19 søndag i treenighetstiden

   Her får vi åpenbart noe om loven, som vi vanligvis ikke hører forkynt - iallfall ikke forkynt så likefrem som dette - nemlig at loven er noe som ikke ligger for høyt for mennesket, «men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det!» (v.14), sies det her. - Og det er Guds ord vi hører.
   Hva er det da vi kan gjøre som mennesker? - Hva er det Moses har holdt frem for dem på Guds vegne? Jo, det står like foran vår tekst begynner: «- så sant du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på Hans bud og Hans lover, og det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender deg til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel.» (v.10).
   «Det som er skrevet i denne lovens bok!» Altså alt som står skrevet i lovens bok! - Og derfor tales det også alltid i denne sammenheng om helt og fullt, slik som vi også hører det her: «Så sant du omvender deg til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel!» Altså, ikke bare så langt du formår, men av hele!
   Og om du da ikke har omvendt deg av hele ditt hjerte og hele din sjel - ja, så er du loven noe skyldig, og altså ifølge Skriftens vitnesbyrd under Guds dom og forbannelse.
   Så kan enhver prøve seg selv, og finne ut hvor en står! Det burde ikke være vanskelig, når du nå vet dette.

   Slik som vi ofte hører loven fremlagt i vår «evangeliske» tradisjon, så lyder det gjerne - det blir iallfall den vanlige forståelsen av det - at bare vi gjør så godt vi kan, så forlanger ikke Gud noe mer. - Da gir Han nåde for resten.
   Men hvor leser du om nåde i loven? - Hvor hører du om overbærenhet der?
   La oss høre det en gang til, det vi leste: «- så sant du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på Hans bud og Hans lover, og det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender deg til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel!»
   Så sant, heter det. Altså, forutsatt! Det er med andre ord betinget av at du gjør det! - Og som vi også leste, av hele hjertet og av hele din sjel!
   Du kan heller ikke unnskylde deg med, at du bare er et menneske, og at dette er overmenneskelig, noe som rekker høyt over himmelen, noe guddommelig noe - nei, leste vi i teksten vår: «- for dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.» (v.11-14).
   Spørsmålet må jo da bli - og det er et meget alvorlig spørsmål, da det jo er «livet og det gode, og døden og det onde,» som her er lagt frem for deg: Hvorfor gjør du det da ikke!
   «Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud!» (v.16a). Når du går inn for å leve etter Guds vilje, og gjøre det som er rett for Ham - dersom du da er blant dem som i det hele tatt bryr sine tanker med det - er det da fordi du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel? - Er det ikke heller fordi du ønsker å stå i et bedre lys? - Eller fordi du er oppdratt slik, at du føler på hva som er sømmelig og ikke? - Og du ønsker jo ikke å gjøre noe som er usømmelig!

   Ser du, det dreier seg alt rundt din egen person, og ikke omkring Ham som du skulle elske!
   Jeg kjenner en dame, hun er ingen bekjennende kristen - far hennes var sjømann, og heller ingen kristen, men hadde hatt en mor som var det - selv om han ikke var noen bekjennende kristen, så hadde han visse ting med seg fra hjemmet, slik som at man ikke hang ut klesvask på en søndag for eksempel. - Nå var denne dama i femtiårene, og sier: Det jeg der fikk inn, det er først nå de siste årene, at det har sluppet meg!
   I alle disse år, hvor hun ikke hang ut klesvask på en søndag - hva var årsaken? - Var det fordi hun elsket Herren sin Gud?
   Dette går igjen i så mye i vårt liv - det har grunn i oppdragelse - denne følelse av å være bedre eller verre mennesker, alt etter hvordan vi ter oss i visse ting.
   Du kjenner vel til det!

Men nå taler ikke Guds ord til oss om slikt, men sier: - alt eller ingenting!
- 99,9% er det samme som ingenting etter Guds lov!

- Altså, ikke bare selve gjerningen, men gjerningen fordi du elsker Herren, av hele ditt hjerte og hele din sjel! Og så går vi da og regner på såkalte små eller store synder, om vi holder mål i dette eller hint.
Det er vel og bra det, når det gjelder livet vårt her, og vi burde alle være flinkere i så måte, enn hva vi faktisk er - men hva er disse fillene å komme trekkende med frem for Herren, den tre ganger hellige Gud! Der må det være hellig og fullkomment. - Og så sier altså Ordet oss her, at dette ligger ikke for høyt for mennesket! Hvordan kan det ha seg?

   Du skal merke deg, at dette ikke ligger for høyt for mennesket - men da må mennesket være menneske fullt ut! - Da må mennesket være slik det skal være! - Og det er vel her loven åpenbarer noe, ikke sant?
   Når du sitter og hører, ut ifra Guds ord, det du har hørt her og nå, så tenker du vel: Dette er for høyt for meg! - Jeg får ikke til å være så hel og fullkommen. Alt ved meg er likesom så stykkevis og delt.
   Hvorfor? - Når Guds ord sier, at dette ikke er noe umulig for mennesket?
   Det må vel være noe galt med deg da?
   Sett at man legger frem en bestemt gjenstand og sier: Ethvert normalt utviklet voksent menneske, skal være i stand til å løfte den gjenstanden. Men så klarer ikke du det! - Altså må det mangle deg noe! Og dette er hva loven åpenbarer, der hvor den virkelig får oss i tale - det mangler oss noe!
   Jeg vet ikke hvor langt du er kommet i den erkjennelse, men der hvor loven får lov å tale med oss fortsatt, der åpenbarer den til slutt hele sannheten - nemlig at vi mangler alt. Loven er åndelig, men vi er kjødelige! (Rom 7:14). - Altså, vi er ikke åndelige, som vi skulle ha vært, men kjødelige!

   Vi som i skapelsen var ovenfra, hadde livet innblåst av Gud i vår sjel - ja, vår sjel var Guds åndepust - vi er nå nedenfra! Derfor gjør vi ikke loven! - Derfor gjør vi, også når vi skal gjøre det gode, bare det som til syvende og sist tjener oss selv.

   Jesus kom hit ned, Han hadde ikke del i syndefallet. Han var altså slik som et menneske skal være. Og Han gjorde følgelig, av hjertet, det som loven byder.
   Altså ikke bare fordi Han var Guds Sønn, men fordi Han var et ekte menneske, slik som det engang kom fra Guds hånd - uten synd!
   Og det er nettopp hva loven avslører, når det gjelder meg - og alle som den får i tale - jeg er en synder! - Jeg kan ikke gjøre det som Gud vil.
   Tenk om jeg hadde kunnet gjøre 99,9%, og likevel måtte gå fortapt - hva skal så jeg si, som ikke makter å gjøre, 0,01%! - Ja, sannheten om oss er den som Paulus avslører i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.»
   Intet godt! - Da blir jo konklusjonen selvsagt den, at jeg heller ikke kan gjøre noe godt! - For hvordan skal det som ikke innehar noe godt, kunne gjøre noe godt! Jeg kommer til samme slutning som Paulus: Jeg makter det ikke! Jeg makter det rett og slett ikke! Jeg får ikke til å være slik. For her er nemlig først og fremst tale om å være, ikke å gjøre. For å kunne gjøre det, må du først være!
   Den som skal gjøre det loven krever, han må være ett med loven. Det var Jesus! Det var de to første før de falt, men det er ikke du og jeg. Og kom altså ikke og si: Det krever da heller ikke Gud! - For det er nettopp, hva Han krever! Ingen kan stå for Gud, uten å være slik!
   Når jødene hørte dette budskapet - virkelig hørte det - så trengte det seg frem et spørsmål med makt: Hvordan skal vi bli frelst, brødre!
   Så lenge dette budskap ikke har blitt levende for ditt hjerte, så spør du: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? - Eller: Hva kan Gud mon gjøre ut av meg?
   Men når dette budskapet virkelig har nådd inn til deg, så spør du: Hvordan kan jeg da bli frelst?
   Fredrik Wisløff sier i den fine sangen han har i Sangboken: «Jeg var fortapt og så ingen vei!» Så ingen vei! «Da så jeg blodet!» Da! - Ikke før.
   Før det, hadde dette med blodet - Jesu blod - bare vært en del av læren. - Riktignok en nødvendig del, å ja da - men det er jo så mye annet også!
   Er det virkelig det, når det gjelder vår frelse? Er det noe mer enn Jesu blod som kreves?
   Du skal være klar over, at når det tales om Jesu blod, så tales det om hele Jesu person og gjerning, idet Han var en stedfortredende person og utførte en stedfortredende gjerning. Det vil si, at Han var det jeg skulle være, og Han gjorde det jeg skulle ha gjort!
   Og da spør jeg igjen: Kreves det noe mer enn Jesu blod? Nei! Men det kreves også! Og det må vi legge oss på sinne!
   Du har hørt om blodunderet i Egypt - de skulle slakte et lam og smøre blod på dørstolpene og det øverste dørtre, for at morderengelen skulle gå dem forbi i dommen over Egypt - da hører du Herrens budskap: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi!» (2 Mos 12:13). - Men det som gjerne ikke kommer frem da, det er hva jødene skulle gjøre med dette lam - hør bare, hva de skulle gjøre med dette slaktede lam: «Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det. De skal ete kjøttet samme natt. Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden.» (2 Mos 12:7-10).
   Hva er nå dette for noe? Det er jo nettopp det budskap Jesus forkynte til jødene, og som de tok så anstøt av - selv mange av Hans disipler - da Han sier: «Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!» (Joh 6:53).
   Her er altså ikke tale om å vite om Hans blod - det gjør djevelen også - men å ete og drikke, fordi «Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds Lam, Ene i din rettferdighet Skjules all min skam.» Ene i din rettferdighet!
   Mer alvorlig, enn brudd på loven, sier Guds ord, er det av et menneske å regne med noe eget i tillegg til Jesu gjerning, eller Jesu blod! (Hebr 2:2-3).

   Paulus bruker en del av den teksten vi har lest sammen her i dag, nemlig: «- ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte!» (v.14).
   «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte,» sier han - men da taler han ikke som her, om et lovens ord, vi skal gjøre, men: «Det er troens ord, det som vi forkynner.» (Rom 10:8).
   Paulus var den nye pakts forkynner, han forkynte ordet om korset, ordet om blodet, ordet om Jesus!

   Hvilken grunnvoll lever du altså ditt kristenliv på? - Det er det avgjørende for om det i det hele tatt er tale om noe kristenliv. - Er det på den grunnvoll Gud har lagt eller er det på den grunnvoll du selv forsøker å legge?
   Du vet, hvis du fremdeles arbeider på å legge grunnvoll, så vil jo det si, at du ikke har noen grunnvoll ennå! - Hva om døden da kom i denne stund! - I natt kan hende! - Og du ikke har en ferdig grunnvoll å møte Ham på! Tenk hvilken anklage da, i all evighet, at Gud hadde lagt en ferdig grunnvoll, men du aktet ikke på den!

   Jeg så en debatt på TV, hvor det deltok en del katolikker - de sa mye fint og bra, men de sa - som så mange andre også - ikke hva Guds ord sa - de henviste ikke til Guds ord, men de talte om kirkens tro! Men kirkens tro, og hva kirken mener og sier, det har bare betydning i den grad det stemmer overens med Guds ord! - Og det er det ikke alltid det gjør, som vi vet.
   Kirken har ingen myndighet og autoritet, ut ifra seg selv!
   Poenget er: Ikke gjør deg tanker, og ikke overta andres tanker, i en så viktig sak, som hvor du skal tilbringe evigheten, men gå til Guds ord! - Han har lovt å svare deg, gi deg råd og veilede deg, men da må du gå dit, hvor Han er å finne, nemlig i sitt Ord!