Tilbake            
                                               Skjærtorsdag

 

 

 

 


Nattverden  el. Guds gave

Luk. 22, 14 - 23

   14 Og da timen kom, satte Han seg til bords, og apostlene sammen med Ham. 15 Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider. 16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. 17 Så tok Han en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. 19 Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! 20 Likeså tok Han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. 21 Men se, hans hånd som forråder meg, er med meg over bordet. 22 For Menneskesønnen går nok bort, slik det er bestemt, men ve det menneske som forråder Ham! 23 Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

   Et ord om og av Jesus Kristus, Guds Sønn, da Han var midt iblant oss her på jord. Guds Sønn har vært her, og Han har vært her for vår skyld, for våre synders skyld, det er det som samler de sanne troende. Aldri noe annet. Det er mye som følger med det å være kristen, men det er aldri disse ting som er i sentrum for de levende troende. Sentrum er alltid Jesus selv og den gjerning Han fullførte her på jord, da det var en gjerning for oss, i vårt sted.
   Men så har vi en masse mennesker som er opptatt av andre sider ved kristendommen, eller det kristendommen har ført med seg. Vi er håpløst religiøse vi mennesker, og det representerer en fare for oss i denne sammenheng. At vi ender opp med å utfolde var religiøsitet, men i motsetning til all verdens religioner har vi kledt den i kristelige former. Men det er likevel fullt ut religiøsitet – vår egen medfødte religiøsitet som utfolder seg – og ikke kristendom. Kristendom er, når alt kommer til alt, som vi sier - Kristus. Alt som har sin grunn i Ham, og springer ut fra Ham.

   Her i teksten trekkes vi like inn i kjernen av hva dette dreier seg om – frelseren og forsoneren, Jesus Kristus, Guds Sønn, forkynner oss sitt legeme og blod som frelsens grunn. «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere.» (v.19). Som blir gitt for dere. Da blir jo spørsmålet til deg som hører dette Jesu ord: Trenger du da noe mer? Er det noe mer som må til for at du skal nå himmel og salighet, er det noe mer som må til for at du skal bli bevart under vandringen her på jord, enn dette legeme og blod? Har du virkelig kommet frem til svaret på det?

   I Mt. 26,26-28, kan vi lese om det samme måltid: «Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.»
   Hørte du det? Til syndenes forlatelse! Kan Gud finne noen synd hos den som er sine synder forlatt, da det jo nettopp er Gud selv som står for forlatelsen? Det er jo Han som har flyttet dine synder over på Sønnen, det Guds Lam som fra evighet av, er uttatt til å bære verdens synd bort fra Guds åsyn.
   Vi går gjerne her og regner på synder og hvordan vår tilstand i det store og hele er – og la det være sagt: Det er greit nok det for livet her, men det har ikke med vår frelse å gjøre. Så er det da de som ser på seg selv og fortviles over det de ser, og andre igjen som er tålelig fornøyd med det de ser. Hvem det står mest ille til med av disse to slags, det skal være usagt, men begge er iallfall på feil vei. De lever sitt liv under lovens vilkår – og det er ikke kristenliv. Kristenliv er nemlig å ha sitt alt i Kristus. Alt jeg har for Gud, det har jeg i Ham, og utenfor Ham har jeg ingenting annet enn det som blir meg til en evig dom. Mitt liv er ifølge Ordet «skjult med Kristus i Gud.» (Kol. 3,3).
   Ja men, hva med meg? Det som bor i meg – det jeg er ut av naturen? Til det sier apostelen Paulus blant annet i samme sammenheng: «Dere er jo døde!» Døde! Hvem regner i noen sammenheng med den som er død? Det gjør heller ikke Gud! Alt dette vi ser hos oss selv – alt dette vi føler må forandres, alt det vi opplever av åpenbar synd, i tanker, ord og gjerninger, alt dette som fører til hjertets fordømmelse – det er dødt for Gud. Det hører det gamle menneske til – det Han for lengst har dømt og korsfestet i Kristus.
   Når Jesus deler ut sitt blod og sitt legeme til sine disipler – og til oss – så er det sin hele og fulle frelse Han deler ut. Ikke noe mindre enn det! Vi må få åpnet våre øyne til å se at dette er nok. Nok! Det er virkelig nok det som Jesus gjorde, hvem du nå er og hvor ofte det nå svikter for deg.
   At det svikter for deg som jo kun er en synder for Gud, det gjør vel ikke Hans verk til intet. Jesu dyrebare blod som blodet av et lyteløst lam, det taper vel ikke sin verdi fordi ditt gamle menneske svikter. Om det svikter, svikter ikke Jesus.
   Hør det ordet fra Hans munn, du som virkelig trenger det: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr. 13,5). «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg,» som det het tidligere. Synes dette ordet ingenlunde klinger så velsignet godt i denne sammenheng. Det er en sterk forsikring i det – ingenlunde, ikke under noen omstendighet, absolutt ikke osv.
   Verd å merke seg her er at dette sies i forbindelse med den avgudsdyrkelse som kalles pengekjærhet. Hele verset i Hebreerbrevet lyder slik: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
   Du vet, det er bekymring som gjør at vi klynger oss så til de ting som er av verden – og pengekjærhet er i virkeligheten en sykelig form for dette. Du regner med og søker din trygghet i pengenes verdi.

E.K.

   Det er dette Herren vil til livs i det Han åpenbarer oss her i dette ordet: «For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Altså la ikke denslags få makt over deg, idet du er deg bevisst at jeg skal sørge for deg, som jeg har lovt. Det er den eneste mulighet for å få et sunt forhold til penger på.
   Det er jo også dette Jesus tar for seg i Mt. 6,24 ff: «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! osv.»

    Det er bare ett i tilværelsen vi ikke kan være foruten, det er dette hellige legeme og blod – det vil si, Jesus selv! Uten Ham er du nemlig fortapt for tid og evighet, hva du så ellers måtte ha.

  Når det så gjelder pengene, da er enhver klar over – til og med den mest gniene gjerrigknark – at de ikke kan hjelpe oss ut over dette livet, men verre og mye farligere er det med den antatt åndelige rikdom. Det vil altså si, den åndelighet som ikke er av Gud, men av oss selv. For den regner et menneske med som hjelp også utover dette liv her på jord. En tror det skal telle noe i vårt møte med Gud – og så får en den forferdelige overraskelse på den dagen, at der er det bare Jesus og Hans gjerninger og kvaliteter som gjelder. Ikke noe av vårt – verken av vårt ytre eller indre. Det er alt sammen forkastet og fordømt. Vår frelse er i Ham alene - det blødende Guds Lam.

   Det var mye å utsette på disiplene og deres åndelige forståelse på dette tidspunkt, det ser vi av andre ting som er skrevet, men det ser vi her, at deres omgang med Jesus, som er selve Sannheten, hadde gitt dem et rett syn på deres egen person. Så når Jesus begynner å tale om at en av dem skal forråde Ham, uten å nevne navn eller peke vedkommende ut, spør de hverandre om hvem av dem det kan være - og hva som ligger i det kan vi se, når vi leser om det i Mt. 26,22: «De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til Ham: Det er vel ikke meg, Herre?» Det er vel ikke meg?
   De stolte ikke lenger på sin egen person, for så mye hadde de sett i den tid de hadde vandret omkring sammen med selve Sannheten i egen person. Det de sier er jo: Jeg er jo faktisk troende til dette.
   Et menneske som befinner seg der i sannhets erkjennelse, begynner for alvor å se etter en redning utenfor seg selv. Og dess dypere denne erkjennelse går, dess mer avhengig blir en av denne redning utenfor seg selv. Da blir slike ord mer enn gull verd: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere» (v.19) - og: «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg,» for du har alt ditt håp og hele din frelse i Ham alene. Uten Ham er du fortapt!

   Så kan jeg jo spørre deg som er her nå: Er det her du lever ditt kristenliv? Er det Jesus alene? Og det av den grunn at du ikke finner noen grunn i deg selv å bygge på, verken for Gud eller deg selv?
   Hør hva Guds ord forkynner, når det er tale om å bygge på deg og ditt: «Umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet.» (Rom. 8,3). Med andre ord, på grunn av ditt kjød står selv Gud maktesløs. Han kan ikke få noe brukbart ut av det – du måtte fødes på ny - få noe helt nytt – og det i en annen person.
   Denne Guds vei, denne Guds kjærlighet og nåde mot syndere, myknet disiplenes hjerte så at de til sist var villig til å late livet for Hans navns skyld. Men det var ikke alle dette budskap fikk denne virkning på – nemlig Judas. Der hardnet det tvert imot til, og mørket tok til slutt helt over - «Da fór Satan inn i Judas,» står det. ( Luk. 22,3). Forherdelsen var da et faktum! Men det var det samme budskap om synd og nåde som virket begge dele.
   Han ville også bli frelst, men ikke på den måten. På samme måte som fariseerne og de skriftlærde ville han ha sitt eget med.

   Du ser at også fariseerne og de skriftlærde i all sin påtatte åndelighet der de sto på gatehjørnene og ba med ansiktet vendt mot himmelen, var de så knyttet til det som hører denne verden til, at de endatil åt opp enkers hus, sier Jesus om dem. (Mt. 23,14; Mrk. 12,40; Luk. 20,47).
   Igjen dette: Vi kan ikke frigjøre oss selv. Vi kan ikke oppnå noen rettferdighet som står for Gud. Derfor må vi høre dette ordet il frelse alene: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» Og: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere.»
   Det er nok det som Jesus gjorde!

 Til toppen