Den tyske presten Krummacher sier noe som er verd å merke seg, når det gjelder den historien vi nettopp leste: Her gikk denne kvinnen over fra å være en gudfryktig kvinne til en kristen.
   Dette er det jo særlig viktig å stanse for over alt hvor det dukker opp – dette skillet – for hvor befinner du og jeg oss hen i forhold til dette? Er vi bare noen slike mer eller mindre gudfryktige, eller er vi levende kristne?
   Du kjenner kanskje til denne historien om profeten Elias og hun som kalles enken i Sarepta.  En underlig historie som viser oss noe av hvordan Gud går frem, når Han tar seg av et menneske.
   Profeten befinner seg nå ute i ødemarken «og Herrens ord kom til ham, og det lød så: Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat.» (1 Kong 17:2-4).
   Ravnene – disse etter Skriften urene fuglene, og altså hørende mørket til – de skulle Gud bruke til å sørge for sin profet. Gud viser sin suverenitet. Endatil djevelen må tjene Hans sak, når Han vil det.
   Men så står det: «Men da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet.» (1 Kong 17:7). Så måtte altså profeten videre, og da får vi en underlig historie: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. Han stod opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.» (1 Kong 17:8-12).
   Hørte du dette? Gud sa: «Jeg har befalt en enke der å gi deg mat.» Ja vel, og hvordan var det så fatt med denne enka? «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit!» Hun skulle gi profeten mat!
   Så får vi denne fortellingen om krukken i Sarepta – den som ikke ble tom.

   Hun skjønte jo at han var en Guds mann. Hun var på det rene med det. Og hun var altså en gudfryktig kvinne – som da dyrket og tilba Gud på sin måte, så langt hun så det som rett og riktig. Men hvor langt rekker en slik gudfryktighet – eller kristelighet kan vi si?
   I et slikt menneske er det alltid en uro på bunnen – en ufred der dypt inne i sjelen. Er mitt forhold til Gud virkelig rett? Om Han kommer nå, blir jeg – jeg – med? I det daglige ligger dette og likesom slumrer inni der – men så skjer det ett og annet i livet som bringer dette mer til overflaten. Og her i dette tilfellet, hvor det skjedde en så alvorlig ting som at gutten hennes døde, brøt dette frem som et vulkanutbrudd i hennes indre – og sannheten kommer frem, sannheten blir åpenbar. Hør hva hun roper til gudsmannen nå: «Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø.» (v.18). «Hva har jeg med deg å gjøre?» Det er gudsforholdet hennes som blir åpenbart her: «Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø.» Hva slags gud er dette?
   «- for å minne meg om min synd,» sier hun. Ser du? Denne gudfryktighet, kristelighet, gudsdyrkelse, kunne ikke ta bort dommen i hennes indre som skyldtes den synd hun fant der.

   Apostelen Johannes skriver om dette i sitt brev: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» (1 Joh 4:18).

E.K.

   Her leser du hennes åndelige tilstand: kjærligheten er ikke blitt fullkommen. Hva er det hun mangler? Hun mangler et sant syn på Herren. Det kan aldri vokse frem av vår religiøse utfoldelse – det kan bare skje ved at Herren åpenbarer seg for deg i Ordet.
   Johannes skriver også: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19). Det var dette hun ikke hadde sett. Denne Guds kjærlighet til henne, midt i hennes synd og nød, uten hennes åndelige bøy og tøy.
   Slik er det mange som kaller seg kristne som også har det. På grunn av denne uro sannheten skaper i deres indre, er Gud – Guds godhet - blitt for dem, ikke en Gud som gir syndenes forlatelse, men en gud som tillater synd, og lar seg avspise med noen ekstra offer, nå og da.
   Her står hun midt oppe i den store krisen, og sannheten bryter frem. Gud vil nemlig frelse oss fra religiøsiteten i oss.
   «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut,» skrev Johannes. Hvilken kjærlighet er det som driver frykten ut? Den fullkomne, skriver han. Og hvor finner du den? Hvor ser du den? På Golgata, hvor det blødende Guds Lam etter Gud Faderens egen vilje henger i ditt sted. Han elsket oss først!
   Dette evangelium som åpenbarer den eneste sanne Gud for oss, det er Guds kraft til frelse. Det er det som gir oss frimodighet innfor Gud, til tross for synden i vårt indre. Det kan aldri vår gudsdyrkelse avstedkomme, for Gud tar ikke imot det. Han tar bare imot det fullkomne, og det var det bare én som kunne gi Ham – Jesus Kristus, Guds Sønn – og Han gav Faderen det Han krevde av mennesket i vårt sted.

   Enka her hadde altså et forkvaklet gudsbilde – men det hadde ikke profeten, han kjente Herren, så han tar med seg denne døde innfor Ham og spør Ham rett og slett hva dette skal bety. Det er som vi kan spore profetens tanker her: Du er da ikke slik! Så hvordan kan du la dette skje? Det er noe som ikke stemmer!
   Men Gud har sin egen vei, vet du. Han vil fri denne enka fra det gudsbilde hun har og gi henne det rette. Som vi leser i Joh 3:17: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.»
   Jeg er ikke kommet til ditt hus for å hevne dine synder, men for å bringe deg inn i et rett forhold til meg! Syndene dine skal jeg nok ta meg av, når den tid kommer. Jeg har selv valgt ut offeret – som du vel vet, du som er her i kveld.

   Han gir henne sønnen levende tilbake fra Herren. Da ser hun noe hun ikke har vært klar over før. Og legg merke til hva hun sier: «Da sa kvinnen til Elias: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.»
   Det kan en forkynner ofte oppleve – at gudfryktige, kristelige mennesker ikke riktig tror det du sier, når du forkynner evangeliet. I sitt indre trekker de det i tvil. Og det fordi de ikke selv er satt fri ved evangeliet. De har aldri riktig trodd nåden alene, men har trukket med seg en masse egne tanker om det - en masse må og vil og skal - mådyr, vildyr og skaldyr, som det er sagt - og da blir det straks betingelser ved evangeliet, og man har ikke lenger med evangeliet å gjøre, selv om de taler om Jesus aldri så mye, men atter en ny religion.
   Du skal ikke se inn i ditt indre for om mulig å finne tegn og svar der – der er berre synd og mein, om Guds lys får falle over det. Da blir det slutt på sangen om hvor verdifull du er. Nei, du må se hen til Ham som bar all din synd og din skam opp på korsets tre, til en fullkommen soning for all din synd. Golgata skjuler det alt, som vi synger i en sang – men det er også det eneste som skjuler det. Ta det med deg!