Tilbake            
                                               12 søndag i treenighetstiden

 

 

 


 

Kan en kvinne glemme el. Nåde underfull og stor

Jes 49:13 - 16

   13. Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk, Han forbarmer seg over sine elendige. 14. Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. 15. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. 16. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.
 

   «Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!» - og så grunnen: «For Herren trøster sitt folk, Han forbarmer seg over sine elendige.»
   Altså kalles himmel og jord til å bryte ut i frydesang over dette at Herren trøster sitt folk og forbarmer seg over sine elendige! Det blir som Jesus sier, glede i himmelen blant Guds engler over én synder som omvender seg. (Luk 15). Over bare én!
   Så høyt setter Han sitt evangelium, det trøstens ord og budskap som sanker syndere inn i Hans fold at Han sier: «Om disse (disiplene) tier, så skal steinene rope!» (Luk 19:40). Han er nidkjær for sitt evangelium! Det vil si at Han er nidkjær for at du skal få høre det. - At ikke noe skal få skjule det for deg. Hør bare: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.» (v.15-16).
   Dette sier Han som svar på et sukk fra Hans folk: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v.14).
   Å du, hvor en kjenner til dette sukket! Når for eksempel sykdom kommer på, vanskeligheter i familien kanskje, økonomiske problemer, og vel mest når synden viser seg som verst i en, og en også har trådt midt ut i det. En står der tilbake dømt i sin samvittighet, anfektet, all fred og glede og alle gode følelser er borte - og så kommer dette: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!»
   Det er svært, for når det gjelder disse andre vanskelighetene, så finner du iallfall ikke noen rimelig grunn i dem i seg selv til at Herren skulle forlate deg - du er jo ikke skyld i det selv. Men når syndserkjennelsen bryter frem, og du ser alle dine feiltrinn, din makelighet, dine svik osv., da finner du også rimelig grunn til at Herren har forlatt deg og overgitt deg til sykdom eller andre vanskeligheter. - Det er da ikke mer enn rett og rimelig, slik som jeg er. Hvorfor skulle Gud holde ut med en slik en, som etter alle disse år ikke er blitt bedre enn som så!
   Her får du også gjerne hjelp av mange «Jobsvenner» i dag, som gjerne forteller deg at det har sin årsak i at du ikke tror nok, ikke er frimodig nok osv. - for ikke å snakke om dem som sier at det er fordi du ikke har døpt deg på en rett måte, og derfor ikke har Ånden i det mål som var tiltenkt. Her knyttes da Åndens utgytelse til en gjerning som vi på vår side gjør! Da er det verd å minnes apostelens ord i Galaterbrevet: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal. 3,2).
   Hva sier Herren? «Ingen av dem som tar sin tilflukt til Ham, dømmes skyldig.» (Slm. 34,23). Og: «Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til Ham.» (Nah 1:7).
   Her står det ikke noe om å gjøre noe som helst rett, uten dette - å ta sin tilflukt til Ham! Og hvem er det som gjør det? - Hvem er det som har behov av det? Jo, de som ikke finner noe annet å ta sin tilflukt til, verken i seg selv, sitt eget, eller i noe annet. Dette er nettopp Hans folk - de elendige som teksten vår taler om, de som Han forbarmer seg over.
   Legg merke til hva som står her: «Herren trøster sitt folk, Han forbarmer seg over sine elendige.» (v.13b). Altså, Hans folk og Hans elendige blir fremstilt som ett og det samme! Hans folk er et folk som trenger til trøst. Er du først blitt oppmerksom på dette, vil du også finne det igjen i hele Skriften. I Salme 68 sier for eksempel salmisten: «Ditt folk bosatte seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den elendige, Gud!» (v.11).  Altså, i sin godhet gjorde Han landet slik at det var mulig for den elendige å bo der - ja, slik at det var mulig for den elendige å ha det godt der! Han skulle være i stand til å leve der.
   Vi kunne nevnt utallige vers og beretninger i Skriften som fremhever og understreker dette, men la oss bare nevne noe: Jesu beretning om fariseeren og tolleren i templet. Hva er det Jesus gjør når Han forteller om det? - Når Han forteller om den bortkomne sauen, og sønnen - den tapte penningen osv.? - Jo, Han gjør nettopp det vi leser om i teksten vår her: «Han forbarmer seg over sine elendige.» (v.13b).
   Og hele Jesu liv, Hans forkynnelse og gjerning, dette forsoningsverket som krones på Golgata kors hvor Han henger i alle synderes sted - alt dette understreker det som forkynnes oss i teksten her: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg.» (v.15). - Og ikke minst dette: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!» (v.16a).
   Når Han taler om denne innskrift i sine hender, så legg merke til at Han sier: Se! Han vil at du skal være fokusert på det, ikke slippe det av syne hva som enn kommer på, Han bærer nemlig dette ennå i dag! - Det er altså ikke noe som var en gang, men noe som er! Og Han vil komme til å bære det i all evighet - naglesårene som Han fikk for din synd.

   Dette skal ikke drive deg bort fra Ham, det skal drive deg til Ham. Når «tusende synder deg plager,» som Rosenius uttrykker det i sangen, skal du ikke se på deg selv som om det fantes noen løsning der - nei, da skal du høre Jesu (hyrdens) rop til deg: Se! - i begge mine hender har jeg tegnet deg! Det er løsningen!

   Men tenk om det nå ikke var «tusende synder.» - Tenk om det bare var 850! - Eller kanskje bare 50! - Da sto det vel bedre til? - For ikke å si om det bare var to! Nei, sier Guds ord - om det så bare er én, er du evig fortapt.
   Altså ingen forskjell på tusener og én! Med andre ord - en av disse grusomme diktatorene i historien eller i samtiden, er ikke mer skyldig overfor Gud med alle sine synder, enn hva du er bare ved den onde tanken du hadde om et annet menneske i dag for eksempel. Hør bare hva Guds ord sier om det: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak 2:10). Og mer skyldig for Gud enn skyldig i alle bud kan vel ingen bli! Her står det bare om ett feiltrinn, så er du altså fortapt.
   På den annen side tales det ikke om så mye som én god gjerning, for å bli evig frelst - nei, bare ved å ta sin tilflukt til Ham.
   Når du skal være sann, er det ikke nettopp det du må gjøre i dag? - Ta din tilflukt til Ham - til det frelses- og forsoningsverk som er blitt deg forkynt? - For du er, når sant skal sies, så elendig, så elendig. Hvis ikke har ikke sannheten og alvoret i ordet vi leste fra Jakobs brev gått opp for deg: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak 2:10). Og - Han mener det også! Du som mener deg å ha noe eget å regne med og trøste deg til innfor Gud, se til, at du ikke snubler i noe - for idet du snubler er alt tapt. - Du er skyldig i hele loven, og det er under loven uopprettelig. Det er nemlig ikke noe som heter tilgivelse på den veien, bare gjør det, så skal du leve! Og: «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr 9:22).

   Men til deg som har tatt din tilflukt til Jesus, lyder nettopp dette budskap: Blod til forlatelse er blitt utgytt! - «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1:7). Eller som vi hører det her: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!» (v.16a).
   For dette budskaps skyld, roper Herren det ut: «Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!» (v.13a).
   Han ser altså stort på det - ja, mer enn vi kan fatte - å få ta seg av oss elendige. Derfor skal du komme med frimodighet, hvor dømt du enn føler deg! - Kom på Hans ord til deg! - Kom til Ham på den grunn Han selv har lagt! - Den kan jo ikke svikte! - Han vil jo aldri forkaste sitt eget verk!
   Men det er jo nettopp det vi så ofte hevder i vår vantro, idet vi sier som Sion: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!» (v.14).
   Han som lot seg nagle til korset for deg, hvordan skulle Han kunne glemme deg? Nei, det er du som glemmer Ham, når du sier slikt - for se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!

   Ja tenk, Jesus bærer disse sår som Han fikk for nettopp min synd, på sitt herlighetslegeme - det som lever evig! Kan det da bli noen fastere grunn for min frelse?
    «For Herren trøster sitt folk,» leser vi. Hvem trenger vel trøst? Ikke de glade og friske og sterke, men de som har ondt! - Eller som vi leser det videre her: Hans elendige!
   Å, hvor negativt dette lyder i ørene på dem som er friske og ikke trenger til lege - de kaller det jo også elendighetsteologi - men for en balsam og salighet, for en kilde til fred og liv og glede - ja, lykksalighet, har ikke den funnet som har opplevd Herrens trøst og forbarmelse! - En kraftkilde! - En Guds kraft til frelse! Det er å ha funnet selve livet!
   Det er som visdommen (Jesus) sier: «Den som finner meg, finner livet, og får nåde hos Herren.» (Ordsp 8:35).
   Hva? Hvem finner livet, og får nåde hos Herren? - Den som gjør slik og slik? - Nei, den som finner Ham! «Men den som ikke finner meg, skader sin egen sjel.» (v.36).
   Må du ikke vitne nettopp det, du som har hørt og er kommet til tro på evangeliet (Jesus) - må du ikke vitne: «Der har jeg funnet livet! Selv er jeg intet verd, Hva Jesus meg har givet, Gjør meg for Gud så kjær!»
   Guds rike består jo i «rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd,» som Ordet også vitner. (Rom 14:17).

 


   Å nåde underfull og stor,
Som fann meg i mi synd!
So arm eg var, men ved Guds ord,
Eg ser som før var blind.

E.K.