|
«Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!»
- og så grunnen: «For Herren trøster sitt folk, Han forbarmer
seg over sine elendige.»
Altså kalles himmel og jord til å bryte ut i frydesang
over dette at Herren trøster sitt folk og forbarmer seg over sine
elendige! Det blir som Jesus sier i Luk 15, glede i himmelen blant
Guds engler over én synder som omvender seg. Over bare én!
Så høyt setter Han sitt evangelium, det trøstens ord
og budskap som sanker syndere inn i Hans fold at Han sier - Luk 19:40:
«Om disse (disiplene) tier, så skal steinene rope!» Han er nidkjær
for sitt evangelium! Det vil si at Han er nidkjær for at du skal
få høre det. - At ikke noe skal få skjule det for deg. Hør bare: «Glemmer
vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt
livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge
mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.» (v.15-16).
Dette sier Han som svar på et sukk fra Hans folk: «Herren
har forlatt meg, Herren har glemt meg.» (v.14).
Å du, hvor en kjenner til dette sukket! Når for eksempel
sykdom kommer på, vanskeligheter i familien kanskje, økonomiske problemer,
og vel mest når synden viser seg som verst i en, og en også har trådt
midt ut i det. En står der tilbake dømt i sin samvittighet, anfektet,
all fred og glede og alle gode følelser er borte - og så kommer dette:
«Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!»
Det er svært, for når det gjelder disse andre vanskelighetene,
så finner du iallfall ikke noen rimelig grunn i dem i seg selv til
at Herren skulle forlate deg - du er jo helst ikke skyld i det selv.
Men når syndserkjennelsen bryter frem, og du ser alle dine feiltrinn,
din makelighet, dine svik osv., da finner du også rimelig grunn
til at Herren har forlatt deg og overgitt deg til sykdom eller
andre vanskeligheter. - Det er da ikke mer enn rett og rimelig, slik
som jeg er. Hvorfor skulle Gud holde ut med en slik en, som etter
alle disse år ikke er blitt bedre enn som så!
Her får du også gjerne hjelp av mange «Jobsvenner» i
dag, som gjerne forteller deg at det har sin årsak i at du ikke tror
nok, ikke er frimodig nok osv. - for ikke å snakke om dem som sier
at det er fordi du ikke har døpt deg på en rett måte, og derfor ikke
har Ånden i det mål som var tiltenkt. Her knyttes da Åndens utgytelse
til en gjerning som vi på vår side gjør! Da er det verd å minnes apostelens
ord i Galaterbrevet - Gal 3:2: «Bare dette vil jeg få vite av dere:
Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre
troen forkynt?»
Hva sier Herren? - Sal 34:23: «Ingen av dem som tar sin
tilflukt til Ham, dømmes skyldig.» Og Nah 1:7: «Herren er god, et
vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til
Ham.»
Her står det ikke noe om å gjøre noe som helst rett,
uten dette - å ta sin tilflukt til Ham! Og hvem er det som gjør det?
- Hvem er det som har behov av det? Jo, de som ikke finner noe annet
å ta sin tilflukt til, verken i seg selv, sitt eget, eller i noe annet.
Dette er nettopp Hans folk - de elendige som teksten vår taler om,
de som Han forbarmer seg over.
Legg merke til hva som står her: «Herren trøster sitt
folk, Han forbarmer seg over sine elendige.» (v.13b).
Altså, Hans folk og Hans elendige blir fremstilt som
ett og det samme! Hans folk er et folk som trenger til trøst.
Er du først blitt oppmerksom på dette, vil du også finne det igjen
i hele Skriften. I Salme 68 sier for eksempel salmisten: «Ditt folk
bosatte seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den
elendige, Gud!» (v.11). Altså, i sin godhet gjorde Han landet
slik at det var mulig for den elendige å bo der - ja, slik at det
var mulig for den elendige å ha det godt der! Han skulle være i stand
til å leve der.
Vi kunne nevnt utallige vers og beretninger i Skriften
som fremhever og understreker dette, men la oss bare nevne noe: Jesu
beretning om fariseeren og tolleren i templet. Hva er det Jesus gjør
når Han forteller om det? - Når Han forteller om den bortkomne sauen,
og sønnen - den tapte penningen osv.? - Jo, Han gjør nettopp det vi
leser om i teksten vår her: «Han forbarmer seg over sine elendige.»
(v.13b).
Og hele Jesu liv, Hans forkynnelse og gjerning, dette
forsoningsverket som krones på Golgata kors hvor Han henger i alle
synderes sted - alt dette understreker det som forkynnes oss i teksten
her: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer
seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg.»
(v.15). - Og ikke minst dette: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet
deg!» (v.16a).
Når Han taler om denne innskrift i sine hender, så legg
merke til at Han sier: Se! Han vil at du skal være fokusert
på det, ikke slippe det av syne hva som enn kommer på, Han
bærer nemlig dette ennå i dag! - Det er altså ikke noe som var en
gang, men noe som er! Og Han vil komme til å bære det i all
evighet - naglesårene som Han fikk for din synd.
|
Dette skal ikke
drive deg bort fra Ham, det skal drive deg til Ham. Når «tusende synder
deg plager,» som Rosenius uttrykker det i sangen, skal du ikke se
på deg selv som om det fantes noen løsning der - nei, da skal du høre
Jesu (hyrdens) rop til deg: Se! - i begge mine hender har jeg
tegnet deg! Det er løsningen!
Men tenk om det
nå ikke var «tusende synder.» - Tenk om det bare var 850! - Eller
kanskje bare 50! - Da sto det vel bedre til? - For ikke å si om det
bare var to! Nei, sier Guds ord - om det så bare er én, er
du evig fortapt.
Altså ingen forskjell på tusener og én! Med andre ord
- en av disse grusomme diktatorene i historien eller i samtiden, er
ikke mer skyldig overfor Gud med alle sine synder, enn hva du er bare
ved den onde tanken du hadde om et annet menneske i dag for eksempel.
Hør bare hva Guds ord sier om det - Jak 2:10: «For den som holder
hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem
alle.» Og mer skyldig for Gud enn skyldig i alle bud kan vel
ingen bli! Her står det bare om ett feiltrinn, så er du altså
fortapt.
På den annen side tales det ikke om så mye som én
god gjerning, for å bli evig frelst - nei, bare ved å ta sin tilflukt
til Ham.
Når du skal være sann, er det ikke nettopp det du må
gjøre i dag? - Ta din tilflukt til Ham - til det frelses- og forsoningsverk
som er blitt deg forkynt? - For du er, når sant skal sies, så elendig,
så elendig. Hvis ikke har ikke sannheten og alvoret i ordet vi leste
fra Jakobs brev gått opp for deg - Jak 2:10: «For den som holder hele
loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» Og
- Han mener det også! Du som mener deg å ha noe eget å regne med og
trøste deg til innfor Gud, se til, at du ikke snubler i noe - for
idet du snubler er alt tapt. - Du er skyldig
i hele loven, og det er under loven uopprettelig. Det
er nemlig ikke noe som heter tilgivelse på den veien, bare gjør
det, så skal du leve! Og som vi forkynnes klart i Hebr
9:22: «- uten at blod blir utgytt,
blir ikke synd tilgitt.»
Men til deg som har tatt din tilflukt til Jesus, lyder
nettopp dette budskap: Blod til forlatelse er blitt utgytt!
Som vi kan lese i 1 Joh 1:7: «Jesu, Hans Sønns blod renser
oss fra all synd.» Eller som vi hører det her: «Se, i begge mine hender
har jeg tegnet deg!» (v.16a).
For dette budskaps skyld, roper Herren det ut: «Juble,
dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!»
(v.13a).
Han ser altså stort på det - ja, mer enn vi kan fatte
- å få ta seg av oss elendige. Derfor skal du komme med frimodighet,
hvor dømt du enn føler deg! - her er det nemlig ikke følelsene
som er avgjørende, men kom på Hans ord til deg! - Kom
til Ham på den grunn Han selv har lagt! - Den kan jo ikke svikte!
- Han vil jo aldri forkaste sitt eget verk!
Men det er jo nettopp det vi så ofte hevder i vår vantro,
idet vi sier som Sion: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg!»
(v.14).
Han som lot seg nagle til korset for deg, hvordan skulle
Han kunne glemme deg? Nei, det er du som glemmer Ham, når du sier
slikt - for se, i begge mine hender har jeg tegnet deg!
Ja tenk, Jesus bærer
disse sår som Han fikk for nettopp min synd, på sitt herlighetslegeme
- det som lever evig! Kan det da bli noen fastere grunn for min frelse?
«For Herren trøster sitt folk,» leser vi. Hvem
trenger vel trøst? Ikke de glade og friske og sterke, men de som har
ondt! - Eller som vi leser det videre her: Hans elendige!
Å, hvor negativt dette lyder i ørene på dem som er friske
og ikke trenger til lege - de kaller det jo også elendighetsteologi
- men for en balsam og salighet, for en kilde til fred og liv og glede
- ja, lykksalighet, har ikke den funnet som har opplevd Herrens trøst
og forbarmelse! - En kraftkilde! - En Guds kraft til frelse!
Det er å ha funnet selve livet!
Det er som visdommen (Jesus) sier i Ordsp 8:35: «Den
som finner meg, finner livet, og får nåde hos Herren.»
Hva? Hvem finner livet, og får nåde hos Herren? - Den
som gjør slik og slik? - Nei, den som finner Ham! «Men den
som ikke finner meg, skader sin egen sjel.» (v.36).
Må du ikke vitne nettopp det, du som har hørt og er kommet
til tro på evangeliet (Jesus) - må du ikke vitne: «Der har
jeg funnet livet! Selv er jeg intet verd, Hva Jesus meg har
givet, Gjør meg for Gud så kjær!»
Guds rike består jo i «rettferdighet, fred og glede i
Den Hellige Ånd,» som Ordet også vitner i Rom 14:17.
|
12 søndag
i treenighetstiden
