Tilbake            
                                               16 søndag i treenighetstiden





 

 


Hvor lenge, Herre?

Slm. 13, 2 - 6

   2 Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg? 3 Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg? 4 Se hit og svar meg, Herre min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden. 5 Da skal ikke min fiende kunne si: Jeg fikk overhånd over ham! Og mine motstandere vil ikke kunne fryde seg når jeg vakler. 6 Men jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse. Jeg vil lovsynge Herren, for Han har gjort vel imot meg.
 

   Salmisten klager den nød som enhver sann kristen også kjenner så vel. En befinner seg i en tung situasjon av ett eller annet slag, og himmelen synes som av kobber og jern over en. En når ikke igjennom, det er ingen der til å svare din bønn.
   Vi finner mennesker i Skriften – troende – som er kommet inn i en slik anfektelse at de tror for sant at Gud er borte: Hvorfor har du forlatt meg! Til og med Guds egen Sønn, ble drevet inn i et slikt åndelig mørke.
   Men det er likevel noe ved den som i sannhet har fått ta sin tilflukt til Jesus. Det er med det menneske, som med Peter før hans store fall og direkte fornektelse av Jesus – Jesus hadde lagt noe ned i hans hjerte som ikke kunne slippe taket i frelseren uansett. «Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.» (Luk. 22,31-32).

   La oss se litt på det. Jesus forutsier Peters fall, men det du særlig skal merke deg er, at Han også forutsier Peters omvendelse: «- når du en gang omvender deg.»
   Hvordan kunne Han være så sikker på det? Hvordan kunne Han være sikker på at Peter ikke gikk til grunne i sin anfektelse? Du hørte hva Han sa til Peter: «Men jeg bad for deg.» Jeg bad om at din tro ikke måtte svikte. Uten at du vet og er klar over det Peter, har jeg gitt deg noe som skal bevare deg gjennom, og tross fallet.
   Dette befinner seg i enhver sann troendes hjerte. Jesus taler om menneskefiske – og du kjenner fiskeredskapene, krok og garn. Noe som huker seg fast, noe som binder deg fast. Slik at du ikke klarer å slippe Ham uansett. Han har grepet deg på en slik måte at du griper Ham, til tross for situasjoner som ellers ville skilt deg fra Ham. Midt i fallet gjerne! Det er et Guds verk.

   Vi synger i en kjent sang på bedehusene: «Frykter jeg min tro å miste, Jesus holder fast. Vil til fall meg Satan friste, Jesus holder fast.

: Han meg holder fast, :for min Frelser elsker meg. Han meg holder fast.

   Snart jeg ville taket slippe, Han må holde fast. Lett min kjærlighet kan glippe, Han meg holder fast.

   Den Han vant, Han aldri glemmer, Jesus holder fast. Som sin dyre skatt meg gjemmer, Han meg holder fast.

   Jeg ble kjøpt med Jesu vunder, Han meg holder fast. Han lar ei min sjel gå under, Han meg holder fast.»

   Hele veien: Han meg holder fast!
   Og det er denne Guds gjerning i et menneske vi også er vitne til i denne salmen. Selv om det er mørkt for salmisten henvender han seg til Gud og spør: Hvor lenge? Hvor lenge skal jeg ha det slik? Hvor lenge før du griper inn? For at Gud griper inn, det er han jo ikke i tvil om. Det er ikke spørsmål om, men når. Ja, det er nærmest som om han gir Gud beskjed, instrukser – bare hør: «Se hit og svar meg, Herre min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden.»
   Det er ganske dristig dette, vet du. Se bare nøye på det som sies her. Ikke – vil du aller nådigst, men rett og slett: Se hit! Se hit og svar meg!
   Og en må jo spørre da: Hvor har han denne store frimodighet fra, midt i en nødssituasjon? Er han direkte freidig? Mener han seg å fortjene noe fra Gud, slik at Herren skal behandle ham annerledes enn andre mennesker? Det er jo de som i åndelig blindhet tenker slik. Vi leser jo om mennesker som endatil har gjort store ting i Jesu navn, og likevel avvises av Ham på den siste dag.
   Nei, det åpenbares i teksten her for den som har øyne å se med. Herren har gitt ham noe – og det Herren har gitt ham, det er årsaken til denne frimodighet innfor Herren.
   Hør hva han sier: «Men jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse.» (v.6a).
   Men salmisten kan jo ikke sette sin lit til noe han ikke kjenner. Altså må Gud ha åpenbart sin miskunnhet for ham. Han kjenner Gud som en miskunnelig Gud altså. For det har Gud åpenbart ham. Han kjenner Gud, derfor er han frimodig, tross alt. Har du smakt at Herren er god, Som han sier det Peter?
(1 Pet. 2,3).


E.K.

   En kan jo spørre: Hvordan våger du å søke Ham uten?  Han er jo som kjent en fortærende ild imot all synd. (Hebr. 12,29). Det må altså være noe som er åpenbart deg – noe trygt og fast – noe som ikke gir deg grunn til tvil, men står som klippen fast. Og det er ikke all denne religiøse fremstillingen av Gud som du møter så mye av i dag, og som kun stammer fra menneskets egen religiøse forestillingsverden: Du vet vel om at du er verdifull! Gud er selvfølgelig god! Gud er en kjærlig far osv. Hvor langt bærer slikt noe, når stormen bryter inn? Nei, jeg må ha noe fastere enn det! Jeg må ha det fra Herren selv – Hans forsikring. Og det får jeg: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,9-10).
   Guds kjærlighet til mennesket – og det vil da også si deg og meg – er åpenbart ved en helt bestemt hendelse, nemlig at Gud sendte sin Sønn til verden. Og da kan vi si at hele Jesu liv på denne jord er en Gud Faders åpenbaring av, og forsikring om Hans kjærlighet til oss – men det vises i særlig grad i det som utspiller seg på Golgata, hvor Jesus, Guds Sønn og Guds Lam går inn under vår straff og dom som en stedfortreder for oss alle.
   Der har du det som den troende ser også midt i stormen, så han tross alt henvender seg til Gud. Og jo klarere dette står for ham med desto større frimodighet henvender han seg til Herren. Det er altså dette blikket på Guds blødende Lam, åpenbaringen av Guds miskunnhet som er avgjørende – og dette blikket igjen er gitt mennesket av Gud.
   Jeg kan vite at Gud er for meg. Jeg kan vite at Han ikke vil svikte meg osv., men ikke ut fra min egen forestilling om Gud, men ut fra hva Gud har åpenbart meg i sitt Ord. Jeg må med andre ord få festet mitt blikk på Ordet. Hva det forkynner meg.
   Jeg sier ikke at dette er lett for noe menneske – nei, tvert imot: det er helt umulig. Det må være gitt! Det er ikke vi som holder fast på Ham i egentlig forstand, det er Han som holder fast på oss. «Jeg har gitt dem ditt ord,» som Han sier om disiplene i sin yppersteprestelige bønn i Joh. 17, 14. Og dette Ordet holder dem fast. Som også Paulus sier der han skal forlate efesermenigheten: «Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, Han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.» (Ap.gj. 20,32).

   «Da skal ikke min fiende kunne si: Jeg fikk overhånd over ham! Og mine motstandere vil ikke kunne fryde seg når jeg vakler.» (v.5).
   En som virkelig lever med Herren her på jord – han får motstandere og fiender blant mennesker. Ofte blant dem en minst skulle ha ventet det fra. Men når salmisten her taler om min fiende, så er det fremfor alt den onde det er tale om – det vil si, djevelen selv. Og når han taler om mine motstandere, så er det fremfor alt tale om den ondskapens åndehær i himmelrommet som apostelen Paulus gjør oss oppmerksomme på i Ef. 6,12.
   Det som møter oss gjennom menneskers fiendskap og forfølgelse, det har sitt utspring der. Som du etter hvert er behersket av Guds Ånd, er de behersket av motstanderens ånd.

   Salmisten her avslutter på denne måten: «Jeg vil lovsynge Herren, for Han har gjort vel imot meg.» (v.6b).
   Du skal merke deg at dette sier han før han har fått svar på sine spørsmål. Hva er det da han ser på, når han hevder det – at Herren har gjort vel imot meg? Har gjort! Det er ikke et konkret bønnesvar på de klager han har brakt innfor Herren her. Nei, det er noe han har sett, og som gjør at han i det hele tatt henvender seg til Herren i sin nød. Han har sett Guds frelse! Som han også sier: «Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse.» (v.6). Fryde seg!
   Du vet, Jesus sa om Abraham til jødene: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.» (Joh. 8,56). Abraham så den! Han så Guds frelse ved Jesus Kristus! Derfor kjente Abraham Gud. Han visste for sant, at Gud er trofast! At Gud er kjærlighet! At Gud er miskunnhets Gud! osv. – og derfor kalles Abraham for Guds venn. (Jak. 2,23).
   Jeg skal bære frukt! Jeg skal bli frelst! Jeg skal nå målet! osv. Hvordan kan jeg være så sikker på det? Fordi Gud har sagt det! Fordi Han er som Han er! Men viker jeg bort fra Ordet, som så mange gjør i dag og gir seg over til opplevelser og religiøsitet, da er jeg på sandgrunn. Og vi vet jo hvordan det går med det hus som er bygd på sandgrunn, når stormen kommer.
   Derfor lyder det også nå: Hør Herrens ord!