Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden

   Dette Jesu ord treffer kontant og bestemt, og rammer alt selvskryt, selvros og alle høye tanker om vår egen betydning i åndelig sammenheng.
   Man kan oppleve kristne som taler som om Jesus må være glad for at Han har dem - mennesker som virkelig står på for Ham og Hans rike og gjør - ja, nettopp storverk.
   En annen går kan hende bare omkring i sitt lokalmiljø, besøker gamle og syke, vitner og deler ut traktater og lignende, der hvor han kommer til osv. Og alt ville vært vel om ikke denne ormen som heter hovmod og selvros var den som fikk «mat» av dette. Men det er det altså så altfor ofte.
   De skulle da lest disse ord av Jesus. Selv når du har gjort alt du har oppfattet at Han har lagt på deg, og gjort det med flid, skal du si idet sannheten går opp for deg i Herrens lys: «Jeg er en unyttig tjener!»

Hva kan vel vi gjøre slik at Herren skulle skylde oss noen lønn? For du vet, var du mer enn en unyttig tjener - ja, så skyldte faktisk Herren deg noe. - Han skyldte deg da i det minste ros. Du ville hatt noe å kreve av Ham. Det er denne ånd vi møter hos de vingårdsarbeidere som ble kalt først i Jesu lignelse i Mt. 20. Det heter der: «Men da de hadde fått den (lønnen), knurret de mot husbonden og sa: Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!» (v.11-12). De mente altså å ha fortjent noe. Iallfall mer enn dem som ikke hadde gjort like mye for Guds rike. Begrepet nåde var åpenbart helt fremmed for dem i deres gudsdyrkelse, derfor ender det med disse alvorlige ord av Herren: «Ta det som ditt er, og gå!» (v.14a). Gå, vil her si: Gå bort! Å, fortjene noe - det er en plass du og jeg aldri vil oppnå - den er utelukket! Fordi, uansett hva vi gjorde kunne vi aldri betale tilbake så mye som en dråpe av det havet vi skylder vår Skaper - vi skylder Ham jo alt! - Og alt det vi gjør, det gjør vi heller aldri ut fra de rette og sanne og gode motiver. Dermed blir selv det beste vi presterer svertet og tilsølt av vår synd, vårt hovmod og nettopp vår trang til selvhevdelse og selvros.

   «Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» sa tjenerne. (v.10). Vi er født inn i denne verden med en ubetalelig gjeld, og kan følgelig ikke gjøre noe annet for Ham vi står i gjeld til enn nettopp det vi er skyldige å gjøre.
   Noen vil kunne si: Ja men, det må da være mer prisverdig å i alle fall forsøke å gjøre noe av det man er skyldig, enn slik som de mange som overhodet ikke bryr seg! Til det er å svare med et spørsmål: «Hvorfor gjør du det?» Ikke for Ham, men for deg selv! På grunn av de fordeler du håper å oppnå ved det for din egen del! Så lever du i virkeligheten like så mye for deg selv du, som de som «ikke bryr seg!»
   Herrens lys trenger igjennom og avslører alt slikt. Derfor er det betenkelig der hvor selvros og tro på egen betydning og gjerning råder. Der finner man mangel nettopp på sannhets erkjennelse, og mangel på sannhets erkjennelse har igjen sin årsak i mangel på innsikt i, og kjennskap til sannheten. - Og hvordan er det mulig for en som lever i Lyset? Vi er jo født nettopp ved sannhets ord. (Jak 1:18).
   For å forstå dette rett må vi vite hvor sannhets ord - som jo er evangeliet om den uforskyldte nåde i Jesus Kristus, vår Herre - i det hele tatt kan finne feste, spire og gro til. Det er i det hjelpeløst, fortapte hjerte - og i det hjelpeløst, fortapte hjerte finnes det selvsagt ikke rom for at selvros og selvhevdelse kan vokse til og trives. Det er der, og det viser sitt fæle ansikt både titt og ofte og i så mange sammenhenger, men blomstre!? - Se det er noe annet. Hvordan kan mørket blomstre i lyset - de er jo motsetninger?

   Det vil altså si at i Guds rike finnes det bare én slags lønn, og det er en merkelig lønn som kalles nådelønn.
   Fordi Gud er hellig og rettferdig, kan Han ikke gi lønn til den som ikke fortjener det. Det er jo nettopp oss - de som ikke fortjener. Så må Han gjøre det slik at vi fortjener det, slik at Han kan få øse ut over oss det Han så gjerne vil. Hvordan? Vi er jo fra fallets dag av, av et slikt materiale at vi aldri kan bli i stand til å fortjene noe fra den Hellige, om vi får aldri så mye kraft og hjelp. All kraft og hjelp vil være spilt møye, da det bare vil virke at vår syndige natur vil vokse til og underbygge vår forkrøplede tanke om egen storhet, i kraft av hva vi er i oss selv. Ja, se ved Guds hjelp er vi da noe! sier vi da.
   Herren gikk den vei å fremstille seg selv som vår representant på våre vegne, og så fortjente Han det for oss alle. Slik at vi nå frelses og gis alle ting på et rettferdig grunnlag. Vi har fortjent det, men altså ikke i kraft av vår egen person og innsats. Å ha Guds gunst er noe du nå har «fortjent!» Jeg setter dette ordet i anførselstegn for å markere at det er ytterst viktig at du forstår denne fortjeneste rett. Men når du ser den, da vil du juble av glede, for da ser du selve frelsen fra Gud. Han har FORTJENT frelsen for deg! Han har FORTJENT himmelen for deg! FOR deg! For DEG!
   Det var dette Jesus var her og gjorde. Derfor ser vi også i hele Hans virke og i alt Han sa, at Han aldri ville bygge opp menneskets tro på seg selv når det gjaldt disse grunnleggende ting, men mye heller rive alt slikt ned, så vi heller skulle få se hen til Hans nåde. - Hans nåde som er nok for oss! (2 Kor 12:9).

Det er denne sak Han også er i arbeid med her i vår tekst, nemlig å bringe disiplene dit hvor de mister håp til all egen virksomhet, og derved får åpnet øyne og ører for Ham i stedet. For det står mellom tro på Ham eller tro på vårt eget. Ros av Ham, eller ros av vårt eget. Disse ting kan aldri leve side om side, derfor har det alltid vært og vil alltid være, så lenge synden er i verden, så trangt for evangeliet - så trangt for Jesus - i verden.
Og trangt for Jesus i verden er det, fordi det er så trangt i våre hjerter for Ham. Han tar på en måte «for stor plass.» - Det blir likesom ikke plass til vårt eget - og det ville vi jo så gjerne få med oss! Ja, tenk at dette vi fikk med oss i fallet, det som stammer fra selveste djevelen, det har vi så inderlig kjær at vi klynger oss til det og nødig vil gi slipp på det. Vi akter det for større enn det som er av Gud. Det fører til at de fleste forblir uforløste og går slik inn i evigheten - inn dit hvor det aldri fører noen sti tilbake til den mulighet du har nettopp nå, da Lyset skinner inn i ditt mørke.

   Og hør til sist nå hvordan Herren vil behandle slike unyttige tjenere på den siste dag her på jord, og den første i himmelen: «Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem.» (Luk 12:37).

   Slik er Han!

   Dette forutsetter at Han finner deg våken! Dette ordet du har hørt nå er gitt til å holde deg våken! Du skjønner at der dette Hans ord finner rom og får opplyse et menneske, der er det noe som våker selv i søvnens tid, som vi ser av lignelsen om de ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Måtte det gjelde oss alle!