|
«Du
tenkte jeg var som du,» sier Herren (Sal 50:21) - og det ligger svært
nær for oss alle, å gi Herren våre egne trekk slik at Han i vår bevissthet
ender opp med å bli ikke helt ulik oss selv. For vi tenker: Han er
vel slik og slik, og det er jo rimelig at Han er slik og slik innstilt
til dette og hint, osv. i samme spor.
Det vi da gjør - uten å være oss det riktig bevisst - det er at vi
spør vårt eget hjerte om hvordan Gud egentlig er. - Det blir en Gud
som stiger opp av vårt eget indre, og det er jo slett ikke Gud, men en
avgud.
Gud har åpenbart seg i sitt ord. «Der skal du
finne meg,» sier Han. Han er altså der! - Det har Han sagt,
og Han lar seg finne der når du søker Ham i sannhet. - Det har Han
lovt. Han vil åpenbare seg for deg, til frelse! - Til din frelse
- for, som Jesus sier: «Dette» - altså dette, og ikke noe annet
- «er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham
du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17:3).
Kan hende du strever og baler med ting i ditt eget hjerte og
prøver å få ting på rette plass der - en «god kristen» kalles det vel,
det mål som vi da har for øye. - Iallfall en noe bedre kristen enn det
jeg er akkurat nå. - Og det er jo ikke å forakte at en ønsker å
forbedre sitt liv - men hvor har du det fra at det skulle være liv
å finne i det? Det må du i tilfelle ha fra ditt eget hjerte,
eller fra falske lærere - for idet du vender deg til Guds ord, får du
jo et helt annet svar. - Du hørte nettopp Jesus, Han som er
Guds ord (Åp. 19,13), peke ut veien til livet, det evige: - at de
kjenner deg Gud, den eneste og sanne.
Men hvordan kjenne
Ham? - Det lar seg jo ikke gjøre å fare opp til himmelen og hente
Ham ned - og heller ikke å fare ned i avgrunnen å hente Ham opp. (Rom
10:6-7). - Hva da? I mitt ord, sier Han. I sitt ord, der har
Han satt deg stevne.
Ja men, det er jo mennesker som har studert Skriften
hele livet uten å finne frem - de skriftlærde på Jesu tid, de ransaket
Skriftene som Jesus selv sier om dem, men fant ikke frem. - Mennesker
i mengdevis har dykket, og dykker ned i denne boken og kommer opp
igjen med alle slags tolkninger - se bare på de utallige kirkesamfunn
og åndelige retninger. Ja, det er et veldig anstøt for vår tanke!
Men, sier Jesus til deg nå igjen, du skal ikke se på alt dette, men
på meg! - For det er meg den vitner om: Jeg
er veien, sannheten og livet, og «hver den som ber, han får, den som
leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.»
(Matt 7:8).
Er ikke det noe av et løfte! «- ham skal det lukkes opp for!»
At det lukkes opp, vil jo ikke si annet enn at Ordet åpner seg for
deg - Jesus åpenbarer seg for deg - Han som er selve lyset fra himmelen
-
og lar deg se. Han er nemlig kommet for å gi verden liv.
Ikke noe menneske kan arbeide seg til det - det kan bare fås. Og fra en
side sett har vi alle fått det - for Gud gav oss sin frelse i Jesus
Kristus før vi trodde det - ja, før vi var til og i det hele tatt
kunne høre det forkynt. - Den gang Han lot Jesus, sin enbårne Sønn,
nagle til korset på Golgata. Da ble Guds frelse gitt deg! Hva
venter du så på?
Du som har det slik - Han sier deg nå: «Hvorfor tror du ikke mitt ord
til deg? - Jeg har jo sagt deg det! Alt ditt har jeg tatt! Og jeg
har båret konsekvensene av det - og Faderen i himmelen har godtgjort at
dette er et verk etter, og i samsvar med Hans hjerte og vilje, idet Han
har oppreist meg fra de døde.»
Stans nå opp for dette! -
Faderen i himmelen har altså tatt imot det verk som er gjort til din
frelse og har satt sitt segl på det - men du vet ikke riktig om
du kan tro det! Å hvor lykkelig du ble, om dette gikk opp for deg nå:
Gud er forsonet - i Kristus!
Vi ser det samme fenomenet
hos disse Josefs brødre - den inngrodde vantro og mistro.
Josef som de hadde syndet så grovt imot av ren misunnelse og solgt
som en slave til Egypt. Josef, som etter å ha satt dem på prøve en tid,
tok så vel imot dem i Egypt - som hungersnøden i hjemlandet hadde drevet
dem til - ja, han tok ikke bare vel imot dem, men gråt over dem -
ham tilla de nå sine egne trekk.
|
Først kunne de jo ikke fatte at han kunne være så god og vennlig mot
dem, slik som de hadde behandlet ham. Og hvorfor kunne de ikke fatte
det? - Fordi de selv ikke var som Josef! - Men de måtte nå tro på det
som de erfarte da vel?
Men nå var situasjonen en annen - Jakob, far deres var død, og der
blusser plutselig den gamle vantro og mistro opp igjen i full blomst -
for nå slo den tanken ned i dem, at Josef bare hadde spart dem for
Jakobs skyld - for ikke å føre ytterligere sorg over ham, far sin. - Men
nå var altså Jakob død, og hva da?
Du ser, de kunne egentlig ikke tro at noen kunne være så god som
Josef var. Josef, et av de store forbilder i Skriften på Jesus Kristus
selv.
Det måtte ligge noe mer bak, tenkte de. - Josef skjulte
nok ett eller annet for dem. Så måtte de finne noe annet å berge livet
på, enn å satse på Josefs godhet - og så kom de opp med en
løgn. De ville berge livet ved en løgn. De ville prøve å la
det få leve videre som de trodde var den egentlige årsaken
til at Josef hadde spart dem - nemlig Jakob. Og så leser vi:
«Så sendte de bud til Josef og sa: Før han døde gav din far oss dette
pålegg: Så skal dere si til Josef: Kjære, tilgi dine brødre deres
misgjerning og deres synd, da de handlet så ille mot deg! Nå ber vi,
tilgi oss vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud.» (v.16-17a).
Men hvordan tar nå Josef imot dette? «Og Josef gråt da de talte slik
til ham.» (v.17b).
Tenk, all den godhet som jeg har vist imot dem, den har de i
virkeligheten ikke tatt imot - men de mistenker meg for å ha baktanker
og egentlig vil dem ondt!
Kjenner du igjen ditt forhold til Jesus her? - Er det ikke mye
nettopp slik vi også er - slik som Josefs brødre? Kan jeg virkelig tro
at Han er så god, etter alt det jeg har gjort mot Ham? Ligger det
virkelig ikke noe bak her? - Noe skjult? Ja, Han tilgir nok, men jeg må
nå vel betale for det jeg har gjort allikevel?
Det går kanskje greit i gode dager dette å tro Jesu nåde og godhet -
men så kommer de onde. Sykdom rammer deg, personlige nederlag,
gang på gang, problemer i familien, barn som går sine egne veier,
dødsfall blant dine nærmeste og lignende - så tenker du: Det er for mine
synders skyld dette! - Det er fordi jeg har vært, og er slik og slik -
det er da også bare rimelig slik som jeg nå engang er. Og så stiger
dette avgudsbildet fra ditt eget hjerte frem igjen, og Jesus står der
som en som ser kaldt på din lidelse og sier: Ja, men du har jo bare deg
selv å takke for dette! - Og det stemmer jo så godt med ditt eget
hjertes tanke.
Hvordan skal du da kunne legge deg til ro i Hans favn, med all din
nød og smerte? Å nei, å nei, hvor djevelen er dyktig, og hvor flink han
er til å få vårt hjerte til å spille på lag med seg!
Og så ser vi det i Josefs tilfelle her - igjen må han forsikre dem om
sannheten i det ord han har forkynt dem. Det vil si, han må forkynne
det en gang til: «Da sa Josef til dem: Vær ikke redde! Er jeg i Guds
sted? Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å
gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker. Vær
ikke redde! Jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og
talte vennlig til dem.» (v.19-21).
Hvor ofte må ikke Han (Jesus) forsikre oss? - Igjen og igjen.
Se på Josefs gråt og tro nå Jesus, din frelser, her og nå, når Han
forsikrer deg om at Han har gjort alt vel for deg.
Avveien er at vi vil forsøke å nå frem på en egen vei - og det slo
meg, da jeg leste denne teksten - brødrene ville berge livet ved en
løgn, og det er jo nettopp hva vi så snart tyr til også - vi prøver å
fremstille oss for Ham som noe vi i virkeligheten ikke er! - Det
vil si, bedre enn vi er. Så kommer vi snart på den ene måten og
snart på den andre, alt ettersom våre følelser og tanker er for tiden,
men bare ikke på den veien Gud selv har anvist - nemlig for Jesu skyld
alene.
Dette er
veien som fører frem, her og nå - og alltid: «For så har Gud elsket
verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror
på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16).
|
10 søndag
i treenighetstiden
