Du ser, det var ikke den gang som nå, at hvermann kunne ha et personlig forhold til Gud – det måtte skje via en mellommann. Slik sett er også Moses et forbilde på Han som skulle komme, Jesus Kristus.
   Og det noe for oss aldeles forunderlig med denne mellommannen, Jesus – Han var, og fortsatt er – både Gud og menneske. I Ham ble Gud og menneske forsonet. Han er altså i selve sin fremtoning – ved det Han er, et vitnesbyrd til deg om at Gud er forsonet med mennesket. I Ham er det oppstått et nytt menneske, et menneske, et kjød som kan ha samfunn med Gud.
   Vi leser i Hebr. 10,19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Hva er din adgang til denne helligdom? Vi taler om selve frelsen her. Det er ikke dine mer eller mindre vellykkede gjerninger. Det er ikke dine eventuelle åndelige øvelser. Det er ikke din fremgang i helliggjørelse eller hva du nå måtte komme på. Det er kun én adgang, én grunn – og det er Hans kjød! Det er ikke noe mer du må ha for å nå himmel og salighet, og til overmål – dette har Gud allerede gitt deg idet Han ikke sparte sin enbårne Sønn, men gav Ham for oss alle. Og hvis du forkynner noe menneske noe annet, så forfører du dette menneske i fortapelse.
    Vi leste et ord fra Herren til sitt folk her i teksten: «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom fremfor alle folk.» (v.5).
   Hva er Guds pakt med meg og deg? Hvor ble den opprettet? På Golgata, der ser du denne pakten innstiftet, der ser du hva den går ut på – blodspakten! «Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder,» sier Guds ord. (Rom. 11,27). Han har grepet inn og gjort det vi aldri kunne gjøre – og gjort det til fullkommenhet. For loven – oppdragelsens vei til rettferdighet for Gud – den var maktesløs på grunn av kjødet står det. Og så står det da så salig om dette kjødet aldri kunne gjøre – at det gjorde Gud! (Rom. 8,3). Det gjorde Gud!
   Lovens - oppdragelsens vei - fører til ett av to, selvrettferdighet eller fortvilelse. Nei, det gjorde Gud!
   Skulle det ikke da være nok? Hva mer skulle du da måtte ha for å få adgang til helligdommen? Tror du Gud har gjort et ufullkomment verk?
   Nei, jeg betviler da ikke at Gud har gjort alt fullkomment, men når jeg leser i min Bibel, så leser jeg om nådegaver og tjenestegjerning og fremgang i helliggjørelse osv. Ja visst, alt slikt kan du be Gud om, og alt slikt kan du få i den grad Gud ser det gagnlig – og har Han tatt deg ut til en spesiell gjerning i sitt rike, så vil du også få det som kreves for den gjerningen. Men ikke noe av dette er noe du må ha for å få adgang til helligdommen.
   Det er her det ofte svikter, forstår du. Og i mange sammenhenger skilles det jo ikke lenger i det hele tatt. Disse ting blir på forskjellige finurlige vis blandet inn i selve frelsesgrunnlaget. Og hva er det som da skjer? Jo, man bryter pakten med Gud! Man holder ikke – eller holder seg ikke til Hans pakt, for Han har satt skille her og det kan ikke du oppheve ved dine ideer.

   Hva var det vi nå hørte i teksten her? Jo: «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere osv.» Derfor må apostelen skrive de alvorlige ord til galaterne: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.» (Gal. 5,4). Skilt fra – med andre ord ikke lenger noe samfunn.

E.K.

Falt ut av.  Hadde du falt ut av båten her – ja, så hadde du jo ikke lenger vært i båten selvfølgelig. Og her er altså tale om å falle ut av nåden! Tenk å falle ut av nåden! Det vil jo da si at du ikke lenger har nåde hos Gud.
   Ja, men jeg – eller vi – er da ikke kommet så langt som galaterne i dette å ville rettferdiggjøres ved loven, ved lovgjerninger. Men det er ikke tale om mengden, forstår du, men spørsmålet er: Er det nok for deg, det som Jesus gjorde, eller må du ha noe i tillegg.
   Det finnes gifter på denne jord – om du får pirket noe av det innunder huden eller du setter flaska for munnen og drikker, resultatet blir det samme. Og resultatet er død! Det er klart – Kristus er livet, og nå er du altså skilt fra Ham. Alle sanne livsfunksjoner stanser i samme øyeblikk.
   Det vi virkelig skal vokte oss for folk, det er lovisk lære, for den smyger inn – til å begynne med gjerne bare et lite tillegg, og så er det første båndet festet – bånd som har den hensikt å skille deg fra Kristus og dra deg ut av nåden.
   Mange i den kristne forsamling i dag er så - åndelig sett - stokk blinde at de ikke ser noen som helst fare her. Derfor kan de også sitte å svelge omtrent alt som blir pøst ut til dem fra disse såkalte kristne TV-stasjonene.

   «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst,» sa Herren her. Ikke alle mulige røster. Ser du noen gang etter i Guds ord om det du har hørt stemmer med Skriften? «Og holder min pakt,» sa Han. Det er bare en måte for oss å gjøre det på – det er å gi Jesus, Guds Sønn all ære! Kun i deg min frelse er.
   Og det er ikke noe tungt det, vet du. Det er tungt for kjødet ja, som aldri får utfolde seg – aldri lenge ad gangen iallfall – men det er et salig sted og en fredfull havn å få ligge i: Det Faderen har gjort for meg og gitt meg i sin Sønn, Jesus Kristus, det er en evig frelse, en evig rettferdighet, en evig hellighet, en evig rett til himmel og salighet osv. Evig fordi Han som er alt dette for meg er evig! Min frelse varer så lenge Jesus lever til å gå i forbønn for meg – og hvor lenge er det? Det er nettopp evig! Vel, trenger vi forbønn etter at vi er kommet til himmelen da? Da skal vi være klar over hva Jesu forbønn egentlig består i – det er de sår Han bærer på dette sitt evige legeme. De kommer iallfall evig til å være der som grunnlaget for at også du og jeg er der.
   De priser Hans sår fremfor alt annet, de her på jord som har fått et glimt av hva de innebærer for oss syndere, og det er også dem den store skaren i himmelen synger om: «Du kjøpte oss til Gud med ditt blod!» (Åp. 5,9).

   Mennesket vil så gjerne gjøre seg til av noe. Det vil være noe i andres øyne. Det sitter oss i blodet. Men om du sto der for meg så from og gudfryktig og åndelig du nå bare måtte ha fått det til, så visste jeg jo, at uten Jesus og Hans verk er du kan en fattig synder, med destinasjon helvete. Og det er vel ikke mye å gjøre seg til av?
   Men Gud har sett i nåde til oss! La nå ikke det gå deg forbi!