Tilbake            
                                               20 søndag i treenighetstiden

 

 

 



 

De to skal være ett el. Kjent av Ham

1 Mos. 2, 18 - 25

   18. Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. 19. Gud Herren hadde formet av jord alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mennesket gav hver levende skapning, det skulle den ha. 20. Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like. 21. Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. 23. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne*, for av mannen er hun tatt. 24. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. 25. De var nakne, både Adam og hans hustru, men skammet seg ikke.
 

   Her møter vi igjen Gud som den suverene Skaper av alt som myldrer på jorden. Og også som den omsorgsfulle Faderen - Han som er opptatt av menneskets beste. (v.18). «Og Hans mål er dette ene, Barnets sanne vel alene.»

   Her åpenbares for oss, det som ellers ville ha vært skjult og ligget i et totalt mørke. Mann og kvinne skapt av den samme Gud, og runnet av den samme rot. - En etthet som vi ikke kan fatte fullt ut, men bare må tro på Guds ords vitnesbyrd.

   Vi leser i kapittelet føre: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem.» (1 Mos. 1,27).
   Det er som om mennesket først er helt, når det består av begge.
   Og det er altså kun mann og kvinne som sammen kan utgjøre denne etthet - ikke mann og mann, og ikke kvinne og kvinne - slik at bare det å søke dette eller ha legning for det, som det heter, da altså strider imot Guds skaperorden og gode vilje. Det er noe som må forlates ved nåden i Jesus Kristus.
   Den som leser skapelsesberetningen, og spesielt da 1 Mos. 1, 27, i den forståelse at dette er Guds åpenbaring til oss, kan umulig trekke noen annen slutning.

   Av alt det Gud nå hadde skapt, atskilt og separat fra mannen, var det ikke noen skapning som slik kunne være ett med ham. Det var en fremmedhet dem imellom.

   Tenk her på Jesu, den annen Adams (1 Kor. 15,45) ord - for det har også en forbilledlig, og en åndelig betydning det vi leser her: «Det som er født av kjødet, er kjød.» (Joh. 3,6). Heller ikke Han fant noen «brud» blant de naturlige mennesker, men bare fremmedhet. Det var tvert imot lys og mørke - de som utelukker hverandre - som møttes. Konsekvensen ble derfor strid fremfor forening.
   Dette lar seg aldri forene ved noen menneskelig anstrengelse, godvilje eller hva det ellers måtte være - lys er lys, og mørke er mørke.
   Men dette er det gjort - og gjøres det fremdeles - utallige forsøk på, slik at den synlige menighet på jord ofte fremstår som et slikt misfoster av en etterlikning, av Kristi brud. Men Jesus kjenner henne ikke.

   Kjødet kan ikke virke noe åndelig. - Verden kan ikke virke noe himmelsk. Tenk bare på den herskende kirke gjennom middelalderen for eksempel - hvilken sann troende ville ikke gjerne se dens misgrep ugjort? - Ja, vel hele dens eksistens!
   Men slik ender det alltid, der hvor mennesker vil foredle og styre Guds menighet.

   Hva gjorde så Gud i Adams tilfelle? Han lot en dyp søvn komme over ham. (v.21). Han satte med andre ord Adam selv helt ut av spillet, og så handlet Han selv uten å konferere med Adam. Og se, for å skape en Adams like dannet Han ikke en atskilt og separat skapning, som Han så forsøkte å forene med ham, men Han tok kvinnen ut av Adam selv (v.21) - Gud er fullkommen i gjerning - slik at Adam kjente det igjen som sitt eget da han møtte det. (v.23). Så ett var disse! Noe som synden også har forstyrret og ødelagt, slik at det alltid er mer eller mindre strid mellom disse parter. De hårde hjerter Guds ord taler om (Mt. 19,8) - egenviljen og egeninteressen.

   Hva så med Kristi brud - menigheten - sett i forhold til skapelsen og foreningen av Adam og Eva? I Efeserbrevet leser vi: «For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.» (Ef. 2,10). Det vil si, til nye skapninger. Slik at når Kristus ser på den sanne menighet - Bruden - uttaler Han en parallell til hva Adam her uttaler i v.23, for Han ser da en frukt av sin egen Ånd. Han kan speile seg selv - sitt eget - i den.  Den har nemlig ikke virket seg selv, men er født av Ham ved sannhets ord. (Jak. 1,18).
   Slik kjenner også Jesus sine egne - de er av Hans Ånd! Det finnes ikke noe rom for feiltakelse her. Slik også i forhold til den Han ikke selv har gitt liv: «- om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.» (Rom. 8,9).

   Kristus bor i den troende, like så visst som Adams ben og Adams kjøtt var i Eva.
   På et vis sett kan det jo ikke skilles mellom Adam og Eva - men Eva var Adam, og Adam var Eva. Han fant seg selv i henne, og hun fant seg selv i ham. Selv om de var to, var de ett.
   Dette trer altså i kraft igjen ved foreningen i ektestanden, og - over og fremfor alt - er dette tilfelle på det mest fullkomne i forholdet mellom Kristus og den troende. De er eltet sammen som til ett brød, hvor man ikke kan si at dette er det ene, og dette er det andre som Luther sier noe om. Selv om det er flere ingredienser, er det likevel ett brød. Ett hele! Å, salige sannhet! - ett med Jesus.
   Om dette sier Jesus blant annet: «- at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett.» (Joh. 17,21-23a).
   Virkelig hør dette! - Vi er ett med Gud som Faderen er ett med Sønnen. Og ingen kan skille Faderen fra Sønnen, for, som Jesus sier: «Den som har sett meg har sett Faderen.» (Joh. 14,9).
   Hva er det da Han sier med andre ord? Jo, at den som har sett Sønnen, har også dermed sett Faderen. Ser du Sønnen, så ser du også Faderen og Den Hellige Ånd. Da ser du Gud! Den treenige Gud! Det er den etthet Guds ord taler om, og som vi ikke kan fatte fullt ut. Men dette er altså ditt forhold til Gud ved troen på Jesus Kristus. Du er én ånd med Ham.
   Dette er en erkjennelse Jesus vil at du skal få leve i. Den vil være med å bevare deg fra verden og den fattigdom som tilbys deg der.

   Hør Adams utsagn igjen idet han ser Eva for første gang - og hør for deg Jesu ord når Han ser på deg som har tatt din tilflukt til Ham: «Denne gang er det ben av min ben og kjøtt av mitt kjøtt.» (v.23).
   Han kjenner deg som sin! Du som i din elendighet måtte overgi alt til Ham.
   Og hva består så denne din elendighet i? At det du er etter kjødet, er fiendskap mot Gud (Rom.8,7), slik at du måtte fødes på ny.

   Hør hva resultatet ble for Adam hva angår den øvrige skapning: «Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.» (v.20b).
   Gud måtte danne en av ham selv, og gi ham. Og hør så Hva Jesus sier om de troende: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg.» (Joh. 17,6).

   Men det er en vesentlig forskjell her - Eva var et resultat av den skapte Adam - men du som en troende, av den annen Adam - Han som er født av Gud fra evighet av. Hun av den jordiske, du av den himmelske. Hun skapt av Gud, men du født av Ham.

   Her er også noe fint å ta med seg til slutt: Idet Eva var tatt ut av Adam, hadde hun også i kraft av det, de samme rettigheter og de samme privilegier som ham - ja, hun hadde det på ett vis bedre enn ham, for ansvaret både for henne og den øvrige skapningen lå på Adam, og ikke på henne.
   Så ser du også at da Guds kall går ut til mennesket på fallets dag, lyder det: «Da kalte Gud Herren på Adam.» (1 Mos. 3,9).
   Kan du så overføre dette på Jesus og deg? Gud har lagt ansvaret for deg, på Ham! Det er å være barn i faderhuset. Det er hyrdens oppgave å få sauen hjem. Var det sauens egen, ville begrepet hyrde vært ukjent. Og så sant som at Han du er ett med er i himmelen, så er også du som er ett med Ham det.

   Derfor har Jesus dette ord til deg i denne sammenheng: Bli i meg!


   Bli blott i sårene,
Frelserens brud,
Så skal du havne der hjemme!

E.K.