har Han elsket deg, at Han lot sitt hjerte smelte som voks inne i seg - i angst og smerte og frykt! - Og dette var Hans glede! Det var Hans glede, fordi du kom til å bli frelst ved det! Ja, du har virkelig fått noe å gå videre på i dag - og alle dager - helt inntil du er hjemme der på den himmelske strand. La ikke noe eller noen få slukke lyset fra Golgata for deg! Be Gud om det! For det er her du fremfor alt møter Guds, og din sjels fiender!»
(NB! Andakten finnes her!)

   Det som skjedde her på jord i Jesu liv og død, er alt jeg behøver for himmel og jord - det er fullstendig og fullkomment nok, til tross for alt mitt!
   Får du troens blikk på det, så ser du: Herre, jeg blir alltid hos deg! - For hvem kan omstøte det som skjedde der? Der må selv djevelen gi tapt og vike!

   Det er så viktig for deg, at du blir klar over dette, at det som er så sterkt, at selv djevelen må vike for det og flykte, det er den grunn Gud har lagt til din frelse!
   Det som er i og av deg det svikter og brister. Også hva Gud måtte ha fått virke i deg, det blir jo ofte så dunkelt, og det er ikke alltid det enkleste å skille ut, hva som er av Gud og hva som er av deg selv - men ikke så med det som Jesus har gjort - som en skinnende juvel lyser det opp hele himmelen med et lys som aldri avtar det minste! - Det er alltid like sterkt, uavhengig av hva som skjer her på jord, i ditt liv. - Det er jo Guds eget verk! Har du sett det! Da ser du også, at det er hit du alltid må vende deg igjen og igjen!

   Så vitner han videre Asaf: «Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet!» (v.24).
   Som det heter i en kjent sang: «Hele veien har Han lovet være med!» - Det er et sant ord! Asaf peker her nettopp på det som har med Guds trofasthet å gjøre - Han som har grepet meg, Han vil også holde fast!
   Men her er en hemmelighet: Den hånd Han har grepet deg med, det er også den hånd Han holder deg fast med! Det blir aldri noen annen grunn for frelse og livssamfunn med Gud, enn «Jesus Kristus og Ham korsfestet!» (1 Kor. 2,2).
   Om dette sier blant annet apostelen Johannes: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet Han gav oss: det evige liv.» (1 Joh. 2,24-25).
   Apostelen Paulus sier om det samme: «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre» - og det var jo som en fortapt synder trengende til nåde - «så vandre i Ham!» (Kol. 2,6). Bli i evangeliet! «- bli i min kjærlighet,» som Han sier selv. (Joh. 15.9).
   Vi tenker så snart på dette, å skulle komme videre - men det er bare én sann vekst i Guds rike, og det er «i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.» (2 Pet. 3,18).
   Det står et forunderlig ord om dette i Skriften: «Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!» (Jes. 30,21).
   Hører du Asafs frimodige vitnesbyrd: «Du leder meg ved ditt råd!» (v.24). Alltid inn på den veien, om hvilken Jesus sier: Det er meg! Jeg er Veien! (Joh. 14,6).

   Så lenge jeg er her på jord, helt til den dag du tar meg opp i herligheten, vil du lede meg ved ditt råd - føre meg inn på veien igjen og igjen, for jeg har ikke forstand på dette ut fra meg selv.

   Men Herren taler også om to slags folk og to slags forhold til Ham og Hans ord, og det er alvorlig tale: «Derfor taler jeg til dem i lignelser. For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke. På dem blir Jesajas' profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem. Men dere - salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører.» (Mt. 13,13-16).
   De vil ikke høre og vil ikke bøye seg for Guds ord, når det lyder, og så får de gå sine egne veier. - Det blir det mye åpenbar synd og ugudelighet av, som vi ser i vårt samfunn i dag, men det blir også mye forskjellig slags åndelighet - men frelse og livssamfunn med den eneste sanne Gud, blir det ikke!
   Du som strever i forhold til Guds ord, gjerne ville, men ikke riktig forstår osv. - du må ikke tenke, at dette gjelder deg! Deg skal nok Herren ta seg av, midt i all din skrøpelighet. - Dette handler om dem som ikke vil!

   Asaf taler i teksten her, om dem som er utro mot Ham. Det betyr: «- de som i utroskap bryter pakten med Ham!» Du kjenner Jesu ord: «Dette er den nye pakt i mitt blod!»
   «Hvem har jeg ellers i himmelen?» spør Asaf. (v.25a). Nei, ingen! - For «det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved!» (Ap.gj. 4,12). Men det er også nok, selv om alt mitt svikter, hva det jo også gjør. - Hør hva Asaf vitner om det her: «Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.» (v.26).
   «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte,» sa Jesus til sin disippel Peter, der han skulle siktes av Satan. (Luk. 22,32). Du dristige Peter, med din store tro på deg selv, du skal nå få oppleve hva som virkelig bor i deg - ikke som du nå tror, men virkeligheten - men du skal også få nåde nok til å holde fast på det navn som er gitt deg i himmelen, det navn som ikke svikter, men bærer igjennom, nå når alt ditt eget faller igjennom!
   «Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.» (v.26). Da «har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh. 2,1-2).

   Ja, la de nå være utro, de som vil det, tenker Asaf nå - de kan vel få noen glade dager på jord, men det er også alt de får - jeg for min del må vitne: «Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger!» (v.28).

   «Der har jeg funnet livet, Selv er jeg intet verd, Hva Jesus meg har givet Gjør meg for Gud så kjær!» Hold fast på det, du som kjemper med synden i ditt eget hjerte, eller hendelser i livet som du ikke forstår, du som ønsker å nå frem: Hva Jesus deg har givet!
   Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert;
Den vei du meg før'.
For meg er den beste å gå.

E.K.