Tilbake            
                                               1 mai

 

 

 


 

Dere som tråkker fattigfolk ned

Amos 8, 4 - 7

   4. Hør dette, dere som tråkker på den fattige og gjør ende på de saktmodige i landet. 5. Dere sier: Når er nymånedagen slutt, så vi kan selge korn? Og sabbaten, så vi kan åpne kornbodene – og gjøre efaen liten og sekelen stor og forfalske vekten 6. og kjøpe de hjelpeløse for penger og den fattige for et par sko og selge lettkorn? 7. Herren har sverget ved Jakobs stolthet: Jeg skal aldri glemme alt det de har gjort.
 

   Igjen står vi overfor et frafallent folk. Her er det i første rekke pengebegjæret som råder, og vi ser sannheten i Jesu ord, som ble uttalt vel 700 år etter dette: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.» (Mt. 6,24).
   Hvor åpenbart blir ikke dette i disse mammondyrkernes liv! Deres tanker, og dermed deres hjerter har et kjærlighetsforhold til den ene herre, og et hatsforhold til den andre. Det som hører den ene til blir bare stående i veien for det som hører den andre til. Derfor avskyr de disse høytider hvor man på en spesiell måte skal minnes og ære Herren - de stunder etter at de skal være forbi, så de igjen kan tjene sin sanne gud.
   Vi ser også disse forferdelige fruktene av mammondyrkelsen i teksten her - frukt som alltid følger dette: Et hjerte så kaldt og hardt som stein!
    Her viser det seg som så ofte i utnyttelsen av den fattige. Man bruker disse menneskenes vanskelige situasjon til å berike seg ytterligere. Men dette krever jo også at den fattige blir holdt i fattigdom! En ondskap uten like. Herren taler om og imot denne ondskap i Jak 5,1-5: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som kommer over dere! Rikdommen deres er råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste. Deres gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot dere, og den skal fortære deres kjød som ild. Dere har samlet skatter i de siste dager! Se, lønnen dere har holdt tilbake fra arbeiderne som har skåret åkrene deres, roper høyt, og ropene fra høstfolkene er nådd frem til Herren Sebaots ører. Dere har levd i overdådighet og overflod på jorden. Dere har gjødd deres hjerter på slaktedagen.»

   Som vi ser har de tross all den velstand de har maktet å skrape sammen «satset på feil hest,» som det gjerne uttrykkes i dagligtale. De har bygd på det som går under - de finnes nemlig en som ikke kan kjøpes for penger! Han skal dømme på den siste dag. Og vi hører dommen felt allerede her i teksten hos Jakob blant annet - og også i den tekst vi har stanset for nå.
   Et sant forhold til Herren medfører at et menneske av hjertet ønsker å gjøre rett og skjel for seg - en ønsker å gjøre det som er rett for Gud. Derfor er også den bønn som mest stiger opp fra en troende, bønnen om syndenes forlatelse, bønnen om å få stå i det hellige blods renselse, fordi han innser hvor langt borte han er fra dette Skriften åpenbarer.
   Hvor et menneske står i et herre-tjener forhold til Mammon, der ser vi denne umoral og ondskap vi er vitne til i teksten vår. Og der blir selvsagt den sanne forkynnelse årsak til stikket i hjertet. En kjenner seg fordømt, og dess flere som omvender seg til Herren og begynner å følge Hans vei, dess mer føler en dommen over det man selv driver med, slik det er uttrykt i 1 Pet 4,1-4:

«Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet. For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.»
   Og så kommer forfølgelsen! Det er det alvorlige med tanke på et folk som mer og mer gir seg over til mammondyrkelsen og nytelsen - det kommer i et hatsforhold til Herren! Men Herren kan de ikke lenger nå, så forfølgelsen rammer de som hører Ham til her på jord, og alt det som hører Ham til. Derfor ser vi også at de kristne høytidene i dag, mer og mer blir fylt med et alternativt innhold. Og en gjør også disse dagene til handledager - ja, en gjør dem om til handledager på en spesiell måte! Se bare på julefeiringen i den forbindelse.

   Dette fører til at Guds dom - der hvor Hans ord i det hele tatt får komme frem - blir klar for dem, og derfor kommer også forfølgelsen, kravet om at dette må tie.
   Sannheten om mennesket kommer frem i dette. I stedet for å elske og ære Gud som det første bud taler om, hater det Ham av hjertet! Slike syndere har Gud sendt en frelser, en frelser som soner denne forferdelige synd med sitt eget blod - Jesus Kristus! Derfor kan ingen stå nøytrale i forhold til Ham! Det er nemlig som Peter vitner: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Ap.gj. 4,12).

   «To veier ligger foran deg, på én må du gå... Hva velger du så, hva velger du så?» heter det i en sang. Men mer enn hva du velger, handler det om å høre at Han har valgt deg! Midt i din synd, i ditt gudfiendskap, har Han utvalgt deg til frelse i sin Sønn, Jesus Kristus! Hva skjer da? Kjenner du stikket, som enten får deg til å rase mer imot Ham, eller bringer frem den takk og lovprisning som innsynet i dette budskap alene kan bringe frem i synders hjerte? Er bønnen om syndenes forlatelse en velkjent bønn på de troendes lepper, så er også lovprisningen for Jesu verk det - soningen av all vår synd!

   Hør en sann troendes bønn til slutt:

 
   Fremfor alt la ditt blod,
Denne rensende flod,
Være daglig mitt kjæreste sted
Hvor jeg senker meg ned,
Hvor jeg finner min fred
- Herre, det er det største jeg vet.

E.K.