Nattverden  el. Guds gave

Luk 22:14 - 23

   14 Og da timen kom, satte Han seg til bords, og apostlene sammen med Ham. 15 Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider. 16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike. 17 Så tok Han en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer. 19 Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! 20 Likeså tok Han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. 21 Men se, hans hånd som forråder meg, er med meg over bordet. 22 For Menneskesønnen går nok bort, slik det er bestemt, men ve det menneske som forråder Ham! 23 Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

   Et ord om og av Jesus Kristus, Guds Sønn, da Han var midt iblant oss her på jord. Guds Sønn har vært her, og Han har vært her for vår skyld, for våre synders skyld, det er det som samler de sanne troende. Aldri noe annet. Det er mye som følger med det å være kristen, men det er aldri disse ting som er i sentrum for de levende troende. Sentrum er alltid Jesus selv og den gjerning Han fullførte her på jord, da det var en gjerning for oss, i vårt sted.
   Men så har vi en masse mennesker som er opptatt av andre sider ved kristendommen, eller det kristendommen har ført med seg. Vi er håpløst religiøse vi mennesker, og det representerer en fare for oss i denne sammenheng. At vi ender opp med å utfolde var religiøsitet, men i motsetning til all verdens religioner har vi kledt den i kristelige former. Men det er likevel fullt ut religiøsitet – vår egen medfødte religiøsitet som utfolder seg – og ikke kristendom. Kristendom er, når alt kommer til alt, som vi sier - Kristus. Alt som har sin grunn i Ham, og springer ut fra Ham.

   Her i teksten trekkes vi like inn i kjernen av hva dette dreier seg om – frelseren og forsoneren, Jesus Kristus, Guds Sønn, forkynner oss sitt legeme og blod som frelsens grunn. «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere.» (v.19). Som blir gitt for dere. Da blir jo spørsmålet til deg som hører dette Jesu ord: Trenger du da noe mer? Er det noe mer som må til for at du skal nå himmel og salighet, er det noe mer som må til for at du skal bli bevart under vandringen her på jord, enn dette legeme og blod? Har du virkelig kommet frem til svaret på det?

   I Matt 26:26-28, kan vi lese om det samme måltid: «Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.»
   Hørte du det? Til syndenes forlatelse! Kan Gud finne noen synd hos den som er sine synder forlatt, da det jo nettopp er Gud selv som står for forlatelsen? Det er jo Han som har flyttet dine synder over på Sønnen, det Guds Lam som fra evighet av, er uttatt til å bære verdens synd bort fra Guds åsyn.
   Vi går gjerne her og regner på synder og hvordan vår tilstand i det store og hele er – og la det være sagt: Det er greit nok det for livet her, men det har ikke med vår frelse å gjøre. Så er det da de som ser på seg selv og fortviles over det de ser, og andre igjen som er tålelig fornøyd med det de ser. Hvem det står mest ille til med av disse to slags, det skal være usagt, men begge er iallfall på feil vei. De lever sitt liv under lovens vilkår – og det er ikke kristenliv. Kristenliv er nemlig å ha sitt alt i Kristus. Alt jeg har for Gud, det har jeg i Ham, og utenfor Ham har jeg ingenting annet enn det som blir meg til en evig dom. Mitt liv er ifølge Ordet «skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3:3).
   Ja men, hva med meg? Det som bor i meg – det jeg er ut av naturen? Til det sier apostelen Paulus blant annet i samme sammenheng: «Dere er jo døde!» Døde! Hvem regner i noen sammenheng med den som er død? Det gjør heller ikke Gud! Alt dette vi ser hos oss selv – alt dette vi føler må forandres, alt det vi opplever av åpenbar synd, i tanker, ord og gjerninger, alt dette som fører til hjertets fordømmelse – det er dødt for Gud. Det hører det gamle menneske til – det Han for lengst har dømt og korsfestet i Kristus.
   Når Jesus deler ut sitt blod og sitt legeme til sine disipler – og til oss – så er det sin hele og fulle frelse Han deler ut. Ikke noe mindre enn det! Vi må få åpnet våre øyne til å se at dette er nok. Nok! Det er virkelig nok det som Jesus gjorde, hvem du nå er og hvor ofte det nå svikter for deg.
   At det svikter for deg som jo kun er en synder for Gud, det gjør vel ikke Hans verk til intet. Jesu dyrebare blod som blodet av et lyteløst lam, det taper vel ikke sin verdi fordi ditt gamle menneske svikter. Om det svikter, svikter ikke Jesus.
   Hør det ordet fra Hans munn, du som virkelig trenger det: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5). «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg,» som det het tidligere. Synes dette ordet ingenlunde klinger så velsignet godt i denne sammenheng. Det er en sterk forsikring i det – ingenlunde, ikke under noen omstendighet, absolutt ikke osv.
   Verd å merke seg her er at dette sies i forbindelse med den avgudsdyrkelse som kalles pengekjærhet. Hele verset i Hebreerbrevet lyder slik: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
   Du vet, det er bekymring som gjør at vi klynger oss så til de ting som er av verden – og pengekjærhet er i virkeligheten en sykelig form for dette. Du regner med og søker din trygghet i pengenes verdi.

E.K.